Hopp til innhold
Kronikk

Bøkenes problem

Norske bøker lider under for få anmeldelser, for få anmeldere og for ujevn kvalitet på anmeldelsene.

Hans Olav Lahlum

Hans Olav Lahlum i forbindelse med boken han skrev om Utøya-offeret, Håvard Vederhus i 2013. Lahlum mener vi har for få bokanmeldelser og for få anmeldere i Norge.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Etter ti år som forfatter kan jeg, ved siden av en lengre liste av bokanmeldelser med positiv konklusjon, også lage en lett traumatisk liste av anmeldelser med negativ konklusjon. Negative opplevelser huskes som kjent ofte bedre enn positive. Mitt forhold til bokanmeldelser forblir likevel svært godt.

Jeg leser med interesse alle anmeldelser jeg kommer over av mine egne bøker, samt flest mulig anmeldelser av andres. Omfang av og kvalitet på bokanmeldelser er blitt det viktigste kriteriet når jeg avgjør hvilke papiraviser og/eller nettaviser jeg skal abonnere på.

Noen anmeldere legger for stor vekt på sine subjektive smakspreferanser.

Det finnes forfattere som selger veldig mye uten å ha fått særlig gode anmeldelser – og forfattere som selger veldig lite tross mange gode anmeldelser. For annonsering og annen markedsføring er det en stor fordel å kunne fremvise minst to svært gode anmeldelser, men hvis man har fått det kan man ofte leve godt med også å ha fått tre kritiske. Den direkte effekten av en god anmeldelse er likevel nesten alltid positiv, og potensielt stor særlig for uetablerte og ukjente forfattere.

Den indirekte effekten kan ofte være større, siden anmeldelser ofte utløser debatt og annen omtale. Mange mulige lesere oppdager en bok fordi de ser en anmeldelse av den. Dessuten kan gode anmeldelser være viktige for utviklingen av et forfatterskap. Jeg anser derfor kvalifiserte anmeldelser som en fortsatt svært viktig del av norsk kulturliv, og er fullstendig uenig i kulturministerens kritiske syn på kritiske anmeldelser.

Les også kronikken: Kritisk skivebom

For få anmeldelser

Det første og største problemet med norske bokanmeldelser anno 2017, er at det er blitt så altfor få av dem. Utover 2010-tallet har det blitt stadig færre bokanmeldelser i Norge. Nesten alle de største og viktigste avisene anmelder færre bøker enn før, samtidig som mange lokale og regionale aviser enten har redusert antallet eller kuttet ut bokanmeldelser. Min første roman ble i 2010 anmeldt i rundt tjue aviser og tidsskrifter. For høstens roman er jeg heldig hvis jeg får ti anmeldelser, selv om jeg nå er en langt mer kjent og etablert romanforfatter.

Jeg anser kvalifiserte anmeldelser som en fortsatt svært viktig del av norsk kulturliv

Det er slett ikke synd på meg. Tvert imot var jeg heldig som fikk mange anmeldelser i oppbyggingsårene av mitt forfatterliv. Også etablerte fagbokforfattere uten et kjent navn og/eller et sterkt forlag i ryggen, opplever nå altfor ofte at de knapt får noen anmeldelser for en både god og viktig bok. Færre anmeldelser gjør at de mest kjente forfatterne lett blir enda mer kjente, mens det blir hardere å arbeide seg opp fra midtsjiktet – og mye hardere for debutanter og andre uetablerte.

For få anmeldere

Andre problem er at det er altfor få anmeldere. Som etablert forfatter opplever man ofte gang etter gang å bli bedømt av den samme anmelderen i de få avisene som trykker anmeldelser. Det kan fungere godt hvis anmelderen er i stand til å gi samme forfatter ulike bedømmelser for ulike bøker, men er åpenbart sårbart. Anmeldelser blir stadig mindre verdifulle og interessante for leserne, hvis samme anmelder gang etter gang gir samme forfatter enten ukritisk hyllest eller slakt.

Problemet er blitt så stort at jeg, med få unntak, har kunnet forutse konklusjonen på de siste årenes anmeldelser av mine bøker når jeg har fått høre anmelderens navn. Man burde kunne forvente, i hvert fall av store aviser, at de lot en ny anmelder slippe til når samme anmelder to eller tre ganger på rad har konkludert enten svært positivt eller svært negativt om en forfatters arbeid.

Den direkte effekten av en god anmeldelse er likevel nesten alltid positiv, og potensielt stor særlig for uetablerte og ukjente forfattere.

Det skjer for ofte at personer som har enten et nært bekjentskap med eller et kjent konfliktforhold til en forfatter, likevel får i oppdrag å anmelde dennes bøker. Den igjen aktualiserte situasjonen med at en bok skrevet av en fast ansatt journalist i en avis anmeldes av en mye brukt frilanser der, anser jeg ikke i seg selv for uakseptabel. Men den kan lett bli det og bør være lett å unngå. Det finnes rundt i Norge mange flere skriveføre og litteraturkyndige mennesker som kan tenke seg å skrive bokanmeldelser.

Les også: Lenge leve vennene!

Kvaliteten

Tredje problem er for ujevn kvalitet på anmeldelsene. Hovedproblemet her er at noen anmeldere legger for stor vekt på sine subjektive smakspreferanser. Et underproblem er at enkelte anmeldere vil ha og får oppdrag med å anmelde bøker i sjangre de ikke kjenner godt nok og/eller har negativt syn på. For ofte blir resultatet da at de ikke anmelder boken forfatteren har valgt å skrive, men i stedet nedvurderer den og etterlyser boken de synes at forfatteren burde ha skrevet.

Et annet underproblem er at enkelte anmeldere i for liten grad vektlegger forfatterens ambisjonsnivå. I mine sensoroppdrag har det selv på lavere universitetsnivå alltid vært selvsagt at kandidatene skal belønnes for ambisiøse tekster med stort innslag av selvstendighet, også om de ikke helt klarer å gjennomføre. Enkelte bokanmeldere belønner likevel solid gjennomførte sikringshopp i lav høyde med terningkast fire eller fem, mens høye og lange svev med noe ustøtt nedslag risikerer å få en toer.

Et tredje underproblem som særlig rammer sakprosabøker om politiske temaer, er en tidvis iøynefallende tendens til at en bok får mer positive anmeldelser jo mer positivt innstilt avisen og/eller anmelderen er til bokens tema.

Det finnes rundt i Norge mange flere skriveføre og litteraturkyndige mennesker som kan tenke seg å skrive bokanmeldelser.

Plagiat

Fjerde problem er at noen få anmeldere baserer seg på andre anmelderes arbeid. Dette problemet fikk ny aktualitet da en mangeårig anmelder i en stor avis nylig ble avslørt og avskjediget for plagiat. I ekstremformen med nærmest direkte avskrivning er problemet forhåpentligvis svært lite, men jeg frykter at flere anmeldelser som formuleres med egne ord er basert helt eller delvis på andres vurderinger. Det er å håpe at bevisstheten rundt dette nå er økt hos både aviser og anmeldere, og jeg setter det som siste og minste problem her.

Fortsatt uten å nevne noen navn, kjennes det riktig å gå inn for landing med en stor takk til de som nedlegger en viktig arbeidsinnsats for å levere saklige og balanserte bokanmeldelser – ofte for en mye lavere timelønn enn de fortjener. Samt helt til slutt å oppfordre aviser (samt tidsskrifter og andre medier) til å satse litt mer tid, oppmerksomhet og penger på norske bokanmeldelser fra og med 2018.

Følg: Facebook og Twitter