Det har skjedd et svært tragisk dødsfall, der en 13 år gammel jente ble funnet død på grunn av alvorlig avmagring. Det har kommet fram at hun har slitt med spiseforstyrrelser, vært utsatt for mobbing og mor er siktet for omsorgssvikt. I lys av dødsfallet har det blitt stilt spørsmål ved hvorfor ikke skole og hjelpeapparatet har reagert.
Foreldre er ofte de første som blir bekymret for om deres barn kan ha spiseforstyrrelser. For mange er det vanskelig å snakke om – kropp og vekt er noe privat, også for våre barn. Mange voksne er redde for hvordan barnet vil reagere; «kan jeg gjøre vondt verre ved å påpeke de tynne armene?» «Hvorfor spiser han eller hun ikke?» «Hva ligger bak?»
Handler om selvfølelse
Det er den bakenforliggende årsaken som er den viktigste. Dette handler ikke først og fremst om vekt, men om selvfølelse. Nesten alle som sliter med en spiseforstyrrelse sliter med dårlig selvbilde. Virker barnet lei seg og har endret atferd? Hva er det som plager han eller henne?
En del prøver å snakke med barna, men opplever at de går i lås. Men ikke vær redde for å snakke med dem om det som er vanskelig og vondt, for det er der kjernen ligger. Si heller at du har lagt merke til tristhet og manglende sosial kontakt enn å kommentere det kroppslige. Da slipper man diskusjonen om han eller hun er for tynn eller ikke, men får kanskje en mer konstruktiv dialog – hvordan har du det egentlig?
Tar fokuset vekk fra det vonde
Ikke sjelden er det skolen, via helsesøstre, som først slår alarm. Ungdommer som utvikler spiseforstyrrelser ser ofte ikke vektnedgangen som noe problem. Den kan gi uttrykk for en mestringsfølelse, og opplevelse av å ha kontroll. Dette kan medføre at ungdommene selv ikke vil ha behandling, og motvillig følger med til fastlege og psykiatrisk behandling. Å oppleve at en av sine nærmeste rammes av spiseforstyrrelser er svært belastende. Både ungdommen og foreldrene trenger støtte. Foreldrene har hovedansvaret for at deres ungdom får hjelp, men skole, helsesøster og andre voksne er viktige for å få hjelp og i den videre prosessen. Jevnaldrende venner må ikke får for stort ansvar oppi det hele. Det er tungt for dem å være vitne til at en venn blir fanget av spiseforstyrrelser.
Voksne må vise at de bryr seg, og de bør uttrykke sin bekymring ovenfor ungdommen med spiseforstyrrelser på en ivaretakende måte. Kommentarer om kropp virker ofte mot sin hensikt, i stedet for å uttrykke at du ser at vedkommende sliter. Det er mange grunner til at barn og unge kan utvikle en alvorlig underernæring. Tristhet og angst er to av dem. I tillegg vet vi at ulike livshendelser, som mobbing, kan være startpunktet for ekstrem slanking for noen. Tankene og opptattheten rundt det å gå ned i vekt hjelper dem med å slippe å tenke på det som er vanskelig i hverdagen.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter og Facebook
Vektnedgang som språk
Ungdom kan bruke vektnedgang som et språk for å uttrykke at de ikke har det bra og sliter tungt. Derfor er det viktig å prøve å se og forstå hva den unge sliter med, før vektnedgangen er et faktum. Nyere forskning viser at det finnes en genetisk sårbarhet for å utvikle spiseforstyrrelser. Derfor vil noen ungdommer være mer utsatt enn andre for å utvikle spiseforstyrrelser som følge av slanking eller overtrening.
Ved alvorlig vektnedgang skjer det også endringer i hjernen – den krymper faktisk i størrelse, og tankeprosessene påvirkes. Dette bidrar til en fastlåst og lite fleksibel tankegang, og opptatthet av detaljer. Derfor er det ekstra viktig at de voksne rundt klarer å få tak i problemene som ligger bak, og få den unge på rett vei.
- Les også:
- Les også:
