Den nye stamkafeen til forfattere i Istanbul ligger rett ved Tinghuset i Çağlayan. Bygningen kalles også for det største rettspalasset i Tyrkia. I det siste har jeg vært der to ganger. Første gang for å følge rettssakene mot tyrkiske og kurdiske journalister og forfattere som Aslı Erdoğan, Ahmet Altan og Mehmet Altan og nå nylig for å følge rettssaken mot journalistene i avisen Cumhuriyet.
I kafeen treffer man de tiltaltes familiemedlemmer, venner og kolleger. Internasjonale observatører fra forskjellige menneskerettighetsorganisasjoner er også vant til å følge rettssaker der. Norsk PEN er den viktigste organisasjonen i Norge som gjennom flere år har påpekt ytringsfrihetsproblemene i Tyrkia.
Som forventet treffer jeg familiemedlemmene, kollegene og advokatene til disse fengslete journalistene, men hva som ikke er forventet er deres store kraft og deres ubøyelige tro på rettferdighet. Jeg tror denne kraften kun skapes i håpløse og mørke tider.
I slike tider har du to valg. Enten skal du akseptere at alle rettighetene dine hindres av makten, eller du kan lete etter en historisk hendelse som gir deg kraft til å gå videre.
En av de merkeligste opplevelsene på den siste reisen til Çağlayan var å treffe forfatteren Aslı Erdoğan som et «fritt» menneske. Hun satt i den berømte kafeen og forberedte sin appell for de fengslete journalistene fra Cumhuriyet.
Det var nesten som en omvendt tidsreise. En dag er man inne og neste dag organiserer man en solidaritetsdemonstrasjon for sine venner som fremdeles er inne. Inne og ute i en usikker tid. Jeg fortalte Aslı hvordan hennes norske lesere hadde samlet seg hos Norsk Pen og skrev postkort til fengslet der hun satt inne for et halvt år siden.
Det var gledelig å høre at hun fikk alle disse brevene, men det var en skuffelse å høre at hun fremdeles ikke kan reise ut av landet og at myndighetene ikke vil gi henne passet tilbake. På en måte er hennes frihet en slags reklame, som om rettspalasset Çağlayan har sendt et brev til de internasjonale organisasjonene: «Ja, vi har løslatt Aslı Erdoğan, men alt er fremdeles under vår kontroll.»
Midt i rettspalasset står to store Justitia-skulpturer, bedre kjent som rettferdighetens gudinne. Hun har bind for øynene og holder en vekt og et tveegget sverd i hendene. Da jeg tok et bilde av disse gudinnene kom en politimann løpende bort til meg. Jeg var redd han skulle ta telefonen min fra meg. Utrolig nok smilte han og ville ta bilde av meg foran skulpturene.
Med et sjarmerende blunk spurte han ut i lufta om det finnes rettferdighet her. Med ett forstod vi hverandre. Nei, rettferdigheten er på ferie her i Tyrkia for tiden, men forhåpentligvis kommer den snart tilbake!
Det er her i rettspalasset at man finner den mest beleste og intellektuelle delen av befolkningen i Tyrkia. De er her som innsatte eller som pårørende. Og hvordan har fru Justitia det? Neppe særlig bra.
Det var sterkt å se hvordan advokat og styremedlem i Cumhuriyet Bülent Utku holdt sin egen forsvarstale. Utku har vært fengslet uten dom i ni måneder, anklaget for å støtte Fethullah Gülens bevegelse og PKK.
«Menneskene har rett til å være modige» sa Utku til anklageren. «Jeg skal bruke denne retten til jeg dør. Selvsagt kan vi ikke presse folk til å bruke denne retten. Men for noen er dette en oppgave. De som må gjennomføre denne oppgaven er journalister og advokater.»
Styremedlem og avokat for avisen Cumhuriyet, Bülent Utku utenfor avislokalene etter at han ble sluppet ut fra fengselet.
Foto: Nefise Özkal LorentzenHan beskrev hvordan han hadde fått gåtefulle spørsmål i avhørene med aktor. Spørsmålet «Har du reist til USA?» inneholdt egentlig et annet spørsmål: Myndighetene ville vite om Utku hadde besøkt Fethullah Gülen i Pennsylvania, og om han hadde noen hemmelige møter der.
Uvørent svarte Utku at han nok hadde reist til Amerika. Men til Sør-Amerika. For eksempel til Chile, hvor han besøkte museet til Pablo Neruda. Eller Plaza del Mayo i Buenos Aires i Argentina! Da Utku beskrev hvordan han traff mødrene til de forsvunne sønnene og døtrene fra militærjuntaens tid på 70-tallet ble det uro i salen.
Han minnet oss om hvordan disse argentinske mødrene har gitt en ny politisk mening til dette stedet og hvordan de har inspirert mødrene i Tyrkia som kalles Cumartesi Anneleri, lørdagsmødrene.
Disse kvinnene minner oss om de smertefulle historiene etter 1980-kuppet i Tyrkia. Den gangen opplevde mange tyrkere at et familiemedlem forsvant sporløst. Siden 1995, foran Galatasaray-gymnaset, på den mest overfylte gågata i Istanbul samles mødrene hver lørdag.
De holder bilder av sine sønner, døtre eller andre familiemedlemmer. Fotografiene er ofte rammet inn, og noen er svært slitt etter å ha vandret rundt fra hånd til hånd. Lørdagsmødrene gir en viktig beskjed. Sorgen er ikke privat, den er politisk!
Lørdagsmødrene var der også på Çağlayan for å støtte journalistene til Cumhuriyet.
La meg kort kartlegge konsekvensene av kuppforsøket i fjor med noen tall fra ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN. Flere enn 40.000 er arrestert og 145.000 har mistet jobben. I tillegg er 6800 akademikere siktet for å planlegge kuppet. Tusenvis av journalister er sagt opp og mer enn 170 skribenter er fengslet.
Fri presse eksisterer ikke mer.
Alle disse tallene stiller spørsmålet om hva som vil skje i Tyrkia? Hvorfor vokser hver ny generasjon opp med blodige erfaringer og med hevntanker? Hvorfor bygger vi ikke opp drømmen om å leve sammen - tyrkere, kurdere og armenere?
Det er heller ikke vanskelig å se at ensrettingen i Tyrkia har mange fellestrekk med det som skjedde på 30-tallet i Tyskland. President Erdoğan kaller gjerne motstanderne sine for virus, svikere, kjettere, søppel, alkoholikere, spioner, terrorister og lignende i sine taler. Vi er rett og slett splittet, tvunget til å leve under en paranoid renhetsideologi.
Nå er Bülent Utku ute sammen med 6 andre kolleger fra Cumhuriyet mens 4 andre fremdeles er fengslet. Å være ute betyr ikke at de er frifunnet. Alt er midlertidig i dette landet.
Rettssakene fortsetter, og kafeen til Çağlayan skal fortsette å servere te til alle som søker rettferdighet i Tyrkia. Neste rettsak for disse journalistene er 11 september.
En merkelig dato for en merkelig rettsak.
