Det føles annerledes denne gangen, som om noe holder på å briste eller allerede er ødelagt.
Videoen som viser politimannen Derek Chauvins kne på halsen til George Floyd varer og varer. Politimannen og hans kollegaer som står rundt, er tilsynelatende følelsesløse når Floyd ber for sitt liv. De lar seg heller ikke påvirke av ropene fra folk som står rundt og ber dem gi seg. Talende nok holder tilskuerne seg også på trygg avstand.
Jeg tror ingen som har sett denne videoen, klarer å gå videre helt upåvirket. Selv i dagens kontinuerlige strøm av vold og dramatikk på sosiale medier, noen ganger til og med filmet i sanntid, skiller dette seg ut.
Videoen gjør noe med oss og den gjør noe med USA.
Opptøyene, demonstrasjonene og raseriet vi er vitne til over hele landet, er voldsomt. Som mange har påpekt, skjer ikke dette uten historisk bakgrunn eller paralleller. Det snakkes om hvordan metropolen Los Angeles brant og ble plyndret i 1992, eller i 1968 da USA også ble rystet av en serie dramatiske hendelser. Men det er og noen viktige forskjeller.
USA er endret og verden er endret.
Verden følger tett med på det som skjer, ofte med egne kilder, og engasjerer seg. Rasisme og forskjellsbehandling er et amerikansk problem, men også et universelt problem. Vi lever mer sammenvevde og sammensatte liv nå enn tidligere.
Se for eksempel hvordan idrettsverdenen engasjerer seg til støtte for demonstrantene. Den er ofte apolitisk for ikke å støte noen, men denne gangen er engasjement stort; fra vår egen Ola Kamara til den franske superstjernen Kylian Mbappé.
Mbappes oppvekst i franske forsteder gjør at han sikkert har kjent spenningen mellom politi og ungdommer på kroppen.
USAs historie forklarer noe av bakgrunnen for den spesielle situasjonen der: Striden rundt avskaffelsen av slaveriet, kampen for borgerrettigheter samtidig som selv ikke en svart president klarte å endre strukturene. Men dette skjer på et unikt punkt i amerikansk historie. Landet herjes av en koronaepidemi samtidig som det er dypt politisk splittet, med en president på toppen som virker å trives bedre med konflikt enn med dialog og løsninger.
Måten plassen foran Det hvite hus ble ryddet for demonstranter for at Donald Trump skulle gå til kirken på den andre siden av veien, og hans forslag om å sette inn hæren, oppleves av mange som et vannskille i amerikansk historie.
Og det angår oss alle. På tross av sine svakheter, har USA vært en demokratisk ledestjerne helt siden de vedtok sin uavhengighetserklæring i 1776. Signalene som kommer derfra, fanges opp og er med på å definere hvordan både ledere og mennesker over hele verden forholder seg til politikken.
Nå har vi havnet i en situasjon hvor man spør seg om det amerikanske demokratiet står til å redde. Det som før ville vært et nærmest utenkelig spørsmål, er det ikke lenger. I prestisjetunge tidsskrifter sammenliknes politikere og embetsmenn rundt Trump med kollaboratører i Frankrike under Den andre verdenskrig eller polske og østtyske embetsmenn som samarbeidet med Sovjetunionen etterpå.
Demokratiet hviler på en slags felles forutsetning og, tror jeg, en grunnleggende moral og et ønske om at man som fellesskap vil hverandre vel. Uten det er det bare makt og kynisme igjen.
Det kan synes mørkt i USA nå. Selv må jeg innrømme at scenene som utspiller seg rundt om i landet minner mer om Den arabiske våren og Tahrir-plassen i Kairo enn det USA og Europa jeg vokste opp med.
Men vi skal huske på at dette er et land og et politisk system med en utrolig evne til å gjenoppfinne seg selv. Det kan skje igjen, og det kan skje allerede gjennom valgkampen til høsten.
Vi i NRK har etter beste evne forsøkt å være til stede og dekke disse historiske begivenhetene. Og det ledet til en uvanlig e-post fra en innbygger i Minneapolis som lurte på om det var vår fotograf Lars Os som rapporterte fra eiendommen hennes. Det stemte kanskje ikke helt, men vi hadde en liten mailutveksling som i det minste peker i positiv retning:
«Thanks! Yes, we are fine, our community needs healing and the police need to be reformed, but I hope we are on the path!»
Både for amerikanerne selv og for oss andre, må vi håpe at de finner den stien.
