Mari H. Hegvik øyne
Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK

Maris knuste ansikt

Sykkelturen i fjellet endte med et knust ansikt for Mari. 17-åringen ga kirurgene et puslespill de knapt hadde sett maken til.

Hun står foran speilet og tviholder blikket på det eneste hun kjenner igjen. Øynene. Resten er fremmed. Knust.

Familietur

«Kom igjen, Hanne!» Mari ville at storesøsteren skulle få opp farten.

Grusveien slynget seg nedover den brede dalen. Snødekte topper ruvet foran dem. Kjølig og frisk fjelluft.

Mari H. Hegvik

SOMMEREN 2015: 17-årige Mari H. Hegvik så frem til ferieturen med familien.

Foto: Privat

Familien Hegvik fra Brekstad i Trøndelag var på vei ned fra Glitterheim, ei av turisthyttene ved foten av Glittertind. Mari elsket fart og ville suse nedover på sykkelen. De skulle ned til parkeringsplassen og videre til Gardermoen og Kreta. Turen i fjellet var bare en mellomstopp før uker i sydenvarmen.

De fem trivdes på tur. Mamma, pappa, Hanne (19), Mari (17) og Øystein (15). De var med hele gjengen. Pappa hadde allerede syklet i forveien. Mamma og Øystein var litt lenger bak.

Trillende hjul på grus

«Kom igjen da», ropte Mari en gang til. Hun skjønte hun måtte gi opp å få med storesøstera og satte utfor. I full fart over grov grus.

Dalen lå der vid, stille, mektig og vakker. Ei sildrende lita elv buktet seg rolig nedover ved siden av veien.

Collage: Thomas Berg

Turen hadde blitt bra. Mari hadde ikke vært så giret egentlig, men mamma Liv Janne likte fjellet så godt. Og så ble det jo fint.

Steinen i elva

Mari mener det skjedde i en sving. Sykkelen sklei på den grove grusen. Hun rakk å tenke at dette nok ble et blåmerke eller to før hun og sykkelen raste mot den lille elva. Hun så steinen i elvekanten og håpet hun ville greie å fly over.

Slik gikk det ikke. Hun glemmer aldri lyden av ansikt mot stein, og lyden av sitt eget skrik.

I kaoset ble hun først dratt ned i elva og under vann. Hun fikk kavet seg opp mot elvebredden. Hun kjente først smerter i den ene skuldra, men akkurat det skulle vise seg å være en bagatell.

For da hun tok hendene til ansiktet, kjente hun at noe var galt. Fryktelig galt. Ansiktet var løst, som et krabbeskall som ikke hadde feste. Ingenting hang fast, og det var blod rundt henne. Hun kjente at huden virket hel, men likevel - alt var feil.

Det rant blod fra ørene.

Noe under øynene sperret for sikten, og hun måtte tippe hodet ned for å få blikket over det som lå foran. Hun fikk senere vite at øynene hennes hadde falt litt ned på grunn av de knuste øyehulene.

Hun fikk også vagt øye på votten sin, som en gang hadde vært hvit. Den hadde funnet seg en rolig plass i elva. Den lå der og duppet i det skummende vannet, som nå var rødt av blod.

Hun skimtet skyggene av noen oppe på veien.

Et mareritt uten dekning

Oppe på grusveien hadde Hanne kastet fra seg sykkelen og kom løpende ned mot Mari. Skriket til lillesøsteren vitnet om at dette var alvorlig. Et mareritt - uten mobildekning.

Mamma og Øystein hadde somlet litt og lå i baktroppen. I det de kom over en bakketopp så de Hanne løpe mot dem.

«Mari ligger i elva! Løp etter hjelp!» ropte hun. Øystein heiv seg på sykkelen og syklet oppover mot turisthytta. En der oppe hadde satellittelefon. Men han måtte vite om det var alvorlig nok før han tilkalte helikopter. Synet han minutter senere fikk nede ved elva, gjorde valget enkelt.

For der nede satt Mari. Våt og med hendene foran et foroverbøyd hode. Vannet sildret rødt og rolig forbi.

Perleraden som forsvant

– Noe av det første jeg tenkte på var tennene mine. Jeg var så utrolig glad i dem, forteller Mari.

Etter åtte lange år med tannregulering hadde perleraden hennes blitt hennes store stolthet.

