Å tenke utenfor boxen

Forholdet mellom politikk og kulturliv er ofte preget av fine ord. Det kan også være et minefelt.

Trusler mot Tor Mikkel Wara

Både bilen og huset til justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) ble tagget med ordet «rasist». Flere av Waras partifeller har hevdet at taggingen var inspirert av et teaterstykke på Black Box-teateret Oslo.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Kulturminister Trine Skei Grande la for noen uker siden frem sin kulturmelding der hovedkonklusjonen er som følger: Kulturpolitikk er ytringsfrihetspolitikk.

Det er en fin setning. En veldig fin setning. Men enkel å leve opp til, det er den ikke.

Akkurat det blir tydelig i disse dager, takket være kulturministerens samarbeidspartnere i regjeringen – Fremskrittspartiet. Frp i Oslo vil stoppe den offentlige økonomiske støtten til teaterscenen Black Box.

Trine Skei Grande svarer på den frie kunstens vegne når hun understreker at politikere skal holde seg langt unna å forby det de ikke liker. – Begår kunst lovbrudd derimot, sier hun, da er det politiets sak.

Agnes Moxnes

NRKs kulturkommentator Agnes Moxnes

Foto: NRK

Dette er en temmelig klar påminnelse til politikere som så lett glemmer hva ytringsfrihet kan koste. Det er samtidig den enkle delen av denne debatten.

Den vanskelige delen handler om et teaterstykke svært få har sett, meg selv inkludert, og spørsmålet om hvilke grenser som gjelder for frie kunstneriske valg.

Dette er debatten som har tatt full fyr de siste ukene.

Regissørene Pia Maria Roll og Marius von der Fehr satte i høst opp teaterstykket Ways of Seeing på Black Box i Oslo. Black Box blir offentlig finansiert for å invitere inn nye teaterforestillinger. Ofte eksperimenterende oppsetninger. Ofte konfronterende. Ofte politisk.

Det er i slike minefelt uhyggelige reaksjoner fremkalles.

Black Box benytter ytringsfrihetsrommet de har til rådighet, til forskjell fra mange av sine kolleger.

Urovekkende politisk kunst er sjelden vare her i landet. Dermed kan det være ganske lett å si at kunsten er fri og ytringsfriheten vid. Helt til noe skjer. Det gjør det nå.

Kort fortalt: I Ways of Seeing ble husene til blant andre justisminister Tor Mikkel Wara, Nato-sjefen og en rekke innvandringskritikere filmet uten samtykke og vist på scenen.

Vitsen er, så vidt jeg har forstått, å avdekke og vise et rasisme-nettverk i Norge.

Justisministeren kommenterer trusselsaken

Justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) kommenterer truslene som er kommet mot ham i form av tagging på hus og privatbil.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Noen uker senere skrev samboeren til Tor Mikkel Wara i et innlegg i VG: «De filmer stuevinduet og soveromsvinduet, og der inne er jeg. Jeg som aldri har oppsøkt offentlighetens lys ... Hadde jeg visst at de var der ute, hadde jeg selvsagt fått dem fjernet», skriver hun.

Det er lett å forstå hennes frustrasjon, og jeg tror de fleste av oss ville reagert på samme måte. Særlig hvis man kobles opp mot et rasisme-nettverk.

Dette er et minefelt. Det finnes ingen absolutte svar på hva som er riktig og galt. Det som er riktig for teaterforestillingen, er galt for andre. Det som for noen på den ene siden av det politiske spekteret er en selvfølge, er for deres politiske motpoler bare riv ruskende galt.

Det eneste som er sikkert, er at det er i slike minefelt uhyggelige reaksjoner fremkalles. Det har det gjort her også. Skuespillere er truet. Regissører og teatret er det også.

Urovekkende politisk kunst er sjelden vare her i landet.

Akkurat det er uhyggelig i et land der alle påstår at de løfter ytringsfrihetens fane høyt.

Da blir spørsmålet: Er den kunstneriske ytringen, teaterstykket, så viktig at det er helt greit å tråkke så nært det som heter å krenke personvernet? Er det greit å gi ufrivillige en uønsket plass i det offentlige rom?

Og hvis det aksjonistiske teamet bak Ways of seeing svarer ja på det spørsmålet, da må de også være villige til å la ytre høyre filme i deres egne hager.

For kulturpolitikk er ytringsfrihetspolitikk. Sånn er det.

Men lett er det ikke.