NRK Meny
Normal

Dagen da alle ble newyorkere

Noen hendelser er ikke bare historiske fordi de blir husket, men fordi de faktisk endrer historien.

US-ATTACKS-4YEARS US-ATTACKS-4YEARS

I de første dramatiske dagene etter terroraksjonen mot World Trade Center, var det ingen som helt visste hva slags fiende man stod overfor. Her står tvillingtårnene i brann, før de kollapset senere samme deg.

Foto: HENNY RAY ABRAMS / AFP

Noen bilder glemmer en aldri. Noen bilder kjenner man til og med lukten av – mange år senere. For det er bare en myte at reportere kan gjennomleve og rapportere om store katastrofer, for så bare å riste det kjekt av seg å gå videre.

Jeg har noen sånne bilder på netthinnen. Ett av dem er fra september 2001. Jeg var stasjonert i USA, som NRKs korrespondent. Jeg klarer aldri å få ut av hodet bildene av tvilling-tårnene som styrtet. Først på TV. Og så – halvannet døgn senere:

Det grytidlige toget fra Washington D.C. stoppet i New Jersey med utsikt til Manhattan. Passasjerene stirret over mot den tykke, fete røyken som sakte steg opp fra Nullpunktet nede på Manhattan.

«Se hva de gjorde mot oss», sa konduktøren. Togpassasjerene stirret med forskrekkede blikk.

Vi var passasjerer på det første toget som kom inn etter at New York hadde vært stengt av for all innkommende trafikk. Flere av passasjerene gråt. Noen bannet. Alle hadde et nærmest vantro uttrykk i ansiktet.

Jeg klarer aldri å få ut av hodet bildene av tvilling-tårnene som styrtet.

Slik kom jeg som korrespondent inn i New York denne dagen for femten år siden, og først senere – når jeg fikk tid til å puste etter all jobbing – forstod jeg jo at det var ikke bare røyk som slo opp i solskinnet over den klare høstluften:

Det var sot og aske – av kontormøbler og papirer og byggematerialer. Og av menneskekropper.

11. september 2001 var en «slow newsday» i USA. Ingenting spesielt skulle skje, ingen utspill var ventet fra Det hvite hus.

I Norge hadde det vært stortingsvalg dagen før, og av den politiske situasjonen hjemmefra forstod jeg at det kanskje ikke var utenriksstoffet som ville få størst oppmerksomhet i NRKs radio- og TV-sendinger. Jens Stoltenberg hadde tapt valget. Det skulle noe helt ekstraordinært til før en kunne vente å komme på luften denne dagen.

Så jeg hadde bestemt meg for å ta det med ro på morgenkvisten – lese avisene hjemme, være familiemann – for en sjelden gang skyld, i et travelt korrespondentliv.

Rett før klokken ni ringte telefonen. Det var Joar Hoel Larsen, vakthavende utenriksreporter i radioen hjemme. Kort spørsmål, rett på sak:

«Ser du TV?»

Jeg svarte som sant var, at jeg faktisk så barne-TV sammen med min datter.

«Du har tre minutter før du skal gå på luften. Et fly har nettopp krasjet i World Trade Center», kom den kontante beskjeden fra min kollega hjemme i NRK.

Etter en lynkort oppdatering gikk vi på luften i radioen Dagsnytt-sending klokka 15 om hva som var skjedd – med det lille vi visste tok vi forbehold om at det kunne være en ulykke.

Teknikeren på Marienlyst satte meg videre til «Her og nå» på Tyholt i Trondheim, produsenten der gav beskjed om at jeg skulle på ca. et kvarter inn i sendingen.

Da så jeg på min fjernsynsskjerm at fly nummer to traff:

«Sett meg på luften med en gang! Det er et fly til! Dette er ikke noen ulykke!»

Deretter var det bare å hive seg rundt. Et tredje fly smalt inn i forsvarsdepartementet Pentagon – bare ca. 20 sekunders flytid fra NRKs Washington-bolig.

Vi så røyken. Hørte sirenene. Så begynte ryktene:

En bilbombe utenfor utenriksdepartementet. Museene på The Mall i flammer. Det hvite hus evakueres. Nytt flystyrt – i Pennsylvania.

Noe stemte – men mye var nervøse rykter.

Og mens vi strevde med å sortere ryktene fra virkelige nyheter ble alle offentlige bygninger i Washington tømt for folk. Store deler av den amerikanske hovedstaden ble evakuert. De ringte fra barnehagen og bad oss komme og hente barna.

