La oss si at du møter en på byen. Dere snakker, blir kjent, og du tenker at det kan være gøy om han låner bilen din. Når dere er kommet til bilen ombestemmer du deg, og sier at han ikke får låne bilen din likevel. Han bryr seg ikke og setter seg inn i bilen din.
Du sier nei gjentatte ganger, både verbalt og med kroppsspråk. Du blir livredd for hva han kan finne på å gjøre, og som en forsvarsmekanisme stivner du og bare står der og sier nei gjentatte ganger mens tårene triller.
Han spør ikke engang om det er greit at han tar bilen, og selv om det er tydelig på hele deg at det ikke er greit tar han bilen og kjører av gårde. Han stjeler den. Du anmelder, men saken blir henlagt. Hvorfor?
Fordi du tenkte jo først at det var greit at han kunne få låne bilen din, og han brukte verken makt, trusler eller vold når du sa nei og han tok bilen. Det var ikke nok at du sa nei og følte deg truet, du burde gjort motstand.
Greit nok, dette er en nokså usannsynlig situasjon, men om det hadde skjedd så er vi vel alle enig i at han har gjort en straffbar handling og stjålet bilen din. Ikke sant?
Så hvorfor er det så annerledes om vi bytter ut bil med kropp? Det var nemlig det som skjedde med meg. «Intet straffbart forhold anses funnet» sto det i brevet jeg mottok fra politiet to måneder etter anmeldelsen. Jeg vet ikke hvorfor de ikke fant noe straffbart, kanskje var det fordi jeg ikke visste sikkert hvem gjerningsmannen var.
Gjorde han ikke noe straffbart da han tok seg til rette på min kropp? Da han fortsatte, selv om jeg tydelig sa nei? Da han lot meg ligge i skogen alene, naken, redd, beruset og forvirret? Gjorde han ikke noe straffbart da? «Intet straffbart forhold» og henlagt sak.
Jeg var, dessverre, veldig forberedt på en henlagt sak. Men jeg opplevde at henleggelsen kom så fort at det kan ikke ha vært brukt mye tid på å etterforske. Selv om jeg ikke var sikker på hvem han var, hadde jeg jo noen kjennetegn. Å oppleve at man ikke blir tatt på alvor er jævlig. For jeg gjorde alt jeg kunne.
Jeg anmeldte, ikke fordi jeg trodde jeg kom til å vinne, men fordi jeg viste at det var det rette å gjøre og jeg hadde et lite håp. Jeg dro på voldtektsmottaket og lot dem ta mange prøver, som var jævlige.
Jeg satt flere timer i avhør og ble utspurt detaljert om de verste timene i mitt liv. Jeg gjorde alt det og jeg ga meg ikke, selv om det hadde vært mye lettere å la vær. Hva fikk jeg igjen? Henlagt sak.
Jeg er ikke lenger lei meg, knust, eller redd. Jeg er sint. Rasende, faktisk. For hvorfor er det slik? Det norske rettsvesen opptrer som om det er helt greit om en gutt utnytter en beruset jente på en russesamling, har sex med henne selv om hun sier nei og at hun ikke vil.
Hvilke signaler sender vi når voldtekt er en av de letteste kriminelle handlingene å slippe unna med i Norge? Åtte av ti voldtektsanmeldelser blir henlagt, noe som betyr at det er større sjanse for å bli domfelt om du riper opp en bil enn om du voldtar. Vi trenger en lovendring som gjør det lettere for ofrene å få rettferdighet, og vi trenger det nå.
En ny russetid nærmer seg slutten. Gatene er fylt av festglade ungdommer med røde bukser, bilder med hashtagen RT17 popper opp i Instagram feeden din, debattinnlegg om hvor forferdelig russen er aktuelle og dessverre, det kommer til å skje mange overgrep.
Russetid er høysesong for overgrep og voldtekt, og det er enorme mørketall. Vi hører om det år etter år. Vi må slutte og leke så jævla overrasket hver russetid over hvor mange overgrep som skjer, og heller drive med forebygging hele året.
Ikke bare et lite foredrag fra politiet på 45 minutter om at du ikke må drikke så mye og ikke gå alene, der halvparten av elevene sitter på sosiale medier og ikke følger med. Nei, vi må endre holdningene samfunnet har til voldtekt.
Vi må få de 28 prosent av norske menn som mener jeg har delvis skyld i overgrepet mitt fordi jeg flørtet med overgriperen på forhånd til å innse at uansett hvor mye man flørter på forhånd gir det aldri noen rett til å krenke din kropp.
Vi må starte forebygging tidlig, slik at de jentene i klassen min som sa «men om man kler seg nakent og oppfører seg horete på en fest ber man jo litt om det da» forstår at man aldri ber noen ha sex med deg imot din vilje, uansett hva du går med eller hvordan du oppfører deg.
Vi må slutte å rettferdiggjøre voldtekt, slik at medrussen som fortalte meg at «siden overgriperen valgte akkurat meg betydde det at jeg var pen, fordi mange russesanger handler om at de bare knuller jenter som er pene», forstår at voldtekt ikke er et kompliment.
Vi må øke forståelsen, slik at gutten som sa til meg at «altfor mange av jentene som anmelder voldtekter er bare jenter som har hatt sex i fylla og ble flau og angret etterpå, og ville ikke innrømme at hun hadde hatt sex med han, og sier derfor at de har blitt voldtatt», skal innse at dette ikke stemmer og man skal ikke bagatellisere det når en jente sier hun har blitt voldtatt.
For kun ja betyr ja. Så enkelt er det.
Verken stillhet, tja, at vedkommende er ute av stand til å motsette seg, sover eller er for full betyr at man kan ha sex med personen. Da er det voldtekt. Punktum. Altså, hvor jævlig vanskelig er det å fatte?
Det er ingen gråsoner i voldtekt, voldtekt er voldtekt, og vi må slutte å rettferdiggjøre overgrep på bekostning av offeret.
For det er aldri offerets feil. Aldri.
Følg debatten: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook
