Forrige lørdag ble jeg, som pressefotograf, nok en gang vitne til noe som uroer meg veldig. Menneskers oppførsel med mobilen i hånda når en alvorlig ulykke har skjedd.
Mens personell fra luftambulansen og ambulanser gjennomførte gjenopplivningsforsøk på en mann etter en alvorlig ulykke, stilte en gjeng på et 30-talls ungdommer seg opp, om lag 20 meter unna.
De filmet, lo, og «fjaste» rundt mens de drakk brus og spiste smågodt. Skulle nesten tro de så en dårlig actionfilm, mens de sendte snapper til venner om hva som skjedde. Ble det en kul snap eller story? Hmmm, nei, absolutt ikke!
Jeg blir kvalm og lei meg.
Minutter før hadde motorsyklisten krasjet i en stolpe i Lillesand. Alle etater rykket ut, men livet sto dessverre ikke til å redde.
Selv om ungdommene fikk flere beskjeder fra meg og gjentatte anmodninger fra politi og andre voksne på stedet om å trekke seg unna og slette videoene, fortsatte de. Noen av ungdommene flyttet seg til andre steder rundt ulykkesstedet for å få en bedre vinkel til det tragiske som hadde skjedd.
Jeg håper at foreldre, lærere, foresatte og andre oppdragere tar en prat med alle ungdommer og lærer dem om det moralske aspektet rundt ulykker. Husk at vi bør være medmennesker også mens noen er på sitt svakeste. Dette gjelder også oss voksne, for ofte er vi like hjerteløse og lite gjennomtenkte som disse ungdommene.
Vi må gå i oss selv alle sammen.
Jeg håper inderlig at de ungdommene som filmet og lot seg rive med har blitt ivaretatt etter det de har sett.
Det er lurt å tenke gjennom dette, for man kan plutselig stå i en situasjon som dette selv. Hva gjør du når du blir en tilskuer til en ulykke? Jeg håper mobilen blir liggende i lomma, hvis du ikke må ringe et nødnummer.
Hvilken verdi har videoer som dette, egentlig – og hva skal de brukes til?
Se for deg at du selv hadde fått en snap eller en film som viser en av dine kjæreste i ferd med å dø. Vil du dele slike hendelser med andre? Hvordan tror du pårørende opplever dette? Bildene brenner seg fast.
Og tenk deg om du selv skulle være så uheldig å havne i en ulykke hvor du blir sterkt skadet og kanskje også døende. Hva hadde du tenkt om dem som sto over deg og filmet med mobilen?
Jeg vil også rette et etisk spørsmål til mediehusene som oppfordrer leserne til: «Tips oss! Har du video eller bilder fra ulykken? Send det til oss!»
De gir også gjerne honorar for dette, hvis de bruker bildene som sendes inn.
Et ferskt eksempel er fra Adresseavisen i Trondheim, som absolutt ikke er alene om å innby til slikt: «Rykker ut til trafikkulykke mellom sparkesykkel og bil». Avisen oppfordrer: «Tips oss!» Med utropstegn. «Har du bilder, video eller opplysninger?» Send til oss.
Dette er drøyt, media. Er det et slikt samfunn vi vil ha?
Er det ok at mediehusene ber mannen i gata være en utegående reporter og fotograf etter slike hendelser? God presseskikk og etikk gjelder også på ulykkesstedet, ikke bare etter at saken er publisert eller trykket.
Mediene er med på å skape en kultur der det blir allment akseptert å være utegående amatørreportere som stikker mobilkameraet opp i all mulig elendighet.
Hvilke ringvirkninger får dette? Hva med de usensurerte bildene? Hvor havner de, når media ikke trenger dem, eller de er for drøye?
Jeg postet et innlegg på Facebook om dette på mandag. Innlegget er delt av flere tusen mennesker, og jeg har fått utallige kommentarer og meldinger fra engasjerte lesere.
En kvinne som mistet moren sin i en bilulykke skriver: «I etterkant fikk jeg vite at min nevø hadde sett film på snap av at bestemoren ble forsøkt gjenopplivet. Så ville bare si at jeg er glad noen tar dette opp, for dette er helt jævlig å oppleve!»
En annen, som kjente mannen som døde i motorsykkelulykken forrige helg, skriver: «Jeg unner ingen å se vennen sin dø på en snapstory. Jeg vil bare skrike i sinne».
En innsatsleder i politiet skriver at dette et stort problem: «Folk er ofte mer opptatt av å filme med telefonen sin fremfor å hjelpe, og folk tenker generelt lite over den krenkelsen dette kan innebære for personen som blir håndtert av nødetatene».
En annen, som jobber som paramedic i ambulansen, kommenterte: «Det skjer dessverre altfor ofte! Om noen blir hentet av ambulanse på grunn av en ulykke, om noen har fått for mye å drikke på byen, eller om noen har vært uheldig å brekke hofta i ett fall. Alt klassifiserer tydeligvis for en snap».
Trenden jeg ser, etter utallige år som frilansjournalist og fotograf på ulykkessteder, er påfallende. Publikum blir mer og mer ekstreme med kamera. Når jeg ikke kommer først til et ulykkessted blir jeg ofte spurt av publikum om jeg vil ha bilder av hendelsen, mens de forulykkede fortsatt sitter hardt skadd.
Etter båtulykken i Arendal.
Foto: Olav SvalandEtter en ulykke i Arendal nylig, der en båt kjørte rett inn i en stolpe, var det en som spurte: «Vil du ha et bilde av dama som ble skadd? Ansiktet var kløyvd og hun blødde veldig mye!» Og en annen: «Her er et bilde av båten. Den så ut som et slakteri!»
Jeg takket selvsagt nei. Ingen lesere skal se dette. Ingen pårørende eller de som overlevde ulykken heller. Slike bilder har kun skammens verdi.
Til redaktørene rundt om i landet, til frontsjefer og nyhetsredaktører. Jeg vil be dere bruke tid på morgenmøtet og gjøre noen vurderinger på nytt.
Hva med å stille spørsmålene:
Vil dere fortsette med å oppfordre folk til å stikke et kamera frem i hendelser der mennesker opplever sitt livs krise? Hvordan takler de som ser en mislykket gjenopplivning dette?
Amatørfotografer får ikke den samme debrifingen som profesjonelle automatisk får i etterkant.
Helt ærlig mener jeg dere bør dere la være å oppfordre folk og betale noen som ikke ser sin egen begrensning – og som kanskje får en traumatisk opplevelse etter å ha tjent en skarve tusenlapp.
Hva er det som driver oss til dette? Vi har skapt en delingskultur som kan påføre traumer.