Var det krig?

Ingen visste. Ingen forstod i disse dramatiske timene annet enn at noen brukte fly med skrekkslagne passasjerer og med drivstofftankene fulle av brennstoff – til raketter, masseødeleggelsesvåpen, mot sivile, "bløte" mål. Hva var neste mål?

I kringkastingssentrene i Washington rådde kaotiske tilstander. TV-korrespondenter fra hele verden forsøkte å skaffe linjer for å rapportere hjem. Noen prøvde å lure seg til tid på satellitten man bruker til å overføre stoff og direkterapporter.

Det ble umulig å komme inn til New York på nesten to døgn.

Ingen visste de første par timene hva de egentlig kunne rapportere annet enn at tusenvis av mennesker måtte ha omkommet i New York og i Washington. 50.000 mennesker arbeider i World Trade-senteret. Hvor mange var blitt drept da de var på vei til jobb denne morgenen?

Tårnene styrtet, og Washington-korrespondentene kalkulerte:

Reise til New York – og dermed risikere å sitte i uvisse i en bil ved neste angrep? Eller bli i Washington og rapportere fra hovedstaden?

Før noen fikk tatt noen beslutning, gav svaret seg selv:

New York stengte, beskyttet seg. Alle broer, veier, tunneler ble lukket. Luftrommet tømt. Jagerfly begynte å patruljere hele Østkysten – fra Canada til Florida. Det ble umulig å komme inn til New York på nesten to døgn. Bare dem som allerede var der, kunne rapportere derfra. Og bare så vidt. Mobil-masten på World Trade Center var borte. Resten av telefonnettet overbelastet. Alle familier søkte kontakt med sine egne.

En kollega fra BBC i Washington var reist til Nicaragua for å lage forhåndsreportasjer før valget der. Han leide en bil for å kjøre til New York. En annen tok drosje fra New Orleans. En norsk kollega kjørte fra Vestkysten, i ett strekk. Byttet bare om å kjøre med TV-fotografen når en av dem likevel skulle på WC.

Toget var det første som kom i gang fra Washington. Klokken fire om morgenen, på Union Station, var der tungt bevæpnede vakter med fingeren på avtrekkeren og en raskt opprettet blodgiversentral i den vakre avgangshallen.

På New Yorks gater stimlet folk sammen spontant og sang patriotiske sanger.

Det var få passasjerer på toget. For, som resepsjonisten sa på hotellet mitt da jeg kom frem til New York:

- «Sjekke inn? Everybody else checks out!» Alle andre sjekker ut herfra!

Røyken, altså soten – la seg over hele Manhattan. Folk jublet hver gang de så en brannbil. Folk gav penger til Røde Kors. I kvartalene rundt Nullpunktet gikk pårørende rundt med bilder av sine kjære:

«Har du sett min mann? Har du hørt noe om min datter? De jobbet i tårnene ...»

Og likevel, uptown i New York gikk livet sin vante gang:

Full servering på uterestaurantene der folk nøt de siste streif av sol disse vakre høstdagene. Pene piker i siste mote vrikket forbi. Og etter hvert: Stadig flere i rødt, hvitt og blått.

Unntakstilstand nede i byen. Hipt storbyliv oppe i byen. Kontrastfylt, men et signal:

De skremmer ikke oss. Vår livsførsel kan ikke terroriseres.

Så kom de store flaggene opp. Jakten skulle begynne, på dem som sto bak. Hær og luftforsvar og marine i alarmberedskap, mens diskusjonen begynte å gå om hvor kraftig respons som ville være rettferdig. Hvordan stormakten skulle slå tilbake. Og mot hvem? Hvor?

Alle var newyorkere.

På New Yorks gater stimlet folk sammen spontant og sang patriotiske sanger. «God Bless America» fløt nedover avenyene.

Newyorkerne, kjent for sin kontante tone og tøffe språk, begynte å snakke pent til hverandre. En vennligere tone trådte frem, midt i frykten for hvordan neste angrep kunne arte seg. Alle var newyorkere. Together makes strong. Gråt – og tapre, innbitte smil.

Og fremdeles kjenner jeg lukten av røyken fra tvillingtårnene.

Knasingen mellom tennene av soten som dekket New York – byen som aldri sover, og som aldri lar seg kue.