NRK Meny
Kronikk

Demonstrasjoner og terror i Russland – hvor støtt står makten?

Etter angrepet på metroen i St. Petersburg vil ønske om stabilitet sannsynligvis dominere i tiden fremover.

Eksplosjon i St. Petersburg.

Terrorangrepet på metroen i St. Petersburg mandag drepte minst 14 mennesker og skadet rundt 50. Russiske etterforskere mener en selvmordsbomber sto bak. Som i mange land får myndighetene større spillerom og mer støtte fra befolkningen under krisesituasjoner, skriver artikkelforfatterne.

Foto: AP

Søndag 26. mars var det i 100 byer i Russland store demonstrasjoner mot korrupsjon og maktmisbruk. Protestene ble utløst av opposisjonsfiguren Aleksej Navalnyj og hans organisasjon Fondet for anti-korrupsjon.

De publiserte 2. mars en femtiminutter lang YouTube-film som blant annet avslører hvordan statsminister Dmitrij Medvedev opererer med «veldedige organisasjoner» som får milliarder av rubler i såkalte donasjoner fra rike russiske forretningsmenn. Pengene brukes angivelig for å kjøpe overdådige nasjonale og internasjonale eiendommer.

Den økende misnøye

Videoen er sett over 16 millioner ganger, og i et land hvor korrupsjon er en evig pine for dem som ikke berikes av den, har den utløst mye sinne. Demonstrasjonene og den brede oppslutningen om protestene finner sted i en politisk kontekst med økende misnøye med den økonomiske og sosiale situasjonen Russland befinner seg i.

I 2013 sluttet den russiske økonomien å vokse, og fallet i oljeprisen i 2014 førte til regelrett krisestemning – fortsatt frykter man langvarig økonomisk resesjon. Korrupsjonsavsløringene skaper dermed engasjement blant annet fordi de bekrefter hvor store forskjellene er mellom vanlige russere, hvis forbedring i levestandard har stagnert, og den politiske eliten.

Den høye oppslutningen om Putin er dessuten sterkt knyttet til ideen om en stødig hånd.

I etterkant av demonstrasjonene 26. mars så vi også nok en streik blant russiske lastebilsjåfører. Transportbransjen ble hardt rammet av den økonomiske krisen, og de siste to årene har de flere ganger protestert mot et skattesystem for tungtransport som ble iverksatt i november 2015. Nå er det vedtatt at skatten skal øke og mandag 27. mars igangsatte sjåførene nok en streik, denne gangen landsdekkende, mot den nye skattepolitikken.

Bred mobilisering

Demonstrasjonenes store antall deltakere fra hele landet viser sammen med lastebilsjåførstreiken at misnøyen går utover den urbane, utdannede og liberale klassen. De inkluderer med andre ord de delene av befolkningen som tradisjonelt har vært regimets støttespillere. Styresmaktene blir derfor nødt til å ta folkets frustrasjon på alvor. Det er umulig å benekte at korrupsjon er et problem.

Demonstrasjonene er dessuten et eksempel på hvor vanskelig det er for myndighetene å kontrollere narrativet om politikken. En usedvanlig høy andel av demonstrasjonsdeltakerne forrige søndag var unge mennesker, og bruken av sosiale medier, hvor det ofte gis et mer kritisk bilde enn på statlig TV, kan ha bidratt til at disse ble mobilisert.

Etter mandagens angrep på metroen i St. Petersburg, vil ønsket om stabilitet sannsynligvis dominere i tiden fremover.

Når de russiske politiske valgene i stor grad fungerer seremonielt, og ikke som en signering av en tidsavgrenset sosial kontrakt, er styresmaktene nødt til å sørge for å opprettholde den sosiale kontrakten med befolkningen sin på kontinuerlig basis. Utfordringen er at de underliggende problemene – den russiske økonomiens stagnasjon – stikker dypt.

Uten en økning i oljepris og dermed oljeinntekter vil det kreve omfattende strukturelle reformer for å igjen skape vekst. Økonomien utgjør den største trusselen for makthaverne: Putins popularitet har vært skyhøy siden han først kom til makten, men hans styreperiode har også stort sett sammenfalt med en stabil økonomisk vekst.

Spiller på folks frykt

Putin har i sine uttalelser om demonstrasjonene sagt at kampen mot korrupsjon er for viktig til å brukes politisk – og henviser med det implisitt til Aleksej Navalnyjs kampanje for å vinne presidentvalget i 2018. For de fleste russere handler demonstrasjonene nok imidlertid først og fremst om en kamp mot korrupsjon og en dårlig økonomisk utvikling, ikke om å felle president Putin eller å støtte Navalnyjs presidentkandidatur.

I en ny demonstrasjonsmobilisering søndag 2. april møtte svært få opp. Deler av forklaringen er at demonstrasjonene denne gangen ble oppfattet som nettopp for politisert: i motsetning til anti-korrupsjonsprotestene den 26. mars var kravet her bl.a. at Medvedev måtte gå.

Demonstrasjonene er et eksempel på hvor vanskelig det er for myndighetene å kontrollere narrativet om politikken.

Regjeringen har taklet situasjonen godt med tanke på eget omdømme. Over 1000 demonstranter ble arrestert i Moskva den 26., parallelt med at sentrale myndighetspersoner, inkludert Putin, har understrekt betydningen av både å ta korrupsjon og folkets misnøye på alvor. Samtidig spiller Putin på folks frykt for ustabilitet, ved å minne om at også revolusjonen i Ukraina i 2014 og den arabiske våren startet med anti-korrupsjonsprotester. Sammenlikningen er ment som avskrekking.

Ønsket om stabilitet

Etter mandagens angrep på metroen i St. Petersburg, vil ønsket om stabilitet sannsynligvis dominere i tiden fremover. Som i mange andre land, får myndighetene større spillerom og mer støtte fra befolkningen under krisesituasjoner. Den høye oppslutningen om Putin er dessuten sterkt knyttet til ideen om en stødig hånd.

Kampen mot terrorisme har vært dominerende siden han først kom til makten i 1999, og retorikken hans om å knuse mulige sikkerhetstrusler har blitt svært godt mottatt. Foruten at terrorangrepet flytter oppmerksomheten over på hans banehalvdel, vil nok interessen fremover dermed være større for spørsmål knyttet til nasjonal sikkerhet. Tettere opp mot valget i 2018 vil det være større spillerom for ny mobilisering, lik de store demonstrasjonene i 2011 og 2012.

Regjeringen har taklet situasjonen godt med tanke på eget omdømme.

Samtidig kan nyhetene om at gjerningsmannen i St. Petersburg er født i Sentral-Asia, tale i Navalnyjs favør. På sin blogg har Navalnyj forfektet nasjonalistiske holdninger om Russland og russeres storhet, og han er særlig ekskluderende overfor folk fra Kaukasus og Sentral-Asia og muslimer for øvrig. Russland har allerede et stort problem med fremmedfiendtlighet overfor disse gruppene.

Få tror at han vil kunne bli president. Men, hvis Navalnyj fortsetter å mobilisere rundt ideen om mennesker fra eks-sovjetiske republikker som en ytre fiende vil hans politiske prosjekt bli nok et eksempel på den økende og høyst problematiske populistiske nasjonalismen i Europa. Det er en risiko for at Putin vil forsøke å komme denne retorikken i møte.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter