Dette er et svar på kronikken Christian Tybring-Gjedde skrev om Margreth Olins film« De andre».
Christian Tybring -Gjedde er ærlig om sine egne verdier, men setter opp falske alternativer som grunnlag for sine argumenter. Å angripe vrengebilder er et gammelt triks blant demagoger og folkeforførere. I innlegget «På flukt fra eget ansvar» forsøker Tybring-Gjedde å etablere egendefinerte premisser for debatten om Norges ansvar for vår del av Europas enslige, mindreårige asylsøkere.
Å forvente at den som har skal dele med den som ikke har, er ikke en solidarisk holdning. Tybring-Gjedde mener tvert imot det er en kortsiktig og emosjonell tankegang som vil gjøre oss alle til tapere.
Mister vi noe ved å dele?
Slik kan grunnleggende humanisme også beskrives. Skal vi av dette slutte at lederen i Oslo Frp mener at en frisk vil tape på å ta seg av en som er syk, for å hindre lidelse og i verste fall død? Eller at en som har mye kunnskap mister noe ved å dele av sin viten med andre som aldri har hatt samme mulighet til å lære? Mener han at den som er mye gitt, vil ende opp som taper, om han deler av sin overflod?
LES: Redd Barnas svar til Tybring-Gjedde
Det framstår slik. Vi andre kan tenke det er godt at hverken lege-eden eller forskningsetikken er noe som skal opp til votering under Tybring-Gjeddes dobbeltstemme. Godt også at de fleste svensker ikke tenkte slik i forhold til norske flyktninger under krigen. Og at USA ikke forholdt seg slik til et Vest-Tyskland i ruiner da Marshall-hjelpen til Europa ble etablert etter krigen.
Taler med to tunger
Filmskaper Margreth Olin mangler en realpolitisk vurdering når hun i filmen «De andre» presenterer hvor vanskelig livet er for en gruppe unge gutter som har fått begrenset oppholdstillatelse i Norge. Ifølge Tybring-Gjedde kan hun ikke ta opp en liten gruppes fortvilte situasjon uten å sette tak på, eller kostnadsberegne, hvor mange unge trengende Norge samlet kan ta imot hvert år.
Godt at Fremskrittspartiet ikke setter samme krav til realpolitiske vurderinger når de presenterer enkelte eldres fortvilte situasjon eller det desperate behovet for hjelp hos familier med sterkt funksjonshemmede barn. Da pleier Tybring-Gjeddes parti å kreve lovfesting av rettigheter, ikke å gi realpolitiske kostnadsberegninger av hvor mange eldre som realistisk kan garanteres en verdig alderdom eller hvor mange sterkt pleietrengende som kan sikres all nødvendig omsorg.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Igjen er det godt at Sverige ikke kostnadsberegnet hvor mange nordmenn landet kunne ta imot under andre verdenskrig. Eller at Vest-Europa satte et realpolitisk tak på hvor mange som kunne flykte fra Kosovo eller Bosnia under Balkan-krigene på 90-tallet. Hvor mange kenyanere tror Tybring-Gjedde har beregnet det passende antall somaliere som årlig bør kunne flykte fra konflikt, tørke og matmangel til verdens største flyktningleir Dadaab i Kenya?
Returneres når de er voksne
Det Margreth Olin gjør, er å sette søkelyset på situasjonen for den lille gruppen på mellom to og tre prosent av de enslige mindreårige asylsøkerne som siden sommeren 2009 har fått begrenset opphold i Norge til de fyller 18 år. De som kjenner konsekvensene av den rødgrønne regjeringens vurdering av at Norge ikke lenger kan gi opphold til alle enslige mindreårige asylsøkere. De som Utlendingsdirektoratet mente ikke hadde behov for beskyttelse, men var uten kjente omsorgspersoner i hjemlandet, skulle få bli til de fylte 18.
Da kan de vurderes som voksne og returneres til et sted de ikke kom fra og hvor de ikke har noe kjent nettverk. Slik kan norske myndigheter omgå Barnekonvensjonens krav til kjente omsorgspersoner for retur av mindreårige. I perioden fra sommeren 2009 til ut 2011 dreide det seg om 104 unge mennesker av en gruppe på 4250 enslige mindreårige.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Skulle norsk ungdom ikke flyktet fra nazistene?
«Det kan jo ikke være slik at ungdommen flykter til en mer komfortabel tilværelse samtidig som blant andre norsk ungdom gjennom NATO skal forsøke å skape fred og forsoning i deres hjemland», skriver Christian Tybring-Gjedde.
Skulle norske ungdommer unnlatt å flykte da de ble forsøkt tvangsrekruttert til tjeneste for nazistene eller sto i fare for å bli avslørt eller selv avsløre aktiv motstandskamp?
Når myndigheter eller ekstremistgrupper tvangsrekrutterer unge mennesker til tjeneste for ledere de har null tillit til, eller til en fanatisk ideologi de er sterkt imot, har ungdom i alle samfunn og til alle tider forsøkt å komme seg unna.
LES: Når «de andres» flukt framstår som umoralsk
Flukt framstår som eneste mulighet
Når representanter for lokal voldsmakt i tillegg har truet, trakassert, torturert eller i verste fall drept nære familiemedlemmer, hjelper det ikke at det i samme konfliktområdet er utplassert fastlønnede, tungt utrustede og godt beskyttede soldater fra fjerntliggende NATO-land.
At vestlige styrker er til stede i flere land på en måte som av mange oppfattes som en korrumperende okkupasjonsmakt, forhindrer dessverre ikke at barn og unge misbrukes, mishandles og omsettes i menneskehandel. At norsk militær ungdom brukes som brikker i et politisk spill om skiftende vestlige interesser i andre deler av verden, vil aldri forhindre at lokale barn og unge opplever livet i hjemlandet som så vanskelig at ikke flukt framstår som eneste mulighet til et tryggere og bedre liv.
