Kommentar

30 fregatter på 19 dager

Rask saksbehandling, lite utredning, få beregninger og store bevilgninger viser norsk politikk i en unntakstilstand vi aldri har sett maken til. Fremover blir det politisk krevende.

Pressekonferanse om regjeringens tredje krisepakke

Så langt har vi sett en ny politisk kraft på Stortinget. De store opposisjonspartiene Ap, Sp, SV og Frp har samlet seg i det de selv har døpt «Koronakvartetten», skriver Lars Nehru Sand.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

Det var den 19. dagen etter at regjeringen stengte Norge.

Stortinget skulle atter en gang åpne pengesekken for å sikre helse, jobb og velferd. Sent på natten var siste punktum satt.

Nye 15 milliarder ble delt ut til blant andre kommuner, studenter og entreprenørenes beste. Fra før har ulike tiltak beløpet seg til 370 milliarder kroner, opplyste Finansdepartementet.

385 svimlende milliarder kroner saksbehandlet på 19 dager, er like ellevilt som det er beundringsverdig.

Tenk at systemet kan sno seg slik. At interesseorganisasjoner, politikk, byråkrati, tunggrodde institusjoner kan agere så raskt.

Samtidig er det jo unektelig slik at hvert lille tannhjul i beslutningsmaskineriet har sin egen, godt begrunnede funksjon i det daglige. Til vanlig er alle høringsrunder, konsekvensutredninger og innspillsmøter en kvalitetssikring.

Nå hoppes det elegant bukk over alt. Det har antakelig sin pris, det også.

Hurtigbehandling og rekordbevilgning har vært en avgjørende stresstest av storsamfunnet. Det er en slags trygghet man får for 385 milliarder kroner nå om dagen.

Nødvendig? Definitivt.

Nok? Neppe.

Treffer det riktig? Kanskje.

385 milliarder kroner tilsvarer nesten 30 fregatter til forsvaret. Du husker kanskje hvor stor debatt det ble da det ble klart at fregatten KNM Helge Ingstad måtte nyanskaffes til en estimert pris på mellom 11 og 13 milliarder kroner, fordi det ville bli dyrere å reparere fregatten som i sin tid kostet fire milliarder kroner.

KNM Helge Ingstad ved skadestedet i Øygarden .

NM Helge Ingstad ved skadestedet i Øygarden etter fartøyet i november 2018 kolliderte med et tankskip og fikk store skader

Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

De 52 nye norske jagerflyene har en samlet pris på 97,6 milliarder kroner. Begge deler er omfattende enkeltbevilgninger som over år går sin nødvendige rundgang før det besluttes.

Alt annet enn koronakrisepakker, ville det vært utenkelig å saksbehandle på samme måte.

Det er bra. Men når det trengs, kan tydeligvis systemet rigges på en annen måte. Det er også bra.

Alternativet ville vært dyrere. Tapte arbeidsplasser kunne blitt økte offentlige utgifter over mange år. En ødelagt økonomi ville gitt tapte skatteinntekter over lang tid. Derfor lar det seg forklare og forsvare.

Ulike faser, mer uenighet

Den tredje krisepakken lages i et litt annet modus enn de to foregående pakkene.

De foregående har vært direkte, akutt nødhjelp til økonomien og arbeidslivet. Permitteringsregelverket ble tilpasset situasjonen, låne- og garantiordninger ble rigget og bankene ble satt i stand til å hjelpe. Det var det liten – om noe – politisk uenighet om. Det viktigste var rask og sikker administrasjon og krisehåndtering.

Fremover blir det større politiske forskjeller og mer politisk kamp.

Dagens krisepakke viser godt denne overgangen mellom fasene. Det er bred enighet om den kortsiktige inntektssikringen til kommuner og studenter. De trenger og får trygghet her og nå.

Det er større forskjeller mellom partiene på de langsiktige tiltakene.

Når MDG kaller pakken miljøfiendtlig, er det et eksempel på noe vi vil se mer av i tiden som kommer: Forskjellene i partipolitiske prioriteringer kommer tilbake igjen.

Dagens pakke handlet også om tiltak med litt lengre horisont.

Å skape sikkerhet for industrien må nødvendigvis det. Her tas investeringsbeslutninger med lenger tidshorisont enn for frisørsalonger og restauranter.

«På den andre siden», som politikerne sier, er det ulike meninger om hvordan vi får i gang hjulene i økonomien, hva vi skal prioritere og bruke penger på. Når man skal forhandle revidert nasjonalbudsjett i mai og statsbudsjett i oktober, vil samfunnsbyggingen i årene fremover bli vanskeligere å enes om.

Så langt har vi sett en ny politisk kraft på Stortinget. De store opposisjonspartiene Ap, Sp, SV og Frp har samlet seg i det de selv har døpt «Koronakvartetten».

Det er disse fire partiene som har presset regjeringspartiene til nye milliardpåplusninger i Stortinget.

Kvartetten vil neppe gå til valg sammen, for å si det forsiktig, men viser også hvordan den nye mindretallssituasjonen kan gjøre det krevende for regjeringen hvis det blir et knipetang-grep hvor man presses fra både høyre og venstre.

Senterpartiets rolle for å få til dette, er ikke ubetydelig. At Rødt og MDG stadig holdes utenom, er også til stigende frustrasjon og forundring.

Utsetter kontantstøtteordningen

Stortinget godkjenner hovedprinsippene i regjeringens bebudede kontantstøtteordning til små og mellomstore bedrifter.

Samtidig erkjenner man at når den fortsatt er i støpeskjeen, er det vanskelig å forhandle om viktige detaljer om hvordan den skal innrettes.

Partiene er enige om det viktigste: Grunntanken er god, man få finne en ordning som ikke er finmasket og byråkratisk, men som treffer og ikke kan misbrukes eller utnyttes feil. Dette må balanseres.

Pengene må ut raskt og gi bedriftene trygghet.

Det kommer en tid hvor alt dette må evalueres. Tallenes tale vil bli tydelig for hva som traff og ikke. Bevilgende myndighet kan gjøre feil, også i det bestes hensikt.

Én ting vil nok likevel stå seg:

Det kostet å gjøre dette, men det ville kostet mer å la være.

Sist oppdatert: 7. april
Sist oppdatert: 7. april