– Jeg var utrolig fornøyd med resultatet og syntes at de hadde blitt råfine, forteller Mari.

Hun husker alt fra ulykka. Hun lette desperat etter tennene sine med tunga rundt i munnen. Hun skjønte fort at de var borte.

På parkeringsplassen noen kilometer unna var pappa Roar allerede i gang med å gjøre klar bilen til neste etappe. Flokken hans burde være nede snart. Lyden av et helikopter brøt stillheten i fjellet. Roar så den «gule fuglen» fly innover dalen. Flokken hans kom ikke.

Glitterheim

STILLHET BRUTT: Lørdag 18. juli 2015 ble roen i fjellet brutt av dramatikken ved elva.

Foto: Mari H. Hegvik

Ferieuker på St. Olavs hospital

Tidlig på ettermiddagen lørdag den 18. juli landet helikopteret på St. Olavs hospital i Trondheim. Ansiktet til jenta de tok imot var hovent, huden hadde bare ei lita skramme på nesen. Men CT-bildene de tok den ettermiddagen av skjelettet hennes, avdekket det som skjulte seg under huden i det unge ansiktet.

Et fullstendig kaos av knust bein og ødelagte ledd. Legene hadde knapt sett verre ansiktsskade.

Når jeg prøvde å snakke, var det ingenting som hang med. Alt var helt løst. Alt var feil.

Mari H. Hegvik (20 år)

Kjevene og hele midtpartiet i ansiktet hennes var ødelagt.

Øyehulene til Mari ble knuste da hun traff steinen.

Det er kun noen få spesialister i landet som har kompetanse til å gå i gang med slike komplekse ansiktsskader. To av dem holdt til her ved sykehuset i Trondheim. Men det var midt i fellesferien. Ingen av de to rakk å komme seg dit raskt nok.

For Mari med det knuste ansiktet hastet det. Hun måtte sendes videre til Oslo.

– Ansiktet fløt

I Oslo var det varmt og helgestemning. Pål Galteland var hjemme da telefonen ringte. Ei ung jente var på vei med store skader.

Som en av få spesialister innen faget kjeve - og ansiktskirurgi, også kalt maxillofacial kirurgi, var han godt vant med komplekse og store skader i ansikt. Men jenta fra Brekstad skulle gi han og teamet hans utfordringer helt på grensen av hva de kunne håndtere. De skjønte at dette ville kreve det ytterste av dem, tålmodighet og ekstrem presisjon.

Pål Galtaland

TOK I MOT MARI: Kjeve- og ansiktskirurg Pål Galteland jobber ved Oslo universitetssykehus og gjorde de første operasjonene på Mari.

Foto: Colosseum Tannklinikk

– Dette var spesielt. Midtre delen av ansiktet var helt knust, og det var bare ørsmå beinfragmenter igjen, forteller han.

De så fort at det hastet med å få stabilisert ansiktet og stanse blødningene. Dagen etter, den 19. juli, lå et vanvittig puslespill foran dem der på operasjonsbordet. Ansiktsformen til Mari var preget av sammenstøtet med steinen. Med store brudd i underkjeven og den knuste overkjeven hadde de ingen referanse. De visste ikke hvordan sluttbildet skulle bli.

Det å bygge feil kunne få store konsekvenser for jenta.

– Det ble litt spesielt med Mari, som var så ung. Hun var 17 år og hadde hele livet foran seg, forteller Pål.

Kjeve i gips

Den første operasjonen ble gjort for å stabilisere ansiktet, og stoppe blødninger. Og ikke minst, de måtte hindre infeksjoner. Modelleringen og estetikken måtte komme senere.

Skadene var verst i midten av ansiktet hennes. Tennene var løsnet og trykt opp mot nesepartiet og lå nå løse blant knuste beinfragmenter. Ødelagte for alltid.

Skade i overkjeve

KNUST: Tennene til Mari ble ødelagte i ulykka. Det skulle ta lang tid før hun fikk nye.

Foto: St. Olavs Hospital

Likevel skulle tennene hennes bli kirurgenes viktigste verktøy når de skulle bygge opp ansiktet igjen.

For hos en kjeveortoped i Trondheim lå en gipsavstøpning av kjevene hennes. Etter de åtte årene med tannregulering fantes det altså en mal. En kopi ble sammen med bilder og røntgenbilder sendt til Ullevål, og kirurgene kunne gå i gang.

