Oslo byfogdembete påla i sin kjennelse 4. mars i år Christian Burmeister å fjerne et innlegg på sin blogg som inneholdt sensitiv informasjon om privatlivet til blant andre Tone Damli Aaberge og Aksel Hennie. Pålegget ble begrunnet i at offentliggjøringen av denne informasjonen innebar en overtredelse av straffeloven § 390 som verner privatlivets fred.
Etter min vurdering er ikke denne bestemmelsen i straffeloven egnet til å begrunne byfogembetets avgjørelse.
LES INTERVJU MED KRONIKKFORFATTEREN: - Feil kjennelse
Dette skyldes at blogginnlegget til Burmeister – i straffelovens forstand – ikke kan regnes for å være offentlig. Blogginnlegget representerer derfor heller ingen overtredelse av straffeloven § 390.
Lovendringen er uten betydning for denne saken
Hva som i straffelovens forstand skal regnes som en offentlig, fremgår av straffeloven § 7 nr. 2. Høyesterett uttalte seg om tolkningen av denne bestemmelsen i den såkalte blogger-saken i august i fjor, og flertallet i Høyesterett la der til grunn at «trykt Skrift» ikke omfattet ytringer som var formidlet elektronisk.
Denne saken gjaldt riktignok oppfordringer til drap på politimenn, og det var følgelig et annet straffebud som da var aktuelt. Avgjørelsen er likevel sentral for denne saken, siden både straffeloven § 140 (som blant annet oppstiller forbud mot oppfordring til straffbare handlinger) og straffeloven § 390 (som altså oppstiller et vern mot krenkelser av privatlivets fred) inneholder et vilkår om at handlingen må være offentlig. Hva som regnes som offentlig, defineres av straffeloven selv.
LES OGSÅ: Superparets kulturhistorie
I etterkant av Høyesteretts avgjørelse, ble det fra regjeringens side satt i gang et arbeid for å sikre at også slike handlinger i fremtiden omfattes av straffeloven. Justiskomiteen har avgitt innstilling i saken, og foreløpig behandling i Stortinget er satt til 23. april. Lovendringen er likevel uten betydning for vurderingen av denne saken.
Må forankres andre steder
Kravet om fjerning av blogginnlegg (i form av midlertidig forføyning) må etter min vurdering derfor enten forankres i det ulovfestede personvernet, som Høyesterett første gang fastslo i en dom fra 1952, eller i straffeloven § 247 (som oppstiller et vern mot krenkelser av omdømmet). Verken det ulovfestede personvernet eller vernet mot ærekrenkelser er betinget av at ytringene er fremsatt offentlig i straffelovens forstand.
Etter det ulovfestede personvernet er det avgjørende om gjengivelsen fremtrer som urimelig og virker støtende på den alminnelige rettsfølelsen, og etter straffeloven § 247 er det sentralt om man i ord eller handling opptrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Ikke klart at det kan kreves oppreisning
Skulle det senere blir fremsatt krav mot Burmeister om straff eller erstatning, er det klart at et straffeansvar ikke kan forankres i det ulovfestede personvernet. Det ville være i strid med legalitetsprinsippet, som går ut på at straff må ha hjemmel i lov.
Det kan dessuten være grunn til å stille spørsmål om et krav om oppreisningserstatning kan fremmes under henvisning til det ulovfestede personvernet. Hjemmelen for å kreve oppreisningserstatning fremgår av skadeserstatningsloven § 3-6, men denne bestemmelsen viser til krenkelser av privatlivets fred, og det er ikke uten videre klart at det også kan kreves oppreisningserstatning for krenkelser av det ulovfestede personvernet med hjemmel i denne bestemmelsen. Mye tyder derfor på at det ulovfestede personvernet først og fremst kan tjene som rettslig grunnlag for å forby fremsettelsen av krenkende ytringer, eller for å pålegge ytreren å trekke tilbake ytringer som allerede er fremsatt.
LES OGSÅ: Damli og Hennie kan ha rett på erstatning
Hensynet til ytringsfriheten veier ikke tungt
Jeg er av den oppfatning at den krenkelse som saksøkerne gjør gjeldende at det aktuelle blogginnlegget representerer, bør forfølges rettslig som en krenkelse av omdømmet. Straffeloven § 247 gir hjemmel for straff, og et krav om oppreisningserstatning kan forankres i skadeserstatningsloven § 3-6. I ærekrenkelsessaker er normalt spørsmålet om sannhetsbevis sentralt, og dette kan begrunnes i hensynet til ytringsfriheten, og at det som utgangspunkt skal være vid anledning til å fremsette sanne beskyldninger.
Beskyldningene i denne saken har imidlertid en karakter som tilsier at hensynet til ytringsfriheten ikke veier tungt, noe som etter mine vurdering også bør ha som konsekvens at spørsmålet om beskyldningene kan bevises, heller ikke vil være særlig sentralt i domstolenes vurdering av om ytringene er rettsstridige.
