Det er dyrtid. Pengene strekker ikke til. Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol varslet i Sykehustalen for 2023 at sykehusene må se på hva de kan gjøre mindre av. De må blant annet vurdere hvilke behandlingsmetoder som kan utfases.
Selv om regjeringen samtidig bevilger noen ekstra milliarder til sykehusene, må det altså kuttes i tilbudet. Mer penger dekker knapt økte kostnader.
Dessuten er det vanskelig å holde tritt med den teknologiske utviklingen. Bare innen kreftbehandling overgår mulighetene det vi har av ressurser til å gjennomføre behandlingen.
Spørsmålet er hvordan dette kan føre til en bedre helsetjeneste?
Alle kriser leder til forandringer – ofte også til det bedre. Man må bare forstå hvorfor vi har endt opp der vi er.
I helsetjenesten skyldes krisen særlig tre paradokser knyttet til tilbud, forventning og kvalitet.
Tilbudsparadokset
Det er et paradoks at samtidig som vi ikke har ressurser til å yte helsehjelp som har dokumentert effekt, så tilbyr Helse-Norge en lang rekke tjenester som er dokumentert å ha liten eller ingen effekt.
I dag får mange tatt MR-bilder av rygg, hode og kne som ikke endrer det videre pasientforløpet. Mange får også operert prostata med dyre roboter som ikke bedrer resultatet.
En forskergruppe identifiserte 1350 ulike teknologier og tiltak som hadde liten eller ingen betydning for folks helse.
Samtidig finnes det en lang rekke helsetjenester som har dokumentert effekt som ikke tas i bruk. Enten fordi de er for dyre eller fordi de ikke er «kule nok».
Flere gode systemer for digital oppfølging av pasienter med kreft, diabetes og hjertefeil blir ikke brukt.
Internasjonale fageksperter har identifisert en mengde helsetjenester som har liten eller ingen verdi. Flere kampanjer er satt i gang for å redusere disse tjenestene.
Det har vist seg vanskeligere enn forventet. En av grunnene er våre store forventninger til helsevesenet.
Forventningsparadokset
Folk flest har stor tro på helsevesenet. Vi forventer at sykdommer oppdages tidlig, at årsakene klarlegges og at sykdommer effektivt behandles eller forebygges.
Det gjør at folk etterspør undersøkelser og behandlinger – også når nytten er mindre enn risikoen.
På bakgrunn av oppslag i media bestilte «Tove» en time hos legen «for sikkerhets skyld». Prøver viste enkelte avvik, og legen foreslo noen medisiner som viste seg å ha bivirkninger. Det gjorde at «Tove» sluttet å gå tur med hunden. Livskvaliteten sank, og hun ble skeptisk til helsetjenesten.
Ved å overbruke tjenestene blir de mer til skade enn til gagn. Ukritisk tillit blir til mistillit. Dette gir opphav til det tredje paradokset.
Kvalitetsparadokset
Jo mer man bruker avanserte diagnostiske og terapeutiske metoder, desto dårligere kan resultatet bli.
Dette paradokset henger sammen med at når metoder brukes utenfor de områdene de er utviklet for, så synker kvaliteten på tjenestene.
Eksempelvis kan metoder som er knallgode for diagnostikk av personer med klare symptomer, virke veldig dårlig på mennesker uten symptomer.
En frisk mann tenkte det var godt å få sjekket prostata (med en blodprøve). Blodprøven viste at han hadde forhøyet risiko, noe som resulterte i en rekke (ubehagelige) prøver. En av prøvene resulterte i en alvorlig infeksjon, som førte til at mannen døde.
Vi må ikke la oss skremme fra å bruke viktig og livreddende teknologi, men det er et paradoks at en metode som er livreddende i enkelte situasjoner kan være mer til skade enn gagn i andre.
Bruke krisen godt
Vi må bruke krisen til å kutte der hvor nytten er liten og kostnaden stor.
Eksempelvis tar Helse Bergen grep for å redusere bruk av unødvendige helsetjenester. Forskere forsøker også sammen med røntgeninstitutter å redusere unødvendige undersøkelser.
Men det å kutte i tjenester som har liten eller ingen helseeffekt, er verken enkelt eller selvsagt.
Under pandemien ble en rekke helsetjenester stoppet eller redusert. Studier viser at det ikke var unyttige tjenester som ble stoppet.
De fleste forstår at dersom de skal komme raskt til for å få rett diagnose og effektiv behandling, så kan de ikke selv lage køer ved å forlange unødvendige undersøkelser og behandlinger.
Det verste som kan skje, er at vi kutter i det som virkelig betyr noe for pasienter når det er så mye å ta av som ikke betyr noe.
Ostehøvelen er et livsfarlig redskap – bokstavelig talt. Derfor må vi kutte klokt. Ved å begrense helsetjenester som ikke virker, kan vi bruke ressurser på det som virkelig gjør oss friske.
Ved å ta tak i de tre paradoksene kan vi skape et fjerde positivt paradoks:
Mindre penger gir mer helse.
