NRK Meny
Kronikk

Blir vi endelig tatt på alvor?

Første gang jeg var innlagt på et psykiatrisk sykehus gikk jeg ned ti kilo. Spiseforstyrrelsen min ble oversett. Jeg fikk sulte meg i fred.

Trist jente

Den største psykiske lidelsen blant unge jenter mellom 13 og 25 år er spiseforstyrrelser. «Å møte et hjelpeapparat i førsteinstans som innser at en spiseforstyrrelse er mer enn symptomer, er mangelvare i Norge», skriver kronikkforfatteren, som selv har vært rammet. (Illustrasjonsfoto)

Foto: Colourbox

Nyhetsfeeden min på Facebook fylles opp av ulike historier om jenter som lider av alvorlige spiseforstyrrelser. Og jeg er glad for det. Jeg er glad for at søkelyset rettes mot denne forferdelige sykdommen. En sykdom jeg selv har levd med i mange år, fordi jeg ikke fikk den hjelpen jeg trengte som 13-åring.

Jeg er glad for at jentene blir sett og hørt. De er tapre, og de fortjener oppmerksomhet og muligheten til å sette ord på sin smerte.

Trenger trygghet

Det er viktig å nevne at denne sykdommen ikke bare rammer unge jenter, men også begge kjønn i alle aldre. Psykiater Øyvind Rø skriver på NRK Ytring at «nesten alle som sliter med spiseforstyrrelser sliter med dårlig selvbilde». Og ingen av oss er skånet for opplevelser som gjør at vi får et dårlig syn på oss selv. For å overleve mobbing, trakassering og traumatiske hendelser, uten å ty til destruktiv atferd, er vi helt avhengige av at de rundt oss speiler en trygghet. Vi trenger forsikring om at smerten går over, og at det er like stor plass til oss i verden etter, som det var før vi ble tråkket på.

Ingen i Norge bør gå rundt med en dødelig sykdom uten å få sjansen til å bli frisk.

Tuva Strøm Johannessen

Alle kan bli friske

Som vi nå har sett, på den verst tenkelige måten, så ødelegger spiseforstyrrelser liv. Denne sykdommen er dødelig. Og ingen i Norge bør gå rundt med en dødelig sykdom uten å få sjansen til å bli frisk. For det er mulig å bli frisk. Det er svært krevende, men det er mulig. Med ubegrenset tålmodighet fra behandlingsapparatet, er min påstand at alle kan bli friske.

Men den tålmodigheten finnes ikke. Behandling er som regel tidsbegrenset. Et argument jeg ofte har hørt, er at ingen har godt av å være innlagt for lenge. Pasienten kan bli for avhengig av hjelp, og dermed ikke klare å hjelpe seg selv. Det argumentet kan jeg si meg enig i, man kan miste troen på at man selv kan ta skritt som fører til friskhet, om man aldri prøver på egen hånd. Men når skal man prøve, når er tiden moden? Vil ikke det være individuelt?

Pakkeforløp

Helseminister Bent Høie skal innføre pakkeforløp for spiseforstyrrelser, skriver p4.no. I kronikken «Likeverd på samlebånd» beskriver allmennlege Henrik Vogt hvordan pakkeforløpene utspiller seg i Danmark. Der får en spiseforstyrret en pakke på 29 timer. Pakken består blant annet av undervisning, samtaleterapi, pårørendesamtaler og samarbeidsmøte med fastlege for å sikre videre oppfølging. Pasienten får innsikt om sykdommen sin gjennom undervisning, og det er viktig, men hva med primærhelsetjenesten? Pålegges de undervisning? I den norske utgaven håper jeg det.

Selv tok det meg mange år å finne en fastlege som hadde den kunnskapen som kreves.

Tuva Strøm Johannessen

Jeg er spent på hva regjeringen vår vil tilby. Og jeg er spent på resultatene. Men spenningen er ikke blandet med fryd. Nei, det er en vond spenning. Jeg tror nemlig ikke at «one size fits all». Den spiseforstyrrede bærer på en ryggsekk som ofte er veldig baktung. Den er fylt med vonde opplevelser fra kaotiske liv. Og hver sekk er ulik. Den er pakket ulikt, og har ulik vekt. Og det vil ta ulik tid å pakke ut av den.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.

Hjelpeapparatet mangler kunnskap

Å møte et hjelpeapparat i førsteinstans som innser at en spiseforstyrrelse er mer enn symptomer, er mangelvare i Norge. Det finnes en og annen helsesøster eller fastlege som har kompetanse, men det er tilfeldig om du møter denne personen. Selv tok det meg mange år å finne en fastlege som hadde den kunnskapen som kreves.

Mange opplever at de ikke får hjelp. De får ikke hjelp før livsfarlige symptomer som elektrolyttforstyrrelser etter oppkast og misbruk av avføringspiller, og alvorlig underernæring utspiller seg. Den akutte situasjonen blir avverget på somatisk sykehus. Det kan oppleves svært traumatisk på den syke pasienten. Intens frykt for vektoppgang kan gjøre at mange vegrer seg for videre behandling hvis det blir tilbudt. Tilbudet er da som regel en plass på psykiatrisk akuttavdeling, og der tilbys ikke den tette og langvarige behandlingen som trengs. Første gang jeg var innlagt på et psykiatrisk sykehus gikk jeg ned ti kilo. Spiseforstyrrelsen min ble oversett. Jeg fikk sulte meg i fred da jeg var innlagt.

Ond sirkel

Hvis den syke ønsker en mer spesialisert og trygg behandling, så må han eller hun stille seg i kø til steder som Modum Bad og RASP på Ullevål sykehus. I ventetiden kan sykdommen utvikle seg, og i noen tilfeller blir pasientens kropp så syk at pasienten blir for syk for psykiatrisk behandling. Da er det ny runde på somatisk sykehus, og ny ventetid. Den berømte onde sirkelen tegner seg.

Første gang jeg var innlagt på et psykiatrisk sykehus gikk jeg ned ti kilo. Spiseforstyrrelsen min ble oversett.

Tuva Strøm Johannessen

Uverdig

Det er uverdig at alle som går rundt med en livsfarlig sykdom ikke kan behandles med en gang den oppdages. I stedet går mange rundt og bærer ryggsekken sin alene. Tyngden kompenseres for ved å legge mat og kropp på vektskåla. Livet veies, måles og vurderes, alt for å finne balansen. Balansen som gjør det mulig å gå, uten å bli overveldet og falle frem, eller å bli så motløs at man faller bakover.

Til tross for at jeg venter i vond spenning, så ser jeg et glimt av håp. Vil det tragiske dødsfallet til 13-åringen endelig åpne regjeringens og helsevesenets øyne? Mitt største ønske er at kompetansen heves. Vi må forstå at spiseforstyrrelser er veldig alvorlig fra første symptom melder seg. Det vil si lenge før kroppen sier stopp.

Kronikkforfatteren har vært praktikant i Ytring-redaksjonen og er nå tilkallingsvikar i samme redaksjon.