– Da visste vi hvordan kjeven opprinnelig hadde vært. Det ga oss et utgangspunkt for å bygge videre, forteller Galteland. Han ble en av to kirurger som skulle følge Mari tett i årene fremover.

Snitt fra øre til øre

For å få tilgang til skjelettet la de et snitt over hodet, fra øre til øre og over skallen. Ved å forsiktig rulle ned hud og bløtvev kom de inn til knust bein og brudd. De jobbet seg rolig nedover pannen, lirket seg forbi nerver og ned mot øyehulene. Så kunne de begynne å sette bruddflatene sammen igjen. De plukket bort det som var for smått.

– Det er alltid litt usikkert hvordan resultatet blir. Det er sjelden vi får dem helt slik de har vært, forteller Pål Galteland.

Med små titanplater og skruer festet de bruddflatene sammen igjen. De fem millimeter brede platene ble skrudd inn i skjøtene av skjelettet. For å få tilgang til de knuste øyehulene hennes laget de nye snitt under øynene, og et nett av titan ble skrudd fast som fremtidig støtte.

Deler av kjeven hennes måtte de ta ut og bygge sammen på bordet før de kunne sette den inn igjen, og skru den fast.

For å komme inn til skjelettet måtte de brette ned ansiktet hennes.

Etter å ha satt sammen skjelettet igjen la de ansiktet tilbake. Mari har vært igjennom flere slike inngrep både i Oslo og i Trondheim. (Illustrasjon)

Snittet over hodet ble så stiftet sammen igjen.

Operasjoner skulle det bli mange av for 17-åringen de neste årene, både i Oslo og Trondheim.

Øyne i speilet

Mari husker bare bruddstykker av de første intense, men døsige dagene etter ulykka. Neddopet og sliten. Hun orket ikke se seg selv, ikke før etter en uke. Da dristet hun seg til å sende en snap til venninnene. Hun orket ikke fortelle så mye og ville ikke være offer. På vei til en undersøkelse fikk hun et glimt av seg selv i et speil.

– Jeg så jo helt forferdelig ut, forteller hun.

De første ukene tviholdt hun på øynene i speilet, for de var det eneste hun kjente igjen.

Hjemme

Fire år etter denne vonde lørdagen i fjellet sitter hun i sofaen hjemme på Brekstad. På kjøkkenet lager storesøsteren Hanne kaffe, og broren Øystein svinger kjapt innom. De bor hjemme alle sammen, enn så lenge. Ulykka og Maris operasjoner har blitt en del av hverdagen for dem alle.

Collage: Thomas Berg

På skjermen foran Mari stirrer ei jente med skøyeraktig blikk rett mot oss. En vidåpen munn viser en overkjeve uten tenner.

Dette med tennene ble tøffe greier.

– Jeg gikk lenge sånn. Mista jo alt av tenner og bein i overkjeven. Tannkjøttet var også borte, forteller hun.

Og nesen var skjev.

Følgesvenn i Trondheim

Det er livlig på operasjonsstua ved St. Olavs hospital i Trondheim. På radioen synger Whitney Houston «I will always love you». Hun blir avløst av en hyggelig radioprater. Det er folksomt der inne på stua.

En av de tre kirurgene som står bøyd over operasjonsbordet er Nils Petter Fossland. Han er, som Pål Galteland, kjeve- og ansiktskirurg. De er begge spesialister på å operere ansikt og ansiktsskjelett etter skader eller sykdom som kreft. Det er også de som bygger om når skjelettet ikke har utviklet seg normalt.

Seks måneder etter ulykka lå Mari på bordet foran Nils Petter. Han og teamet ved St. Olav skulle rette opp nesa hennes. De lagde nye brudd og bygde om nesepartiet. Flere av titanplatene ble også fjernet.

Nils Petter Fossland

ST. OLAVS HOSPITAL: Nils Petter Fossland ved avd. for kjeve- og ansiktskirurgi i Trondheim, var på ferie den dagen ulykka skjedde, men har operert henne og fulgt henne tett i tida etter.

Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK

Mari har vært igjennom syv operasjoner siden julidagen i 2015. For det tar tid å reparere et ansikt, når skjelett og bløtvev skal bygges og gro. Både Pål og Nils Petter har fulgt henne tett i tida etter.

