NRK Meny
Kronikk

Asylpolitikkens ofre

Barn på flukt blir alvorlig syke i norske asylmottak. Asylpolitikken er ikke forsvarlig, skriver Margreth Olin i denne bekymringsmeldingen hun har overlevert Stortinget.

Husain

Husein er en av ungdommene som bodde på Salhus asylmottak. Han fikk lammelse i begge beina og ble sendt på sykehus. 'Husein var en av flere gutter jeg ble alvorlig bekymret for når jeg begynte å filme på Salhus', skriver Margreth Olin i denne kronikken.

Foto: Øystein Mamen / Norsk Filmdistribusjon

Denne uken diskuteres asylbarna i Stortinget. I forbindelse med filmen «De andre» har jeg levert fra meg en bekymringsmelding til Stortinget og politisk ledelse. Jeg velger nå å publisere deler av denne bekymringen her. Barns lidelse kan ikke være en kalkulert risiko når vi innfører innvandringsregulerende tiltak.

Alvorlig syke

Flere av de 149 enslige asylsøkende barna som siden 2009 har blitt gitt midlertidige oppholdstillatelser og dermed skal returneres til opprinnelseslandet når de fyller 18 år, har blitt alvorlig syke. Av de 20 ungdommene jeg har fulgt tett, og som danner grunnlaget for «De andre», har tre prøvd å ta livet sitt i denne perioden, en av dem på 18-årsdagen sin.

LES OGSÅ: – Vi ble tidlig bekymret for barna på Salhus

En har blitt lam i begge beina og sitter i rullestol, en har hatt flere innleggelser etter at han mistet taleevnen og etter å ha påført seg selv skade under panikkangstanfall. Tre har hatt lengre innleggelser i lukka psykiatriske avdelinger. I to av tilfellene har endelig avslag blitt formidlet til dem mens de har ligget inne, fordi man ikke tør å gjøre dette når de er i mottak uten tilstrekkelig tilsyn.

Flere av ungdommene har vært for syke og utsatte til at jeg i det hele tatt har kjent det anstendig å foreslå for dem at de skulle medvirke i filmen.

Margreth Olin, filmskaper

Flere av ungdommene har vært for syke og utsatte til at jeg i det hele tatt har kjent det anstendig å foreslå for dem at de skulle medvirke i filmen. Jeg har valgt å følge dem tett uten å filme dem.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Salhus og tilsyn

Alle ungdommene på Salhus hadde midlertidig oppholdstillatelse. De bodde der i påvente av 18-årsdagen. Tanken var at opplegget på Salhus skulle motivere for frivillig retur.

Allerede 27. mai 2010 leverte Redd Barna en bekymringsmelding om situasjonen på Salhus Mottakssenter til det lokale barnevernet i Åsane. Barnevernet sendte denne bekymringen videre til byrådsavdelingen for helse og inkludering i Bergen. Redd Barna påklagde dette til Fylkesmannen 14. juni.

For meg er det uforståelig at så mange er gjort oppmerksom på en uholdbar situasjon for barn i mottak og at det ikke tas umiddelbare grep.

Margreth Olin, filmskaper

Fylkesmannen i Hordaland fant ikke grunn til å reise tilsynssak mot Åsane Barnevernstjeneste. I brev fra Bergen kommune datert 21. juni 2010 står det at de oppfatter Redd Barnas bekymringsmelding som systemkritikk rettet mot statlig mottak og ikke som en bekymringsmelding knyttet til enkeltsaker. Det ble gjort klart at de ikke kan ta ansvar for ungdom som er plassert i statlig tiltak, der det er et statlig kontrollorgan som har tilsynsansvar. Redd Barnas bekymringsmelding stoppet der.

For meg er det uforståelig at så mange er gjort oppmerksom på en uholdbar situasjon for barn i mottak og at det ikke tas umiddelbare grep. Hvorfor grep ikke noen inn og fikk kartlagt situasjonen for de enkelte ungdommene på Salhus?

LES OGSÅ: Kronikk fra tre tidligere ansatte ved Salhus asylmottak

Panikkanfall og angst

Tre måneder etter at Redd Barna hadde levert sin bekymring flyttet to brødre som vi blir kjent med i filmen, Hassan og Husein, inn på Salhus. Husein er sterkt traumatisert etter å ha bevitnet drap på brødrenes foreldre og to yngre søsken i Afghanistan. Han ble selv også påført omfattende skader i angrepet.

