NRK Meny
Kronikk

Barna som ikke blir trodd

Flere anmelder vold mot barn, men de fleste sakene blir henlagt uten dom. Ofrene forsvinner i støyen fra foreldre, sakkyndige og advokater.

Ensomt barn sitter med ryggen til i grått lokale

'Politiet bruker i mange saker for lite tid og ressurser på å etterforske volds- og overgrepssaker mot barn. Det tar for eksempel mange ganger altfor lang tid før barn blir innkalt til dommeravhør og i ventetiden blir bevis forspilt,' skriver advokat Thea Totland i denne kronikken. (Illustrasjonsfoto)

Foto: colourbox.com

Denne uken har nyhetsbildet vært preget av alvorlige voldssaker mot barn: En alvorlig straffesak der en familiefar angivelig har terrorisert familien i årevis uten at noen har grepet inn. Barnevernet fikk gjennom syv år 21 bekymringsmeldinger og opprettet 18 undersøkelsessaker. Alle ble henlagt.

I den såkalte Monika-saken er stefar framstilt for varetektsfengsling i Bergen tingrett, siktet for å ha drept åtteåringen. Også i denne saken henla politiet, selv om alle varsellamper burde ha blinket.

Blir ikke trodd

Det er en velkjent antakelse at volds- og overgrepssaker er sterkt underrapportert. Dette ble bekreftet i en rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, publisert i februar. Rapporten konkluderte med at svært få med volds- og overgrepserfaring i barndommen forteller det til noen. Enda færre anmelder forholdet til politiet. Likevel blir de som tør å si fra, til politi eller til andre de stoler på, ofte ikke trodd. I rapporten slås fast at «alvorlig fysisk vold og grove seksuelle overgrep rammer en betydelig del av befolkningen i Norge, og starter for mange i tidlig barnealder».

De som tør å si fra, til politi eller til andre de stoler på, blir ofte ikke trodd.

Thea Totland, barneadvokat

Selv om familievold er underrapportert, viser ferske tall at flere anmelder vold mot barn. Det har vært mye oppmerksomhet om denne typen saker. En hypotese kan være at økningen er en effekt av Kristoffer-saken og andre alvorlige volds- og overgrepssaker som har vært dekket av media de siste årene.

LES: – Vold mot barn tas mindre på alvor

Må bo hos voldelige foreldre

Medias dekning av disse opprivende barnevoldssakene kan muligens villede folk til å tro at alle saker som blir anmeldt, etter en grundig etterforskning ender i retten og deretter på avisenes førstesider. Slik er det nødvendigvis ikke.

LES OGSÅ: Ble påført alvorlig hjerneskade hjemme

Det er interessant informasjon at flere anmelder vold mot barn, men siden de fleste voldssaker henlegges, må mange barn fortsette å leve med den angivelige voldsutøveren etterpå. Dersom foreldrene lever sammen mens volden pågår, vil barnets sjanser til å slippe unna volden avhenge av om den ene av foreldrene klarer å beskytte barnet ved å forlate voldsutøveren. Dersom begge foreldrene utøver vold, er barnets eneste sjanse et velfungerende barnevern.

Varsleren er «hysterisk»

Imidlertid er det slik at forelderen som prøver å beskytte barnet ikke er garantert samfunnets støtte og beskyttelse. Min erfaring som barnerettsaktivist og advokat i slike saker viser at disse foreldrene på mange måter står helt alene, når de forsøker å beskytte sine barn. Deres motiver blir mistenkeliggjort og både den sakkyndige og domstolen reagerer ofte med å bagatellisere volden, slik at den får minimal betydning når fast bosted skal bestemmes for barnet. Ikke sjelden ender barnet med å bo fast hos den som har utøvet vold under henvisning til at «varsleren» er hysterisk, ustabil eller uten evne til å samarbeide.

Ikke sjelden ender barnet med å bo fast hos den som har utøvet vold.

Thea Totland, barneadvokat

BAKGRUNN: Monika (8) funnet død

I saken jeg beskrev innledningsvis der barnevernet opprettet 18 undersøkelsessaker, stekte voldsutøveren vafler når barnevernet kom på besøk og han fremsto som blid og hyggelig. En sjarmoffensiv fra en overgriper er vanskelig å motstå; han (eller hun) har alt å tape på en avsløring og er svært dyktige til å manipulere. Ofre for voldsutøveren fremstår derimot ikke som like selvsikker og sjarmerende. Han eller hun kan virke frustrert, sint (eller egentlig redd) og mange ganger konspirasjonsteoretisk. I barnefordelingssakene som oppstår i kjølvannet av straffesakens henleggelse, blir ofre for familievold dermed ofte ikke trodd.

Bevis blir forspilt

Årsaken til at mange barn ikke blir trodd, er sammensatt. Politiet bruker i mange saker for lite tid og ressurser på å etterforske volds- og overgrepssaker mot barn. Riksadvokaten presiserer at disse sakene skal prioriteres, men det skjer ikke alltid. Det tar for eksempel mange ganger altfor lang tid før barn blir innkalt til dommeravhør og i ventetiden blir bevis forspilt.

I en voldssak mot et barn uttalte en saksbehandler i barnevernet at hun ikke har greie på vold og at hun derfor må forholde seg til politiets etterforskning.

Thea Totland, barneadvokat

Når politisaken henlegges, ender den ofte som barnevernsak eller barnefordelingssak eller begge deler. I en voldssak mot et barn uttalte en saksbehandler i barnevernet at hun ikke har greie på vold og at hun derfor må forholde seg til politiets etterforskning. Det er alvorlig, men dessverre ikke uvanlig at barnevernet mangler kompetanse på vold og overgrep.

LES OGSÅ: – Enorme mørketall

Et barn fortalte om vold fra moren i barnehagen og senere på skolen. Hun ble ikke trodd. Jenta fortalte om vold i dommeravhør og til barnevernansatte. Saken ble henlagt og barnevernet støttet mor da hun bestemte at far ikke skulle ha samvær. Det ble hevdet at han påvirker barnet.

Barne- og ungdomsdomstol

Ingen av de nevnte sakene er enestående og jeg har hatt innsyn i mange saker som er svært like. I altfor mange av dem forsvinner barnet i støyen som foreldre, sakkyndige og advokater lager og hjelpeapparatet velger å tro den versjonen som innebærer at ingen har gjort barnet vondt, eller at det er konflikten mellom foreldrene som egentlig er mest smertefull for barnet.

Hvis målet er å hjelpe barn til å bli hørt og trodd, trenger vi mer kunnskap i alle ledd. De sakkyndige trenger kunnskap og må få opplæring i å virkelig se barnet. Politiet trenger mer enn Riksadvokatens rundskriv; de må få ressurser til å gjøre en skikkelig jobb. Og ikke minst trenger vi en barne- og ungdomsdomstol med engasjerte og spesialtrente dommere.