Her er noen av reaksjonene på de tragiske bombeangrepene i Boston som vi har merket oss i dag:
*
Sikkerhetsekspert Bruce Schneier er en av de mest interessante og respekterte stemmene i amerikansk sikkerhetspolitikk etter 11. september-angrepene. I en kort kronikk i The Atlantic i dag oppmuntrer han til forsiktighet i responsen til terror. Han argumenterer for at terror trykker på alle knappene som får hjernene våre til å reagere og svare feil, og at det er nettopp dette som er terrorens funksjon:
A huge amount of research on fear and the brain teaches us that we exaggerate threats that are rare, spectacular, immediate, random -- in this case involving an innocent child -- senseless, horrific and graphic. Terrorism pushes all of our fear buttons, really hard, and we overreact.
*
I mangel på konkrete fiender og mere kunnskap om hva som faktisk skjedde har The New Yorker trykket en serie rørende erindrings-tekster og vitnesskildringer fra et lokalt Boston-perspektiv. Mest rørende var Ian Crouchs intense reportasje fra tiden rett etter bombene gikk av.
*
Nicholas Thompson om betydningen av Boston Marathon i lokalmiljøet, og om hva det betyr at maratonløpet var målet:
There’s something particularly devastating about an attack on a marathon. It’s an epic event in which men and women appear almost superhuman. The winning men run for hours at a pace even normal fit people can only hold in a sprint. But it’s also so ordinary. (...) An attack on a marathon is, in some ways, more devastating than an attack on a stadium; you’re hitting something special but also something very quotidian.
*
Jill Lepore og Louis Menand med hver sin artikkel om Patriot's Day, festdagen som maratonet ble lagt på, og hvordan den feires lokalt. «The Patriot's Day Bombing» er allerede et begrep mange bruker om angrepet.
*
Hendrik Hertzberg ser på terrorangrepet som nesten tok Margaret Thatchers liv på Grand Hotel i 1984 – en episode som mange har glemt idag. Han setter hennes respons opp mot Boston og svaret på 9/11:
Mrs. Thatcher’s bracing, keep-calm-and-carry-on response to a terrorist outrage—one that nearly took her own life—contrasts favorably to the tsunami of fear and overreaction that engulfed the United States in the wake of the (admittedly much bloodier) attacks of 9/11
*
En kort tekst om Obamas reaksjon på tragedien er også innsiktsfull.