På Salhus fikk ikke Husein nødvendig oppfølging og han hadde sluttet å spise og fått lammelse i begge bena før han ble sendt til Haukeland universitetssykehus. Han ble returnert tilbake fra Haukeland i en svært dårlig forfatning, men ble på nytt sendt fra Salhus til Haukeland, da tilstanden hans igjen opplevdes kritisk av de ansatte på Salhus.

Flere av ungdommenes hverdag var preget av søvnproblemer, angst, mareritt, panikkanfall, selvmordstanker....

Margreth Olin, filmskaper

Ansatte på Salhus fortalte meg om en praksis hvor det ble gitt medisiner til Husein, i god tro, uten at de hadde myndighet til dette. Husein var en av flere gutter jeg ble alvorlig bekymret for når jeg begynte å filme på Salhus. Flere av ungdommenes hverdag var preget av søvnproblemer, angst, mareritt, panikkanfall, selvmordstanker, smerter i hodet og magen, selvskading, problemer med å spise, konsentrasjonsvansker, depresjon, rusproblemer.

Hvordan er det mulig at det statlige tilsynet ikke fanget opp dette? Denne saken peker på at tilsynet i mottak for enslige mindreårige asylsøkere ikke er forsvarlig, og dette burde få konsekvenser, som gjennomgang og endring av tilsynspraksis umiddelbart.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Midlertidige tillatelser til barn

I dag er Salhus stengt, men myndighetene gir fortsatt midlertidige tillatelser. Jeg er bekymret for at det vi så på Salhus ikke er enestående og det burde norske politikere også være. Hva gjøres nå for å kartlegge situasjonen for de som har blitt gitt og fortsatt gis midlertidige tillatelser? Hvorfor blir noen av ungdommene som får midlertidige tillatelser så syke?

Vi har i dag ikke et system som er godt nok til å fange opp hvem som bør få opphold på humanitært grunnlag og ikke. Hva skjer når sterkt traumatiserte og hjelpetrengende barn, får beskjed om at de skal returneres når de blir 18 år?

De mister troen på fremtiden. Å frata barn håp er å frata dem evnen til å utvikle seg, det er å frata dem helse.

Er dette en villet politikk med brei støtte i Stortinget og i befolkningen? Eller er det brister i systemet som gjør at utlendingsforvaltningen ikke klarer å fange opp barn som selvsagt må få bli?

Margreth Olin, filmskaper

LES OGSÅ: Christian Tybring-Gjedde om «De andre»

Terskelen for å få opphold på humanitært grunnlag har blitt for høy. Enslige asylsøkende barn som har hatt direkte berøring med krig, som har sett familiemedlemmer bli drept, som selv er påført alvorlige skader og derfor er alvorlig traumatiserte, som kan ha levd flere år uten omsorgspersoner i hjemlandet, barn som har vært utsatt for menneskehandel og er utsatt for overgrep i egen familie, gis i dag midlertidige tillatelser og skal returneres til hjemlandet når de blir 18 år.

Er dette en villet politikk med brei støtte i Stortinget og i befolkningen? Eller er det brister i systemet som gjør at utlendingsforvaltningen ikke klarer å fange opp barn som selvsagt må få bli? Dette bør våre politikere svare oss på.

De mest sårbare i møte med systemet

Etter hvert som jeg lærte ungdommene å kjenne, skjønte jeg fort at i mange tilfeller var det et alvorlig sprik mellom historien de forteller på asylintervjuet og hva de faktisk har opplevd. Mange forstod ikke hvor viktig intervjuet var, mange lot være å fortelle om overgrep fordi de bærer på skam og om det var kvinne eller mann som tolket under intervjuet var avgjørende for hva de valgte å fortelle.

Jeg opplevde en skrikende mangel på informasjon. Noen av ungdommene hadde aldri møtt sin advokat, og den egentlige historien deres ble ikke fanget opp av noen. Vergeordningen fungerte også veldig dårlig for mange. Når ungdommene flyttet fra et mottak til et annet og det ble oppnevnt ny verge, var flere uten verger i lang tid. Dette kunne være i avgjørende faser i den enkeltes asylsak.

