NRK Meny
Normal

322 ganger modigere enn meg

Det bor folk i Norge som er bedre enn vi fortjener.

Amal Aden

322 drapstrusler mottok Amal Aden etter en kommentar i Dagbladet der hun kritiserte innvandrere som hater det norske samfunnet, men samtidig er svært bevisst sine rettigheter på NAV.

Foto: Hilde Bruvik / NRK

Olav Brostrup Müller er spaltist i Ytring, på radio og nett.

Tirsdag denne uka så jeg Norges framtid. Det var på et bibliotek i Gudbrandsdalen. På en litt forhutlet dag, i et steinkast unna bibliotekets utstilling om bergarter, sto en kvinne på rundt 30. Hun hadde på seg Marius-genser og hadde akkurat gått av toget. Hun unnskyldte seg og fortalte at hun hadde nesten 40 i feber. Likevel hadde hun tenkt å gjøre det hun hadde kommet for å gjøre. Hun hadde tenkt å holde sitt foredrag og svare på spørsmål fra salen.

Kvinnen i denne historien heter Amal Aden. Mange kjenner navnet: Hun kom til Norge fra Somalia som 13-åring og har bakgrunn som gatebarn. De siste årene har hun gjort seg bemerket som samfunnsdebattant og forfatter, ofte med et kritisk blikk på sine egne – somaliere, muslimer, innvandrere. At hun i tillegg er lesbisk og lever sammen med en kvinne, gjør ikke kritikken lettere å svelge for dem som føler seg rammet.

Respekt

Amal Aden åpnet sitt foredrag med å fortelle forsamlingen at hun de siste dagene hadde mottatt 322 drapstrusler. Bakgrunnen for alle drapstruslene var en kommentar hun skrev i Dagbladet, der hun kritiserte innvandrere som hater det norske samfunnet, men samtidig er svært bevisste på hvilke rettigheter de har på NAV. «Hvordan kan man integrere folk som ikke ønsker å integreres?» spurte hun.

De frammøtte på biblioteket på Otta besto av en fin blanding pensjonister og offentlig ansatte, de fleste hvite og de fleste kvinner. Lengst bakerst i lokalet satt en gruppe damer med hijab.

Verden var ganske lett å forstå, akkurat da – det handlet om å se hverandre, respektere hverandres ulikhet, tro det beste om hverandre, var budskapet vi fikk servert

Verden var ganske lett å forstå, akkurat da – det handlet om å se hverandre, respektere hverandres ulikhet, tro det beste om hverandre, var budskapet vi fikk servert. Først når vi klarer det, kan vi lære oss å leve sammen i dette landet – både nye og gamle, hvite og brune, utvalgte og vantro.

Ekspertoverfloden

Egentlig hadde jeg tenkt å bruke disse minuttene på P2 til å snakke om noe helt annet. Jeg hadde tenkt å snakke om det amerikanske valget, og gjøre narr av den store gruppen norske USA-eksperter som plutselig har dukket opp det siste året, som legger ut om amerikanske delstatshovedsteder og valglover lunsjbord, samtidig som de færreste husker hva presidenten i Kina heter eller om Finland er med i Nato.

Men jeg klarer ikke å få dette tallet ut av hodet, tallet jeg hørte på biblioteket på Otta på tirsdag.

322.

322 drapstrusler.

Uten kostnad

Det hender at jeg føler meg modig. Ingen skal komme her og si at ikke jeg har meningers mot. Be meg å tweete noe ufordelaktig om kongehuset, for eksempel, og jeg er med.

Men risiko? Det mest risikable jeg har gjort den siste uken, var å legge ut en link til en sak på Facebook, om en tuberkulosesmittet flyktning som hadde nektet å samarbeide med norsk helsevesen og som nå brukte sykdommen sin som forhandlingskort. «Slike mennesker er farlige», skrev jeg på Facebook og mottok én like. Resten av mine venner forbigikk artikkelen i stillhet, som om artikkelens kritikk av én spesifikk flyktning var grunn nok til å påføre meg skam for å ha lagt den ut. Slikt snakker man tydeligvis ikke om i min Facebook-feed.

Etterpå følte jeg meg dum. Muligens også litt modig.

Mine ytringer koster meg ingenting

Men jeg aner ikke hva 322 drapstrusler er for noe. Jeg aner ikke noe om hvordan det er å tilhøre en seksuell minoritet i en norsk offentlighet. Jeg aner ikke hvordan det er å være innvandrer i en norsk offentlighet. Og jeg vet ingenting om hvordan det er å være kvinne i en norsk offentlighet. Mine ytringer koster meg ingenting.

Du skal ikke tåle så inderlig vel

Grunnen til at slike som meg kan slå oss på brystet og si at det norske demokratiet og den frie meningsbrytningen fungerer godt her i landet, er at det står noen helt andre folk og betaler regningen. For dem er hvert ord risikabelt på en helt annen måte enn det er for oss.

Når slike folk tar orde, er det vår forbanna plikt å lytte. Ingen trenger derimot å høre meg raljere om nordmenns forhold til det amerikanske presidentvalget.

Man kan si mye om Norge. På vårt beste er vi strålende, på vårt verste er det fristende å skyve hele befolkningen på Nordsjøen

Man kan si mye om Norge. På vårt beste er vi strålende, på vårt verste er det fristende å skyve hele befolkningen på Nordsjøen, særlig når det jubles på sosiale medier over flyktninger som drukner i norske badebasseng.

På et bibliotek i Gudbrandsdalen på tirsdag, ble det klart for alle oss som var til stede at Norge likevel har en sjanse. Det bor folk her som er bedre enn vi fortjener. Folk som trosser alt som heter forventninger og krav og frykt, og likevel sier det som må sies.

Og her hadde jeg tenkt å avslutte med å si at vi trenger flere som henne. Men nå har altså 25 norsksomaliere gått ut med et støtteskriv for Amal Aden.

Den rolige stemmen som snakket på Otta bibliotek har blitt hørt. Vi er mange som er klare til å denne veien sammen med henne.

HØR Ytring på radio hver søndag kl. 11 eller nettradio når du vil.

Last ned podkast fra nrk.no eller iTunes

Les andre tekster av forfatteren: