NRK Meny
Normal

Tilbake til fastlandet

Utøya blir aldri helt som før. Det samme gjelder mitt forhold til øyer.

Utøya og blomster i vannet

Denne uka ble femårsdagen for terroren på Utøya markert. Dette bildet ble tatt 24. juli 2011, da folk som deltok i redningarbeidet hadde kastet blomster i vannet til minne om de drepte.

Foto: Mikalsen, Helge / VG

Olav Brostrup Müller er fast spaltist i Ytring på radio og nett.

Finn fram kartet og la fingeren din lande på en prikk i havet. Det finnes mengder av dem i et hvert atlas, steder man først ikke oppdager før en god stund.

St. Pierre og Miquelon.

Bouvetøya.

Eller Ringnes Island, som ligger oppe i iskanten og er større enn Jamaica.

Den 20 kvadratkilometer store øya Ensomheten, navngitt av en sjøkaptein fra Tromsø og i dag russisk territorium.

Eller hva med Pitcairn Island, en øy som er mindre enn parkeringsplassen på IKEA, og som likevel ble redningen for mytteristene på Bounty.

Fast grunn under føttene gir alltid løfter om en ny start. Tyske Judith Schalansky skriver om dette i sin bok «Atlas over fjerne øyer», om hvordan forsøkene på å ta seg fram til verdens mest øde punkt og derfra forsøke å bygge et nytt og bedre samfunn, stort sett alltid havarerer.

Fast grunn under føttene gir alltid løfter om en ny start.

På den equadorianske øya Floreana, for eksempel, gikk den tyske tannlegen Friedrich Ritter i 1929 i land sammen med sin elskerinne Dore Strauch for å bygge et drømmesamfunn opp fra grunnen av. De var lei storbyens mas og det moderne samfunnets forvirrende kakofoni av inntrykk. Nå ville de tilbake til start. Et samfunn skreddersydd tyske tannleger, med fokus på nudisme. Det endte med mord.

Til tross for bøttevis av slike historier, lokker øyene på kartet fortsatt. Øya som symbol på muligheter, er noe av det mest slitesterke i vår kultur. Robinson Crusoe klarte det vi alle drømmer om: Han ble sin egen herre, overlatt til seg selv på en øde øy, omgitt av hav. Friheten ligger der ute og venter på oss også, om vi bare kommer oss forbi brenningene og i land.

Sommeren for fem år siden leste jeg inn fem tekster til NRK. De var tenkt at de skulle sendes som en slags serie, én hver dag i en uke. Temaet jeg hadde tatt for meg, var nettopp øyer.

Øyer i horisonten. Øyer på kartet. Øyer i litteraturen. Jeg hadde tenkt å snakke om min barndoms øy, Buerøya, som ligger en 20-30 svømmetak unna flytebrygga på Briskebakken. Følelsen av å gå i land på en øy, ti år gammel, med dryppende våt badeshorts og muligheten til å starte en ny sivilisasjon, en egen republikk, avskåret fra fastlandet og foreldrene der inne på land, femti meter unna.

Utøya har forsiktig begynt å bli tatt i bruk igjen. Den samme øya som før, blir den vel aldri.

Men serien jeg lagde kom aldri på lufta. Det dukket nemlig opp en annen øy i nyhetsbildet den sommeren. Plutselig ble det fryktelig sekundært å snakke om øyas metaforiske muligheter, og Pitcairn Islands plass i vår forestillingsverden, når 69 mennesker lå døde på en øy i Tyrifjorden, de aller fleste skutt på kloss hold.

Denne uka har terrorangrepet 22. juli – både det mot Regjeringskvartalet og det mot Utøya – blitt markert på nytt. Fem år har gått, og Utøya har forsiktig begynt å bli tatt i bruk igjen. Den samme øya som før, blir den vel aldri.

Jeg er ikke sikker på hva vi har lært i løpet av de fem årene som har gått siden 22. juli, men det virker som de fleste av oss har blitt opptatt av å snakke høyere, samtidig som at vi har trukket oss tilbake.

Det virker som de fleste av oss har blitt opptatt av å snakke høyere, samtidig som at vi har trukket oss tilbake.

Intet menneske er en øy, skrev John Donne. For mange er det likevel fristende å prøve. Bare stikke av og være i fred, slippe å se andre mennesker og endelig få det akkurat som man vil. Komme seg vekk fra alt som er uforståelig og irriterende og ureint der inne hos de naboene.

Det er et kjedelig og traust svar, men det eneste som duger: Aldri før har det vært viktigere å rette blikket mot fastlandet. Det er tross alt der vi skal leve sammen.

Selv er jeg er ferdig med å snakke om øyer for en god stund framover.

HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.