Jeg har overfor justisdepartementet foreslått å innføre to intervjuer og at saksbehandler selv utfører eller er med under intervjuene.

Margreth Olin, filmskaper

Jeg har overfor justisdepartementet foreslått å innføre to intervjuer og at saksbehandler selv utfører eller er med under intervjuene. Det er helt avgjørende å møte barn, se dem i øynene, se kroppsspråket. Arrene mange av dem fysisk også har på kroppen, støtter fortellingene deres og kan være en inngang til å få dem til å fortelle.

LES: «Når «de andres» flukt anses som umoralsk»

Alternativet

I de tilfellene hvor barn som kommer alene, har familie i hjemlandet, bør myndighetene sette inn ressurser på å gjenforene dem med familien i hjemlandet. Det finnes alternativer til det å gi midlertidige tillatelser slik det gjøres i dag.

Det er også de som har familie, som kommer av andre grunner enn at de trenger beskyttelse fra krig eller egen familie, som kan leve med tanker om retur. Men disse barna trenger hjelp av myndighetene til å skape en bro hjem til familien, som ofte ikke vet og forstår hvordan barna deres lever i Europa. Uten en slik bro vil heller ikke disse returnere når de blir 18 år.

Jeg mener helt bestemt at asylsøkere må ha et eget ombud som fanger opp brister i systemet og bidrar til å belyse brudd på deres fundamentale rettigheter.

Margreth Olin, filmskaper

Det er ikke slik at jeg er for en åpen-dør-politikk, ingen er det. Jeg er for å trygge utsatte barns rettssikkerhet. Jeg mener helt bestemt at asylsøkere må ha et eget ombud som fanger opp brister i systemet og bidrar til å belyse brudd på deres fundamentale rettigheter. Norge burde også oppfordre andre land til å innføre dette.

Guttene i filmen har blitt 18 år. Hva skjer?

Noen av guttene jeg begynte å filme i 2010 er i dag skygger av selv. Alle har blitt 18 år. To har blitt så syke at vedtakene er omgjort fordi de ikke kan få nødvendig helseoppfølging i hjemlandet. Noen av guttene som har fått endelig utreisefrist har flyttet ut på gata. De er redde for at politiet skal finne dem. De har ikke penger til mat eller et sted å sove.

HØR: P3 Dokumentar «De uønskede»

Da hjelper det lite at våre politikere prøver å flytte ansvaret for deres livssituasjon over på dem alene ved å kalle dem returnektere. Disse ungdommene har ikke noe å returnere til. Derfor lever de heller på utsiden av samfunnet, noen forsvinner ut i lovløse grensesoner i Europa, andre i det svarte arbeidsmarkedet i Norge hvor de er gjenstand for all mulig utbytting.

LES OGSÅ: Tybring-Gjeddes vrengebilder

Manglende rettssikkerhet

Det lever svært utsatte unge mennesker på gatene våre, som kom hit som barn. Politiet kommer en natt til å pågripe noen og deportere dem. Ungdommene kommer til å legge ut på ny flukt, med livet som innsats. Ut fra det jeg vet om manglende rettssikkerhet for flere av de som var på Salhus, bør alle få sakene sine prøvd på nytt.

Ut fra det jeg vet om manglende rettsikkerhet for flere av de som var på Salhus, bør alle få sakene sine prøvd på nytt.

Margreth Olin, filmskaper

Vi kan ikke være bekjent av at utsatte barn på flukt gjøres til psykiatriske pasienter i Norge. Vi må bedre systemet på kort sikt og vi må ha langsiktige mål på dette feltet.

Et ønske om å hindre at barn som ikke har krav på beskyttelse legger ut på flukt med livet som innsats, må handle om å forebygge i hjemlandene. Vi må bekjempe grunnene for at barn flykter, ikke bekjempe barna.

Barnekonvensjonen hadde bursdag denne uken. Den er ikke til for festtaler. Vi skal ha en kontrollert og regulert innvandring. Men ikke på barns bekostning.

Margreth Olin er filmskaper, og fulgte flere enslige mindreårige asylsøkere over et lengre tidsrom i filmen «De andre».