– De har betydd uendelig mye, sier hun.

I februar 2019, fire år etter ulykka, møter hun Nils Petter på St. Olav for å ta noen sting etter den siste operasjonen hun hadde hos Pål i Oslo. De prøver å få overleppa hennes til å bli mer føyelig, for huden strammer og hun sliter med å få lukket munnen.

– Jeg er jo lært opp til at jeg for eksempel skal lukke munnen når jeg spiser. Jeg greier ikke det nå, forteller hun.

Gebiss på nachspiel

Mari har hele tida tenkt at hun skulle bli bra. Tidlig bestemte hun seg for at hun skulle fortsette å smile, selv uten tennene sine. Hun var på plass ved skolestart for andre klasse på videregående i august, en knapp måned etter ulykka. Hun ville ikke gå glipp av tida med vennene.

– Jeg gikk med kjevelås de første åtte ukene, slik at skjelettet skulle gro. Som del av den hadde jeg en slags hvit skinne i overmunnen. Da så det ut som jeg hadde tenner, i hvert fall fra avstand, smiler hun.

Etter noen måneder fikk hun det første gebisset.

– Venninnegjengen sa de aldri hadde trodd de skulle sitte der på kollokviegruppe og se et gebiss på bordet. Og på fest hadde vi jo mye artig med det, ler Mari.

Hun forteller at moren måtte på gebissjakt etter at datteren hadde glemt det på nachspiel.

– Når alt dette først hadde skjedd, så måtte vi jo ha det litt artig med det, ler hun.

– Det er jo også litt rart. For når du har sett så jævlig ut som jeg gjorde, så blir en jo fort vant. Jeg syns jeg ble fin etter hvert, jeg. I forhold til hvordan jeg så ut.

Nå har hun fått festet bro med nye tenner som ligner dem hun hadde. Perleraden er på plass igjen.

Nesten lik seg selv

– Selv om at jeg har blitt veldig bra, så er det ting igjen, forteller Mari. Hun har flere operasjoner i vente.

Hun har blant annet en nerve som sover på venstre side, og som gjør noe med mimikken i ansiktet.

– Det er jo spesielt å holde på med ansikt. Det er så mye av personligheten vår som ligger der, sier Nils Petter Fossland.

Han beundrer holdningen til Mari, som tross enorme skader greide å holde motet oppe og så det positive i alt.

– Det har vært veldig spesielt å se. Vi så jo hvor utrolig skadet hun var, og vi visste jo ikke hvordan det skulle gå, forteller han.

3D-printet kjeve

3D printede modeller

NY TEKNOLOGI: 3D-printede modeller og maler kan bli viktige verktøy for kirurgene i arbeid med ansiktsskader i tida fremover.

Foto: Erlend Lånke Solbu / NRK

De var heldige som hadde kjevemalen hennes den gangen. På pulten foran dem ligger noen 3D-printede modeller av ansiktsskjelettet til flere av pasientene til Nils Petter.

Han forteller at de i tida fremover håper å kunne bruke slike modeller som maler når de skal operere ansiktsskader, eller bygge om for eksempel en kjeve.

Nøye planlegging på data i forkant, og utprinting av persontilpassede implantater eller maler, kan ruste dem enda bedre til å få satt brikkene riktig på plass. De håper dette kan gjøre operasjoner mer skånsomme for pasientene, og mer effektive for kirurgene.

Et ansikt av titan

Under den glatte huden kan Mari kjenne titanplatene. Noen er fjernet, men mange blir der for alltid.

Grafikk: Thomas Berg

I sofaen der hjemme sitter hun og ser på bildene fra de vonde dagene. Ikke med sinne eller bitterhet, men med nysgjerrighet og fascinasjon.

– Jeg har sett mye på dem. Jeg liker å se på dem og syns det er interessant. Altså, hele greia egentlig. Jeg var aldri redd for at dette ikke skulle gå bra, forteller Mari.

Hun er nesten lik seg selv og er imponert over hva Pål og Nils Petter har fått til.

– Nå er jeg kjempefornøyd, sier Mari og smiler stort.

Mari H. Hegvik

GLAD I LIVET: - Jeg bestemte meg tidlig for at dette skulle gå bra, forteller 20-åringen Mari H. Hegvik.

Foto: Henriette Dæhli / NRKP3