NRK Meny
Kronikk

Dårlig nytt for norske bønder

Den nye regjeringen må lære hvordan norsk landbruk fungerer. Men oppgaven synes nesten uoverkommelig med en landbruksminister fra Frp.

Norsk bondegård ved Trollveggen i Møre og Romsdal

Noen områder egner seg for store bruk, men store deler av landet egner seg svært dårlig for stordrift. På bildet: Gård ved Trollveggen i Møre og Romsdal.

Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Hele livet har jeg vært tilknyttet landbruket, født og oppvokst på gården som jeg driver som 9. generasjon i min familie. I nesten alle disse årene har jeg vært en nokså anonym bonde som få har viet særlig oppmerksomhet.

Det siste året har dette forandret seg en del. Etter at jeg startet opp en blogg for vel et år siden, er det stadig folk som spør meg om synspunkter på forskjellige ting knyttet til landbruket.

Den siste tiden har jeg fått spørsmål om hvorfor det ikke er et kraftigere opprør mot den påtroppende regjeringens bebudede landbrukspolitikk.

For det er ingen tvil om at mange av formuleringene i regjeringsplattformen som Høyre og Fremskrittspartiet nylig la frem, både uroer og provoserer svært mange i landbruket. Selv om det også er forsonende trekk ved den påtroppende regjeringens politikk, som for eksempel rovdyrpolitikken og spørsmålet om formueskatt på arbeidende kapital.

Les også: Fire magre år for unge bondespirer

Liten tradisjon for opprør

Den norske bonden har svært liten tradisjon for opprør mot myndighetene. Det nærmeste vi kommer et stort opprør må vel være Hitra-aksjonen i 1975. Dette var en aksjon der bønder nektet å betale skatt i protest mot vilkårene for landbruket.

Mye av medisinen Høyre og Frp forskriver for å oppnå de ønskede målene, er helt feil. Jeg er stygt redd for at de nye regjeringskameratene har alt for lav kunnskap om landbruksfeltet.

Terje Årseth, bonde og blogger

Aksjonen må sies å ha vært vellykket. Den førte til det såkalte opptrappingsvedtaket som i sin tur førte til stor optimisme og bruksutbygging over hele landet. Men en ny Hitra-aksjon er nok helt usannsynlig.

For halvannet år siden var det brudd i jordbruksforhandlingene. Et svært pyntelig og sivilisert demonstrasjonstog i Oslo, samt tømming av brødhyller i noen butikker var vel det eneste som den jevne borger merket av «bondeopprøret» den gangen.

Men de sjokkbølgene som bruddet sendte inn i den rødgrønne regjeringen, var av langt større betydning.

Bruddet la nok grunnlaget for et langt bedre jordbruksoppgjør i år. For første gang på mange år fikk vi et oppgjør som gir muligheter for å minske gapet i inntekt mellom bønder og andre grupper i samfunnet. Ikke minst takket være grundig politisk arbeid fra landbrukets organisasjoner.

Gode mål, feil medisin

Nettopp grundig politisk arbeid fra Bondelaget og de andre organisasjonene i landbruket blir nok også nøkkelen framover.

I regjeringserklæringen står det jo uttrykkelig at de vil arbeide for størst mulig selvforsyningsgrad av beredskapsmessige hensyn.

Det er også formuleringer om landbruk over hele landet, og tollvernet omtales som viktig for lønnsomheten i landbruket. Selv om de bebuder tollreduksjoner, er de langt mer forsiktige og balanserte enn da de var i opposisjon til den rødgrønne regjeringen.

Men samtidig er mye av medisinen de forskriver for å oppnå de ønskede målene, helt feil. Jeg er stygt redd for at de nye regjeringskameratene har alt for lav kunnskap om landbruksfeltet.

Mangler kunnskap om norsk landbruk

Det er kanskje heller ikke å vente at de har tilstrekkelig kunnskap om feltet etter så lang tid i opposisjon mot en flertallsregjering.

Skal den nye regjeringens målsetning om høy selvforsyningsgrad oppnås, må hele landets jordbruksarealer være i drift.

Terje Årseth, bonde og blogger

Norsk landbruk er mangefasettert, noe som gjenspeiler et langt og variert land. Noen områder egner seg for store bruk, men store deler av landet egner seg svært dårlig for stordrift.

Skal den nye regjeringens målsetning om høy selvforsyningsgrad oppnås, må hele landets jordbruksarealer være i drift. Det blir landbruksorganisasjonenes oppgave å lære bort dette til den nye regjeringen.

Selv om jeg må vedgå at dette kan synes som en nesten uoverkommelig oppgave når det er Fremskrittspartiet som skal bestyre Landbruksdepartementet. Og det med en statsråd som har sin vesentligste politiske erfaring fra lokalpolitikken i Oslo.

Hvis denne utnevnelsen er et bevisst politisk signal, lover det dårlig. Hvis det dreier seg om «saldering» av en komplisert regjeringskabal, er det nesten like ille.

Landbruksvennlig storting

Det nye Stortingets sammensetning er langt mer landbruksvennlig enn regjeringspartiene. Den nye regjeringen må ha flertall i Stortinget for de fleste av endringene de ønsker å gjøre.

Verken Krf eller Venstre har uttrykt begeistring over formuleringene om landbruk i regjeringserklæringen. Tvert i mot mener de at det bryter med det de ble enige om i samarbeidsavtalen etter sonderingene i Nydalen.

Særlig Krf har vært tydelige på det, hvor Venstre står er noe mer uklart. Det er nok en urban og en mer rural fløy i det partiet, som bidrar til å opprettholde partiets rennomè som vinglete og uforutsigbart.

Erna Solberg har en plan om minst 8 års regjeringstid, og i den planen inngår nok å knytte Krf og Venstre fastere til borgerlig side. Jeg tror Høyre blir nødt til å strekke seg langt i landbrukspolitikken for å oppnå dette.

Bred støtte til bøndene

Innledningsvis nevnte jeg at jeg som blogger har fått en del oppmerksomhet det siste året. Og jeg har truffet mange mennesker fra mange deler av landet og samfunnet.

Erna Solberg har en plan om minst 8 års regjeringstid, og i den planen inngår nok å knytte Krf og Venstre fastere til borgerlig side. Jeg tror Høyre blir nødt til å strekke seg langt i landbrukspolitikken for å oppnå dette.

Terje Årseth, bonde og blogger

Svært mange er veldig klare i sin støtte til landbruket og til bedre vilkår for bøndene. Dette inntrykket bekreftes av meningsmålinger som viser at befolkningen er positiv til vilkår for landbruket minst på dagens nivå.

Gode vilkår for landbruket er på ingen måte en politisk tapersak. Det hører også med i bildet at både LO og NHO advarer mot for store omveltninger i landbrukspolitikken.

Det er i dette landskapet organisasjonene må manøvrere, altså drive politikk og påvirkning. Jeg tror at organisasjonene mener det er mest å hente med en slik fremgangsmåte.

Hadde man trodd at mer drastiske metoder var mest virkningsfullt, så hadde det kommet. Så vil bare framtida vise hva som skjer.