For 20 år siden, 13. september 1993, ble Oslo-avtalen undertegnet på plenen foran Det hvite hus i Washington. Hele verden kunne se at Norge hadde spilt en hovedrolle i fredsprosessen i Midtøsten. Oslo-avtalen var et av de mer seriøse forsøk på å få til fred mellom Israel og palestinerne.
Men hvilken rolle spilte Norge i fredsprosessen i Midtøsten for 20 år siden? Og ikke minst, hvordan kan det endelige resultatet – Oslo-avtalen – forklares?
SE OGSÅ: NRKs samleside om Osloavtalen
Asymmetrisk maktsituasjon
Oslo-prosessen reflekterte det grunnleggende asymmetriske maktforholdet mellom israelerne og palestinerne. Israel var – og er – den sterkeste parten og var ikke villig til å gi slipp på noe særlig i det hele tatt. PLO var – og er – den svake parten og var villig til å godta smuler bare for å unngå å bli enda mer marginalisert enn det PLO alt var i 1993.
Hvilket handlingsrom hadde norske fredsforhandlere i en slik asymmetrisk maktsituasjon?
Spørsmålet stilles alt for sjeldent, og det rokker ved den rådende eventyrfortellingen om den norske fredsrollen i Midtøsten.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Thorvald Stoltenberg prøvde
I etterkrigstiden hadde Norge vært en av Israels aller beste venner. I 1979 var det ingen ringere enn den politiske ringreven og lederen av PLO, Yassir Arafat, som pekte ut Norge som egnet fredsmekler i Midtøsten. Han trengte en Israel-venn som kunne bruke sine nære bånd til Israel for å formidle et budskap om fred.
Ulike Arbeiderparti-regjeringer, med Thorvald Stoltenberg som den viktigste pådriveren, prøvde flere ganger, men Israel var ikke villig til å høre på det fredsbudskapet som Norge måtte bringe med seg fra PLO. Derfor rant alle disse fredsforsøkene ut i sanden. Men spiren var lagt. Norge, som ikke lengre var noen ihuga Israel-venn, hadde et sterkt ønske om å bidra til fred.
Hemmelige bakkanal
I januar 1993 startet nordmennene sin hemmelige bakkanal, i stor grad en liten, beskjeden og ikke-planlagt rolle. Nordmennenes mål var å være en tilrettelegger og ikke megle eller blande seg inn i forhandlingene. De skulle bare legge forholdene til rette for uformelle politiske kontakter for å se om noe kunne gjøres for å avhjelpe de pågående fredsforhandlingene i Washington, som var helt fastlåste. De resultater som måtte komme ut av opplegget i Norge, skulle tilbakeføres til de amerikansk-ledede forhandlingene. Ingen skulle få vite om det som hadde foregått. Norge skulle bare være en hjelper og avlaster for USA.
Men slik gikk det ikke. I Norge, i motsetning til i USA, klarte israelerne og palestinerne raskt – til alles store overraskelse – å bli enige om hvilken vei de skulle gå. I Norge, igjen i motsetning til i Washington, hadde Arafat og PLO full kontroll over forhandlingene. Arafat hadde den nødvendige posisjon og mulighet til å komme med de innrømmelser han fant nødvendig. Arafat var desperat etter å komme tilbake til maktens sentrum. I Norge ble derfor israelerne og palestinerne etter kort tid enige om et utkast til en felles prinsipperklæring.
Gradvis endret Norges rolle seg
Problemene for de norske fredsmeglerne oppsto da Israel oppgraderte de hemmelige forhandlingene i Norge til offisielle forhandlinger. Israels mål i forhandlingene var å beholde så mye kontroll som mulig, gi slipp på så lite land som mulig samt beskytte Israels sikkerhet. På sin ferd mot en avtale måtte PLO gi slipp på mange av sine opprinnelige krav. Israel trakk på sin side tilbake mange av de innrømmelsene som var gitt i begynnelsen av Oslo-prosessen. Det var denne fasen i forhandlingene som endret den norske rollen. Gradvis gled nordmennene over i en ny rolle, de ble aktive meglere.
Det var Israel, den sterke parten, som fra nå av bestemte spillets spilleregler. Hvis de norske aktørene ønsket å holde bakkanalen i live, så måtte det skje på Israels betingelser. Det fantes ingen andre muligheter. Israel var den parten som skulle oppgi land og makt til palestinerne. Om nordmennene ville være en del av fredsprosessen, så måtte de innse at det ikke kunne skje uten samarbeid og velvilje fra Israel. Derfor kunne ikke nordmennene risikere å kritisere israelske posisjoner. En slik holdning ville gjøre Norge uakseptable som tilrettelegger og megler. Norge måtte ikke være like akseptabel for begge partene. KURSIVNorge måtte være akseptabel for den sterkeste parten Israel. Meklerrollen forutsatte en slik lojalitet.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
To alternativer
Norge hadde ingen store muskler. Norges svake stilling tilsa at nordmennene måtte være mest lydhøre for israelske krav. Israel bestemte spillereglene. Norge kunne like det eller ikke, men det var ingenting nordmennene kunne gjøre med det asymmetriske maktforholdet. Norge verken er eller var USA.
Dette var Norges handlingsrom. Enten gjorde de norske fredsforhandlerne så godt de kunne, gitt disse omstendighetene, ellers så kunne de gi opp å få til en avtale og reise hjem. Dette var valgene. Norge valgte å bli og gjøre det beste ut av situasjonen. Det kokte ned til å overtale PLO til å oppgi de posisjoner Israel fant uakseptable og overtale palestinerne til å godta de israelske kravene. PLO hadde også forstått at en avtale måtte framforhandles på Israels premisser. Ellers ville PLO miste sin posisjon, og det kunne fortsette å sitte isolert uten innflytelse i eksil. Slik Arafat så det, var Oslo-avtalen den beste avtalen under de verst tenkelige omstendighetene.
Oppnådde ikke stort
Midtøsten-diplomatiet gjorde Norge berømt. Fredsmegling var blitt en av Norges aller beste «beste eksportvarer», uttalte daværende statssekretær Jan Egeland, fredsdiplomatiets fanebærer framfor noen, i mars 1995. Engasjementet gjorde det fjerntliggende lille landet synlig på kartet over viktige internasjonale aktører.
Men resultatet uteble. Raskt viste det seg at å lage fred i Midtøsten ikke var så enkelt som det norske fredsmeglere hadde håpet. Nordmennene kunne ikke oppnå mer enn det den sterkeste parten Israel til en hver tid var villig til å tillate. Og det viste seg ikke å være stort. Ingen fred var sikret, og ingen fred er i sikte 20 år senere.
Hilde Henriksen Waage har skrevet «Champions of Peace? Tools in Whose Hands? Norwegians and Peace Brokering in the Middle East» i boka «The Oslo Accords 1993–2013. A Critical Assessment», e-bok, I.B.Tauris, September 2013, Petter Bauck og Mohammed Omer (red.).
