Den første asteroiden

1. januar 1801 oppdaga den italienske astronomen Giuseppe Piazzi noe fra observatoriet i Palermo, det sørligste av alle de europeiske observatoriene. Han var ikke sikker på hva det var for noe, selv om han observerte objektet 24 ganger i løpet av den neste drøye måneden. Til slutt rapporterte han funnet som en komet, til tross for at han hadde bemerka at den bevegde seg "sakte og ensarta".

På dette tidspunktet hadde alle planetene som utgjør solsystemet vårt, med unntak av Neptun, blitt oppdaga, og mange astronomer leita etter en planet mellom banene til Mars og Jupiter. Grunnen var Titus-Bodes lov, en hypotese om at planetenes avstand til Sola er ordna etter et matematisk mønster. Og dette mønsteret viste at det måtte være en uoppdaga planet mellom Mars og Jupiters baner.

Hypotesen ble fremsatt allerede i 1766, og da Uranus ble oppdaga 15 år senere – omtrent der mønsteret sa at planeten utenfor Saturn skulle befinne seg – ble trua på hypotesen forsterka.

• Les: Oppdrag Jupiter

11. februar så Piazzi objektet for siste gang, han ble sjuk, og måtte avbryte letinga. Da andre astronomer gjenopptok Piazzis jakt befant objektet, som de fortsatt ikke visste hva egentlig var, seg for nært gjenskinnet fra Sola, og ble umulig å få øye på. De skjønte at de igjen ville få muligheten til å se det senere på året, men da hadde det gått såpass lang tid siden siste observasjon at det var vanskelig å vite nøyaktig hvor de skulle se.

En ung Carl Friedrich Gauss, som etter hvert skulle bli kjent som en av sin tids største matematikere, regna seg fram til objektets antatte bane, og sendte beregningene til Franz Xaver von Zach. På nyttårsaften 1801, ganske nøyaktig ett år etter at Piazzi gjorde sin oppdagelse, fant von Zach det så mange hadde lett etter. Objektet fikk navnet Ceres, etter den romerske fruktbarhetsgudinna.

Men Ceres var ikke alene

Johann Elert Bode, én av to som sto bak Titus-Bodes lov, var sikker på at Ceres var planeten som skulle være mellom Mars og Jupiter. Ceres fikk et planetarisk symbol, og ble innlemma i det gode planetselskap.

Problemet var bare at Ceres, til planet å være, var veldig liten. Planetens radius er 476 kilometer, kortere enn avstanden mellom Oslo og Trondheim. Hvis staten Texas på merkelig vis hadde befunnet seg på Ceres ville den ha dekt omtrent hele det området vi ser på bildet i toppen av saken.

Ceres var heller ikke alene.

– I årene etter Ceres-oppdagelsen fant astronomer mange flere lignende objekter, forklarer Kaare Aksnes, professor emeritus i astrofysikk, og én av svært få nordmenn som har en asteroide oppkalt etter seg – 2067 Aksnes.

Det viste seg nemlig at Ceres var ett av flere objekter i et belte mellom banene til Mars og Jupiter. Disse var mye mindre enn planetene vi kjente til, noe som førte til behovet for et helt nytt begrep, og dermed kom betegnelsen asteroide. Siden Ceres var den første av denne typen objekter som hadde blitt oppdaga fikk den navnet 1 Ceres i asteroidebetegnelsesystemet.

På tross av at dette skjedde få år etter at Ceres ble oppdaga, var den lista som planet i astronomibøker i omtrent femti år.

To av tre

Ceres måtte ta til takke med å være én av mange, mange asteroider helt fram til 2006.

– Allerede i 1990 begynte man å prate om at Pluto, som hadde blitt oppdaga 60 år tidligere, burde bli omklassifisert til asteroide, den fikk til og med et asteroidenummer, forteller Aksnes.

Han var med i en komité som skulle vurdere Plutos klassifisering, en komité som delte seg omtrent på midten.

– Da avstemninga ble gjennomført av Den internasjonale astronomiske union (IAU) 2006 var bare et mindretall av IAU-medlemmene til stede, og det ble tatt en – etter min mening noe udemokratisk – avgjørelse om at Pluto skulle miste planetstatusen.

IAU stiller tre krav til en planet:

• Den skal gå i bane rundt Sola.
• Den skal være stor nok til at egengravitasjonen vil gi den en rund form i hydrostatisk likevekt.
• Den skal ha rensa nabolaget sitt for mindre objekter, altså dominere sin bane.

Pluto oppfyller de to første, ikke den tredje. Men de aller færreste asteroidene vi vet om oppfyller mer enn det første punktet, derfor virka det litt rart at Pluto skulle puttes i samme bås som dem. Den uruguayanske astronomen Julio Ángel Fernández foreslo å innføre en ny klasse, mellom planet og asteroide. Forslaget ble vedtatt, og dermed ble begrepet dvergplanet født.

Denne debatten ble starta som følge av oppdagelsen av flere Pluto-lignende himmellegemer i bane utenfor Neptun, i det som kalles Kuiper-beltet. Haumea, Makemake og Eris fikk også dvergplanetstatus i 2006.

I tillegg ble én asteroide i asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter tilgodesett med ny tittel – Ceres ble dvergplanet. Én planets nedgradering er en annen asteroides oppgradering.

Ceres er, i rettferdighetens navn, mye mindre enn Pluto. Den har knapt halvparten av Plutos radius, og ingen måner – Pluto har fem. Aksnes synes derfor ikke de to fortjener å være i samme kategori.

– Ceres kunne bare ha fortsatt å være en asteroide, og Pluto kunne vært en planet. Man snakker jo om gassplaneter og terrestriske planeter, dvergplanet kunne bare ha betydd at det er en liten planet.

Besøk av Dawn

I 2015 fikk Ceres besøk av romsonden Dawn. Og tidligere denne uka offentliggjorde NASA nye bilder av dvergplaneten, naturlig nok den dvergplaneten det er lettest å studere på nært hold.

– Dette bildet fanger det vakre i å sveve over den fascinerende og unike verdenen som Dawn nå er i ferd med å undersøke, sier Dawn-sjef Marc Rayman til Science Daily.

Bildet viser det 92 kilometer brede Occator-krateret, det lyse området midt i krateret spekulerer forskerne i at er et resultat av saltholdig materiale som bobler opp som føle av geologisk aktivitet.

– Dawn har avdekka mange kratre, og til og med påvist en tynn atmosfære. Kratrene er forholdsvis små, noe som tyder på at overflata har blitt omdanna i løpet av kanskje bare noen titalls millioner år, forteller Aksnes.

Bildet øverst i saken viser hvordan Ceres ville sett ut for det menneskelige øye.

Dawn er nå i ferd med å gå løs på sin sjette rundtur runt Ceres. Oppdraget er allerede på overtid, og romsonden kommer sannsynligvis til å fortsette i evig bane rundt Ceres – planeten som ble til en asteroide som ble til en dvergplanet.