Arne O. Holm er spaltist i Ytring, på radio og nett.
Det føles fremmed å snakke om et norsk demokratiproblem.
Jeg kjenner derfor at jeg savner Frank Aarebrot. Statsviteren og valgforskeren som kunne satt navn på ethvert politisk fenomen. Sikkert også om et Arbeiderparti i fritt fall, og en nærmest usynlig politisk opposisjon.
Det ligger ingen politisk farge i bunnen for denne uroen, annet enn at en gammel anarkist savner en slags struktur i samfunnsdebatten. Det kan lyde som et paradoks, og er kanskje det.
Rakner
Jeg spådde for ei tid siden at Ap risikerte å havne under 20 prosent på meningsmålingene.
På siste meningsmåling fikk partiet 19,4 prosentpoeng. Arbeiderpartiet er i ferd med å havarere som en nasjonal bevegelse, og i stedet kjøre seg fast på Grünerløkka. Derfra forteller partiet ivrig hvordan vi har det, i stedet for å lytte til våre historier.
Nestoren Martin Kolberg, tidligere partisekretær i Arbeiderpartiet, og nå Stortingets eldste representant, bruker sterkere ord enn meg om sitt parti:
- Situasjonen for Det norske Arbeiderparti er mye mer alvorlig i dag enn det var i 2001, sa han til Klassekampen lenge før Giskesaken var en sak. Situasjonen i 2001 kaller han til sammenligning «en katastrofe og en skandale».
Det er selvfølgelig alvorlig for Arbeiderpartiet. Men det er også alvorlig for demokratiet.
For det norske demokratiet er ikke som demokratier flest. Av flere grunner.
Ulike modeller
Anders Lange, og etter hvert Carl I. Hagen, var tidlig ute med å etablere Fremskrittspartiet. Med sin i utgangspunktet lurvete ideologi, ble partiet en oppsamlingsplass også for einstøinger med brunskimrede følelser.
Påstanden er ikke en injurie eller beskyldning. Det er en observasjon. Konsekvensen var og er at det sparte Norge for den nasjonalismen som nå preger Europa. Frp ble en institusjonalisert demning mot politiske bevegelser av mer fascistisk og nasjonalistisk karakter.
Det statsbærende Arbeiderpartiet sørget på sin side for å sikre en særegen skandinavisk velferdsmodell. Slik er det ikke lenger, selv om partiet og partiets leder har en tendens til å glemme at det ikke lenger er de som holder statsministerens nyttårstale.
Meningsmålingene preges av Giske-saken, men tilbakegangen startet lenge før Giske var så mye annet enn et sosialdemokratisk uromoment og en representant for ei utydelig og udefinert venstreside i Arbeiderpartiet.
Partiet meldte seg i stedet ut av den politiske debatten mens Siv Jensen styrte finansdepartementet, og Sylvi Listhaug hadde ansvaret for innvandring og integrering.
I denne for noen år siden utenkelige situasjonen, klarte ikke Jonas Gahr Støre å levere et politisk alternativ tydelig nok til å vinne valget etter fire år med Siv og Sylvi.
Et demokratis fremste kjennetegn er valgmuligheter. Et annet kjennetegn er at det skaper engasjement og debatt.
På femte året er den debatten påfallende fraværende, hvis jeg for et øyeblikk tillater meg å overse politiske alternativer som har klima og kamp mot oljeindustrien som sin hovedbegrunnelse.
Politisk lapskaus
Jeg ser ingen statsvitere eller forskere som deler min bekymring.
Jeg ser bare forståsegpåere som forklarer Arbeiderpartiets fall på meningsmålingene. Som snakker om en krise for Arbeiderpartiet uten å se at det også kan være en utfordring for demokratiet når Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet møtes på meningsmålingene.
De møtes fordi Ap faller, ikke fordi Fremskrittspartiet vokser. Det er historisk sett en politisk dverg som møter en politisk kjempe.
Ute i Europa har sosialdemokratiske partier slitt lenge. Kanskje trodde Jonas Gahr Støre at vår egen velferdsmodell, og et institusjonalisert høyreparti som ville stenge grensene for mennesker på flukt, var nok til igjen å kunne holde nyttårstalen.
I så fall tok han feil.
Og jeg griper meg altså stadig oftere i å ønske at Frank Aarebrot kunne ta oss i handa og fortelle oss hva som skjer når et tradisjonelt demokrati minner mer og mer om en lapskaus hvor alt som ligger på tallerken smaker det samme.
Bare fargen på ingrediensene er forskjellig.
Følg debatten på og
