Fortsatt ikke i mål

I juli 1866 ble The Metric Act signert av president Andrew Johnson, dermed var det fritt frem for amerikanere å bytte ut fot med meter og pund med kilo. Men i dag, 150 år senere, holder amerikanere fortsatt på sin variant av det imperiske system, de er fem fot og ti tommer høye, de veier 212 pund, og kjører i 65 miles i timen.

USA er ikke helt alene om dette, med seg på pund-og-fot-laget har de Burma og Liberia. Burma har imidlertid sagt at de planlegger å gå over til det metriske systemet. Men hvorfor har det blitt sånn?

– For fransk, sa Jefferson

På 1700-tallet hadde hvert land sine egne måleenheter. Det dansknorske pundet var for eksempel 1/62 av Vægten af een norsk Cubikfod destileret og luftfrit Vand ved Vandets største Tæthed i lufttomt Rum, mens en fot var 12/38 av Længden af den enkelte Pendul der i 45 Graders nordlig Bredde, ved Havets Overflade i lufttomt Rum, gjøre een Svingning i een Secund af Middeltid.

Mot slutten av århundret tok Frankrike initiativet til en internasjonal standard for måleenheter, noe Thomas Jefferson, daværende amerikansk utenriksminister, var med på å jobbe for. I 1799 innførte Frankrike det metriske system. De fem måleenhetene var meter, gram, liter, kubikkmeter og ar (100 m²), og alle enheter var inndelt etter titallsystem. De gjorde det samme med tid, døgnet ble delt inn i ti timer, hver time på 100 minutter, hvert minutt på 100 sekunder.

• Les: Kampen om kiloet

Det metriske system var ingen umiddelbar suksess. USA innførte det ikke i det hele tatt, Jefferson mente det var for fransk, og hadde problemer med at referansemeteren skulle befinne seg i Frankrike. I Frankrike gikk de gradvis bort fra metersystemet, blant annet fordi Napoleon ikke var noen stor fan.

Etter hvert kom systemet tilbake, og da Stortinget i mai 1875 vedtok Lov om metrisk Maal og Vægt, var Norge blant de siste landene i Europa som tok meteren i bruk. Dette var en tid med avkolonisering i Øst-Europa og Sør-Amerika, og nye lands ledere så gjerne mot Vest-Europas standarder når de skulle finne sin plass på verdensmarkedet. De som bodde i landet var ikke nødvendigvis enige, og da det metriske system ble innført i Brasil på 1880-tallet ble det rett og slett opprør.

Vil ikke smiske med Europa

Nå, i 2016, er det ikke noen særlig tvil om hva som er verdens felles språk når det kommer til vekt og lengde. Det metriske systemet har blitt foredla og endt opp som det vi kaller SI-systemet, der enhetene – med unntak av masse – er knytta opp mot naturkonstanter. Men amerikanerne vil fortsatt ikke være med på leken.

Da Lincoln Chafee kasta seg inn i kampen om å bli Demokratenes presidentkanditat i fjor, foreslo han at USA skulle innrette seg etter resten av verden og adoptere metersystemet. Han fikk ikke særlig mye gehør, og National Review-kommentator Jim Geraghty kalte det valgkampens dårligste idé:

– Vet dere hvorfor jeg ikke har noe lyst til å finne ut hva alt mulig er i meter og kilo? Fordi jeg liker å vite at det er fint vær når det er 70 grader ute, at ungene mine drikker en gallon melk i uka, at vi ikke lenger ser så mange 1000-yard-løp i en NFL-sesong, at en home run på 400 fot er en enorm prestasjon, og at Fitbiten min gir meg et kompliment når jeg har gått fem miles. Jeg nekter å sette opp et mattestykke hundre ganger om dagen bare så Lincoln Chafee kan smiske med Europa.

Men er det dette som er hovedårsaken til at USA tviholder på sitt system?

– Mange antar at det er nasjonalistiske årsaker som ligger bak amerikaneres motvilje mot det metriske system, og det er nok litt sannhet i det. Men det handler først og fremst om amerikansk industri, sier Stephen Mihm til NRK.

Mihm er professor i historie ved University of Georgia, og har skrevet boka Mastering Modernity: Weights, Measures, and the Standardization of American Life. Han forteller at den amerikanske fabrikkindustrien benytta seg av det imperiske systemet helt fra starten av, og alt fra lokomotiv til skruer ble målt på denne måten. Hver gang tilhengerne av det metriske systemet prøvde å få det innført, lobbyerte fabrikkindustrien imot, med hell. De argumenterte med at et en overgang til det metriske system ville føre til at alle maskiner måtte byttes ut.

– Et interessant poeng: Industrier som ikke hadde en like mektig lobby, for eksempel medisin og legemidler, gikk over til det metriske system for lenge siden, og uten særlig motstand.

Mihm sier at det amerikanske systemet, der en tomme deles inn i halvtomme, kvarttomme, åttendedelstomme og så videre, var et logisk, rasjonelt og effektivt system for maskinister og andre som jobba med den typen industri.

– Men nå er det vanskelig å se særlig mange fordeler med det å holde seg til dette systemet.

Det har vært et og annet tilfelle der måleenhettrøbbel har kosta dyrt, i 1999 mista NASA en Mars-sonde til 125 millioner dollar fordi ingeniørene i Lockheed Martin brukte det imperiske system mens NASA tenkte metrisk. Nå jobber NASA utelukkende med SI-systemet som redskap.

Tror USA kommer etter

I rettferdighetens navn: Det er ikke bare i USA, Burma og Liberia imperiske måleenheter eksisterer. Vi trenger ikke dra lenger enn til Storbritannia for å høre folk prate om fot, miles og pints. Men det er stort sett på folkemunne, barn lærer det metriske systemet på skolen, og etter at Storbritannia ble med i EØS i 1973 har metersystemet tatt mer og mer over. Og det er, i motsetning til i USA, Burma og Liberia, det offisielle systemet i landet.

Metersystemet er heller ikke helt fremmed i USA, de løper 5000 meter (populært kalt 5k), drikker vin fra 7,5-desilitersflasker og spiser fem-milligram-tabletter med vicodin. Men vet den gjennomsnittlige amerikaner hvor høy hen er i meter og centimeter?

– Nei, definitivt ikke. I den forstand er metersystemet fortsatt veldig eksotisk. Men i idrett, medisin og vitenskap er det vanlig, sier Mihm.

Han tror at en tvungen innføring av det metriske system på et tidligere tidspunkt kunne ha ført til at amerikansk industri ville vært mer konkurransedyktig på det globale markedet i dag. Og at det sannsynligvis bare er et spørsmål om tid før USA kommer etter.

– Global handel øker, og amerikanere blir stadig mer knytta til andre land. Etter hvert blir nok også USA metrisk – prosessen blir kanskje uformell og treig, men det er veldig sannsynlig at det kommer til å skje.