Reklameskoledagen

Jenta i sjuendeklasse har gjort nettsøk til en oppgave om godt kosthold. I mattetimen etterpå dukker det opp reklame for slanketabletter i kalkulatorappen på læringsbrettet.

Fjerdeklassingen gjør engelskleksen på nett. Midt i oppgavene dukker ikoner for kjente dataspill opp, bl.a. Grand Theft Auto. Spillet har 18-årsgrense. Klarer han å motstå fristelsen og ikke trykke på knappen?

Dette er to av utallige eksempler på hvordan dagens skolebarn utsettes for persontilpasset reklame på sine digitale læremidler. Elevenes aktivitet på digitale læremidler spores kontinuerlig av kommersielle aktører, og de får reklame basert på hva de har vist interesse for.

Den digitale skoledagen er gjennomsyret av slik reklame i apper og på nettsider.

Elevene gir også tydelig uttrykk for dette i undersøkelser utført for Personvernkommisjonen (PVK) «Alle deltakerne i undersøkelsen oppgir at de får mye reklame på læringsbrett og skole-PC-er. Her er reklame direkte i apper, i nettlesere og f.eks. i forbindelse med visning av innhold på YouTube.»

Dette er mer enn «god gammeldags reklame»

PVK trekker frem at personopplysninger om norske skolebarn blir samlet inn via digitale læremidler og delt i stor skala med kommersielle aktører. Tilbake får barna persontilpasset reklame.

Dette handler derfor om mye mer enn den synlige reklamen elevene eksponeres for. Dette handler om å tillate at digitale markedsføringssystemer blir etablert i det norske skolesystemet, og at skolebarnas personopplysninger blir en handelsvare.

Human Rights Watch dokumenterer i sin rapport «Students – Not Products» hvordan en usynlig sverm av sporingsteknologi i digitale læremidler følger barna gjennom hele dagen – også etter skoletid. Konsekvensene er at barna, uten å vite det, får opprettet kommersielle profiler på seg fra de går i første klasse.

PVK sier: «Det er uakseptabelt at barns personopplysninger blir gjenstand for kommersiell utnyttelse.» Kommisjonen anbefaler derfor akutte tiltak, bl.a. et forbud mot persontilpasset reklame rettet mot barn. Problemet er akutt. Advarslene er klare. Hvor er tiltakene?

Loven sier tydelig: «– skoleeier har plikt til å skjerme elevene for uønsket påvirkning etter opplæringsloven § 9–6 og privatskoleloven § 7-1a ».

I Utdanningsdirektoratets (Udir) egen veileder for «Reklame i skolen» står det optimistisk i forordet: «Skolen – en reklamefri sone!»

Under punktet «Digitale læremidler» blir alt mer diffust: Det er viktig at «skoleeier har tenkt gjennom dette» og «vurderer om reklamen har en uønsket påvirkning».

Er dette tiltaket man har klart å komme opp med? Skal hver enkelt skoleeier sitte og vurdere om reklamen er skadelig for barna?

Våkn opp! Skolen er som følge av kunnskapsløs digitaliseringspolitikk blitt en stor ny markedsføringsarena mot barn.

Udir virker verken oppdatert i forhold til de alvorlige konsekvensene av digitaliseringspolitikken man har tillatt, eller har kommet frem til fremtidsrettede tiltak som kan beskytte skolebarna våre.

Regjeringens nye strategi for digital kompetanse og infrastruktur i barnehage og skole, som gjelder frem til 2030, ble lansert av Tonje Brenna tidligere i år. Kanskje den er mer oppdatert og tar problemet på alvor?

Resultatet er skuffende. Strategien videreformidler riktignok PVKs bekymring for skolebarna. Den beskriver også i noe mer detalj problemet med persontilpasset reklame.

Den beskriver at noen ønsker seg tiltak, som f.eks. begrensninger på nett, tekniske sperrer og innholdsfiltre. Det avsluttes likevel med et tydelig forbehold: «Slike filtre har likevel en begrenset treffsikkerhet og kan gi en falsk trygghet, og må derfor ikke erstatte opplæringen i digital dømmekraft.»

Hvordan kan man overlate til barns digitale dømmekraft å beskytte mot denne typen utspekulert påvirkning?

Opplæring i overvåknings- og oppmerksomhets-økonomiske systemer finnes heller ikke i skolen i dag. Ingen lærer barna noe om hvordan personopplysningene våre blir samlet inn og solgt til tredjeparter som så viser oss reklamer og annet innhold.

Ingen lærer barna noe om hvordan apper er lagd slik at de maser og frister oss – at oppmerksomheten vår også er en verdi som noen ønsker å kjøpe.

Så – hvor er tiltakene? Svaret er at det er ingen! Alt skal overlates til den enkelte skoleeiers skjønn. I en digitalskolehverdag med mange utfordringer, er det ikke rart at «litt reklame» ikke er et prioritert problem.

For alle som har skolebarn med læremidler proppfulle av reklame og fri tilgang på YouTube, TikTok, og spillnettsteder fra første skoledag er dette komplett uforståelig. Det skaper masse distraksjon og dårlig læring.

I tillegg tas det ikke hensyn til barnas grunnleggende rettighet til beskyttelse mot uønsket påvirkning. Hvorfor og hvordan er dette mulig?

Hva skal en skoleelev med all denne digitale støyen i «læreboka»? Dette er en tafatt, utdatert og uansvarlig politikk.

Hva er så løsningene?

Istedenfor å diskutere effektiviteten til ulike innholdsfiltre og andre allerede utdaterte tekniske løsninger, trengs en real holdningsendring. Man må:

• Forstå at dette er et gigantisk personvernproblem som må løses omgående.
• Fjerne alle digitale læremidler som formidler overvåknings- eller oppmerksomhets- økonomiske prinsipper fra skolen.
• Utvikle læremidler som er designet i tråd med barns rettigheter og har innebygd personvern.

Digital dømmekraft utvikles ikke ved å ukritisk plassere barn på digitale plattformer og eksponere dem for store mengder persontilpasset reklame.

Det eneste man oppnår er å utdanne barna til å ukritisk godta at kommersielle hensyn trumfer alt.

Overvåknings- og oppmerksomhetsøkonomiske prinsipper må ikke få fotfeste i vårt utdanningssystem. Nasjonale myndigheter må oppfylle sine lovpålagte plikter og beskytte våre skolebarn.

Skolen må være en reklamefri sone.