Neste gang en «økonomisk ekspert» står fram i media og sier at «folk er altfor lite flinke til å bytte bank», har du herved min tillatelse til å oppsøke vedkommende nattestid for å putte en flaggermus opp nattserken på dem.
Flere ganger i måneden står disse ekspertene og sier at vi forbrukere er altfor trofaste mot banken vår. Overskrifter som «Så lett er det å bytte bank» florerer.
Men tro meg: Det å bytte bank i det moderne, digitale Norge er et helvete!
Avskrekkende erfaring
I juni fikk jeg ny jobb. Jeg sa opp den gamle, solgte leilighet i Molde, kjøpte ny på Fauske, flyttet ut, flyttet inn, gjorde ferdig gamlejobben og begynte i den nye.
Oppi alt dette meldte jeg flytting, skaffet meg ny fastlege, internett- og strømleverandør og byttet fagforening. Alt gikk forbausende greit. Det meste utført digitalt, uten noen som helst problemer.
Naturlig nok tenkte jeg at det å bytte bank burde være like lett. Så feil har jeg sjelden tatt.
Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier forestilt meg at det i vår moderne, digitale tidsalder skulle være så arbeidskrevende og komplisert. Og det for en som meg, som har jobbet med internettbaserte løsninger siden 1995, og har vært med å utvikle websider, store kundesystemer, mobilapper og hele kostebinderiet.
Hvor avskrekkende dette må være for dem som ikke er så sterke på teknologi, tør jeg nesten ikke tenke på.
Tidkrevende og frustrerende
Jeg begynte bankbytte fra min gamle lokalbank til en ny bank for snart to måneder siden. Det er et styr, ork, mas og pes, som gjør at du bestemmer deg for at dette skal du aldri noensinne gjøre igjen. Det er enda ikke i havn.
Nå er ikke dette et forsøk på å henge ut disse to bankene, men hele bankvesenet. Ikke tro på dem som påstår at det er enkelt å bytte bank! Etter å ha luftet frustrasjonen min for flere andre, har mange sagt akkurat det samme: «Vi skal heller aldri noensinne bytte bank igjen!» For en venn av meg tok det hele ni måneder.
Og når vi drar konklusjonen om at dette vil vi aldri gå gjennom igjen, har jo bankene nådd målet sitt: De holder på oss som kunder. Uansett hvor misfornøyde vi er.
Slik burde det være å bytte bank:
1. Du går inn på nettsiden til banken og sier at du vil bli kunde.
2. Du fyller inn mobilnummer og fødselsdato.
3. Du bekrefter via BankID på mobil.
4. Du logger inn og forteller hvilken bank du skal flytte fra.
5. Du bekrefter nok en gang med BankID på mobil.
6. Banken flytter lån, kontoer, spareavtaler og fondssparinger.
Så enkelt er det altså ikke! Så langt har flytting av lån, oppretting av nye kontoer og flytting av fondssparing ført til tre personlige oppmøter i banken, ett bare for å skanne passet.
Jeg har måtte gjøre en uendelig rekke pålogginger i både gammel og ny nettbank for å fylle ut en haug med skjemaer som skal sørge for kontoflytting, pluss en rekke andre ting jeg har glemt av hva var, fordi det har vært så mye og pågått i ukevis.
Jeg har hatt 9-10 samtaler med kundebehandlere i både ny og gammel bank, og flere chat-sesjoner, den siste på én og en halv time for å finne aksjesparingen min. Antallet e-poster er foreløpig 40-50.
Skjemavelde uten like
Uken etter at alt omsider skulle vært i orden, henvendte jeg meg til nybanken for å høre hvorfor fondssparingen min ikke var flyttet. Til tross for at jeg ble lovet at alt ville bli flyttet over når jeg hadde fylt ut skjemaet om bankbytte, så gjaldt ikke det fondssparingen.
Derfor fikk jeg enda en lenke til nok et skjema som måtte fylles ut.
Hvor mange skjemaer jeg har fylt ut til sammen har jeg mistet tellingen på. Noen har blitt fylt ut digitalt, andre har jeg måttet møte opp fysisk for å signere på i banken.
Det toppet seg for meg da jeg kontaktet nybanken for å høre om jeg nå hadde fylt ut alt riktig, for da jeg fylte ut skjemaet for flytting av fond fikk jeg opp et annet skjema jeg ikke kunne fylle ut. Det dreide seg om verdipapirhandel og bedrifter.
Etter den henvendelsen og samtalen med min kunderådgiver, som fikk en god dose (høflig) frustrasjon fra meg, fikk jeg tilsendt enda en lenke til enda et skjema.
Denne gangen var det noe de kaller VPS-skjema, hvor jeg kom til et punkt hvor jeg måtte skrive inn kontonummeret til fondssparingen min. Så da var det å logge seg på i nettbanken i gamlebanken igjen, men jeg klarte ikke å finne det der heller.
Ny chat med kundeservice, og etter å ha fulgt deres anvisninger gjennom jungelen av menyvalg, havnet jeg på Verdipapirsentralens hjemmesider, hvor jeg ikke så snurten av noe som helst om fondssparingen min.
«Har du kjøpt denne sparingen direkte via ODIN?» spurte damen jeg chattet med. Det har jeg ikke. Så da var svaret fra kundebehandleren: «Jeg må undersøke dette. Du hører fra oss.»
Noen timer senere lå følgende melding i innboksen:
«Da har jeg undersøkt og fått en tilbakemelding angående VPS-kontoen. Denne kontoen står på noe vi kaller nominee-løsningen. Da har vi ikke et kontonummer og vi er nødt til å få flytteskjema/forespørsel fra nybanken din før dette kan flyttes over. Nybanken din skal være kjent med denne løsningen, og har et eget skjema for denne typen VPS-løsning.»
Så her sitter jeg da, og er 80 prosent i nybanken og 20 prosent i gamlebanken.
Og jammen meg: Mens jeg skriver dette, kommer det enda en «økonomisk ekspert» på radioen og sier at bankkundene er for dårlige til å spille bankene opp mot hverandre, og at vi bytter bank altfor sjelden.
Jeg er på vei ut for å finne flaggermus.
