Jeg fikk for noen dager siden en henvendelse fra Den Norske Turistforening: «Vi skal lage en sak om hva man kan gjøre i påska, nå som hytteturen for mange er avlyst og reisemulighetene begrenset. Har du et tips du vil dele med oss?»
Er ikke det kommunisert ganske bra allerede, tenkte jeg. Hvor mange måter er det liksom mulig å si det på – nå må vi være flinke og bruke nærmiljøet.
Og hvorfor spør de meg? Jeg som ikke har gjort annet gjennom hele livet enn å fråtse i de reisemulighetene som verden har bydd på.
Jeg har kokt bålkaffe i Sibir og Alaska, padlet gjennom Tasmania og Canada, gått på ski over Grønland og Antarktis, klatret i Nepal og Peru, syklet gjennom Sahara og Island, ridd gjennom Mongolia og Argentina – og nå skal jeg opptre som en slags spesialist på turer som kan gjøres innenfor et steinkast hjemmefra.
I alle år har jeg lett etter eventyret der ute. Meningen med livet har alltid ligget bortenfor horisonten. Klart vi må bruke verden. Denne fargerike, fantastiske, mangfoldige kloden. Skal vi virkelig ikke kunne gjøre det lenger – reise?
Reis! – har jeg alltid sagt til barna mine. Kom dere ut! Opplev verden! Se hvordan andre lever. Bli inspirert av hvordan de tenker. Lær! Få venner i andre land og andre kulturer. Det gir perspektiv og referanser til eget liv. Det skaper tilhørighet. Det skaper samhold, respekt og forståelse – alt det verden trenger mer av.
Allerede før viruset var den tiden over. Kloden tåler det ikke lenger. Jeg vet det. Meningen med livet må ligge hitenfor horisonten. Det er ingen framtid lenger for eventyrere og globetrottere.
Unnskyld – tankeflukt og digresjon. «Har du et tips du vil dele med oss, nå som reisemulighetene er begrenset?»
Det hender jeg tenker tilbake på livet mitt. Det hører vel alderen til. Jeg mener, det er mer å se tilbake på enn fram mot. Og så tenker jeg, hvis jeg hadde fått gjenoppleve en – tja, la oss si en femårsbolk av livet mitt, hvilken periode ville jeg ha valgt?
Hva kjenner jeg på nå i ettertid som den mest spennende, fascinerende og utbytterike delen av livet mitt? «Du som har opplevd så mye».
Stein P. Aasheim
Svaret er enkelt. Jeg ville ha tatt de årene da ungene var små. Store nok til å springe rundt i graset, men små nok til at de skulle leses for ved sengetid.
Jeg ville ha valgt de årene hvor hver tur i fjæra var en oppdagelsesreise i seg selv, hvor pannekakene på primusen var helgas høydepunkt, hvor det lå et forskningsprosjekt i hver rumpetrolldam oppi skogen, hvor vi snekret fuglekasser med «Velkomen!» under inngangshullet og lekte gjemsel i blomsterenga.
De årene der ville jeg ha tatt.
Jeg ville ha tatt den bolken som inneholdt mestringshylet etter å ha hoppet tørrskodd over bekken. Både i desibel og utstrålt glede kunne det ha målt seg med mitt eget Everest-hyl mange år senere. Begge ble overgått av et tilsvarende utbrudd da den første ørreten satt på kroken, men gikk umiddelbart over i utrøstelig gråt, da fisken øyeblikket etter falt av.
Jeg ville ha valgt de årene der, da spenningen ved teltturen en kilometer fra kjøkkendøra ikke sto tilbake for noen ørkenkryssing, jungelferd eller polarekspedisjon. De årene det ble delt ut Michelin-stjerner for brente pinnebrød og kalde pølser, og barkebåter i Håkåhølen var seilskip over Sørishavet.
Jo, jeg har et tips å dele:
Bruk den tiden vi er inne i for alt den er verdt.
