Alle bør få opplæring i å forebygge selvmord

Hvordan møter vi noen som har tanker eller planer om selvmord?

Jeg har 40 års egen erfaring med selvmordsproblematikk, også som pårørende. Som daglig leder og gründer av LFSS (Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord), vet jeg at vi trenger åpenhet.

For mange som sliter med selvmordstanker har støtten og hjelpen fra de nærmeste og fra det sosiale nettverket gjort at de holder ut.

De fleste LFSS er i kontakt med er ikke innenfor hjelpeapparatet eller ønsker å være det. Mange ville foretrukket at de som står nærmest, dem man føler seg trygg på og har tillit til, skulle være de ressurspersonene som kunne løfte en opp og få en til å se at livet har en mening.

Folk må tørre å spørre

Mange sier og skriver at vi som sliter må tørre å snakke om det og fortelle våre omgivelser om hva vi går og tenker på. Da vil andre kunne støtte oss, og vi får noen å dele disse tunge og vanskelige tankene med. Men for å få til åpenhet kreves det også at samfunnet og folk flest faktisk tør å spørre, tåler å høre svaret og er til stede for å lytte.

Ofte opplever vi at de konkrete spørsmålene uteblir, og da blir det enda vanskeligere å snakke om sine selvmordstanker.

Åpenhet blir også vanskelig når samfunnet ikke er modent for å ta imot våre tanker. Mange har prøvd å formidle hvor vanskelig de syns det er å leve. Man kan ha prøvd å si noe om det i ulike situasjoner og på flere måter – noen ganger direkte, men like gjerne indirekte med setninger man tror skal bli forstått.

Helst skulle vi ønske at det sto et neonskilt på pannen vår: «Jeg har selvmordstanker». Ungdommer vi er i kontakt med kan ofte tolke det slik at vi som voksne må se og skjønne at de har det vondt og vanskelig. Men vi kan ikke lese andres tanker, derfor er det så viktig å lære seg å sette ord på det vanskelige.

• Les også: Sjølvmord og andre utvegar

Blir ikke tatt på alvor når de forteller

Når noen velger å være åpne om sine selvmordstanker, har de kanskje forberedt seg mentalt på at NÅ skal jeg tørre å være åpen og dele dette med et menneske jeg føler meg trygg på.

Så kommer stunden som de har forberedt seg til, og hva skjer? Ut fra det som ungdommene har fortalt, så blir de ofte ikke tatt på alvor den første gangen, heller ikke den andre gangen, og dermed gir de opp.

Også av egen erfaring vet jeg at det er vanskelig å bli tatt på alvor både i nære omgivelser og når man søker hjelp i helsevesenet. Åpenheten kan ha fått en respons som fører til at man til slutt velger å tie om sine tanker. Hvorfor?

De som vi tror skal være til støtte for oss, eller de som vi tror kan takle å ta imot våre tanker er ikke rustet for å ta den vanskelige samtalen. De blir redde og usikre. Men det vi trenger er anerkjennelse for våre tanker, bli hørt, møtt og sett.

Temaet selvmord er skremmende for mange – men det må ikke være så skremmende at man ikke skal tørre å snakke om det.

Avvisning og redsel

Som pårørende har jeg også erfart at omgivelsene har ristet på hodet og trodd at det bare er noe barnet har sagt, de voksne har ikke lagt vekt på ordene. Mitt morsinstinkt og min magefølelse har i slike situasjoner sagt meg at dette ikke var noe å neglisjere, men at det virkelig var alvor.

Jeg er takknemlig for at jeg har stolt mer på min magefølelse enn på hva omgivelsene gjorde.

Mange ganger har jeg også blitt møtt med avvisning og redsel når jeg har snakket om mine personlige opplevelser med selvmordsønsker. De som har tatt imot mine tanker har ikke klart å håndtere det på en god måte. Derfor tenker jeg at for å få åpenhet må man også ruste seg til å skape trygge rammer for oss som faktisk vil snakke om det.

Trenger du noen å snakke med? Disse telefonnumrene er bemannet hele døgnet:

• Kirkens SOS: 22 40 00 40
• Mental Helses hjelpetelefon: 116 123
• Ved akutt selvmordsfare: Ring 113

Opplæring til alle

En god start ville være at alle fikk opplæring og kunnskap om selvmordsforebygging i samme omfang som man i dag gir tilbud om hjerte- og lungeredning. Åpenhet må gå begge veier, hvis den skal bidra til forebygging og lavere terskel for å be om hjelp. Det er sårt å ikke bli tatt på alvor eller ikke bli sett som et menneske som har det veldig tungt med tankene sine.

For hva er hensikten med å prøve å være åpen, når folk man møter lukker døren, eller kommenterer at det vil gå over og sier at det sikkert bare er sånn du føler det her og nå? Mange resignerer til slutt og føler at det ikke er noen vits i å være modig. Det kan føre til at vi viser frem en fasade for å tilfredsstille våre omgivelser, mens vi gråter og føler oss fortvilet innvendig. Det i sin tur er med på å forsterke våre selvmordstanker.

Vi må også gi gode verktøy til folk flest, for eksempel ved å tilby lett tilgjengelige kurs. Slik må utviklingen av denne kompetansen bli like godt systematisert som hjerte- og lungeredning.

Sannsynligheten for at du kommer til å møte noen som sliter med selvmordstanker og selvmordsplaner er større enn at du kommer til å møte noen som får hjertestans.