Olav Brostrup Müller er fast spaltist i Ytring på radio og nett.
Noen av bøkene ble kjøpt på impuls og aldri siden åpnet, andre har forandret livet mitt.
– Om ti år er det slutt på det der, sa flyttemannen og pekte på den siste av kassene mine. Han hadde merket det ute hos kundene allerede, sa han, at folk hadde langt mindre bøker i hyllene enn før. Delvis handlet det vel om interiørtrender, i tillegg hadde mange oppdaget at livet er enklere med en iPad eller en Kindle i nattbordskuffen, og ikke alle disse evinnelige kassene med bøker du likevel ikke kommer til å lese på nytt.
Lolita og strategene
Det vil si: Av bøkene jeg akkurat har pakket ut, tilhører det store flertallet bøker jeg aldri har lest. Det er merkelig, siden jeg ikke bare har slept rundt på dem i tjue år, men også la ned betydelige krefter i å få bøkene i hus i utgangspunktet.
På et eller annet tidspunkt var det for eksempel veldig viktig for meg å få tak i et eksemplar av Rune Slagstads 561 sider lange bok «De nasjonale strateger», jeg husker fortsatt at jeg løp på postkontoret for å hente den i Bergen, en gang på slutten av 90-tallet. I en av hyllene står Nabukovs «Lolita» og lener seg inntil Egil Launes og Knut Halfdan Svendsens «Foreldrehjelpen». Jeg har foreløpig ikke hatt bruk for å bla i noen av dem, og i hvert fall ikke samtidig.
Bokhyllene er fulle av mer eller mindre tilfeldige møter, det er noe smått kaotisk og ukoordinert over innholdet i hyllene rundt meg.
Slik forholder det strengt tatt også med avisene som ligger overalt rundt oss i det nye huset. De er fulle av stoff som strengt tatt ikke hører sammen.
På side sju kan det stå en liten notis om en gressbrann noen raskt fikk kontroll på og på side 23 er det et laftet fuglehus til salgs. Likevel rammer de inn artiklene jeg vet at jeg ville oppsøkt og lest uansett. Disse småsakene er glimt av noe helt annet, punkter som passeres på vegen mot det egentlige målet – omtrent på samme som folk jeg går forbi på gata, på veg til en annen avtale.
Man legger ikke merke til dem før de plutselig er borte.
Vil bekrefte vår virkelighet
Men det er likevel dit vi er på vei: Det er noe uvanlig målrettet over måten vi nå plutselig leser på, lever på og møtes på.
Det sanneste man kan si om 2016 er at vi ikke lenger ser det samme – ikke bare metaforisk sett, men også helt konkret: Facebooks algoritmer gjør at vi i større og større grad vaser rundt i nøyaktig den virkeligheten vi selv lengter etter å få bekreftet. Googles søkeresultater viser oss på samme måte en verden som er skreddersydd dine øyne og de individuelle behov og tilbøyeligheter bare du og søkemotoren kjenner til at du har.
Den skreddersydde virkeligheten på nettet har også begynt å gi seg absurde utslag i den fysiske verden: Siste nytt fra universiteter i USA og Storbritannia er at stadig flere studenter ønsker å bli forskånet fra å treffe folk de er uenige med i utgangspunktet. Studentenes møter universitetsledelsen med krav om «trigger warnings» og «safe spaces».
Her skal det ikke forekomme noen uforutsette, rystende møter med foredragsholdere som tenker annerledes enn dem selv. Verden gjør seg best når den er redigert.
Ekkokamrene
Alt dette er velkjent, men det slår meg liksom ikke før jeg går mellom hyllene med bøker jeg sikkert kunne kvittet meg med for lengst: Håndbøker om sopp og snekring, fugler i farger og årbøker fra Gudbrandsdalen.
Det er her det analoge har sin største styrke, det representerer sånn sett noe som er i ferd med å bli en stor mangelvare i samfunnet: Planløsheten og det tilfeldige ved utvalget oppleves plutselig som eksotisk, som om det å få et glimt av noe uprogrammert for en gangs skyld oppleves som et streif av frisk luft.
Lykken ligger ikke nødvendigvis i en perfekt algoritme.
HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.
