Monsteret i fjellet

Det store dyret hadde ventet på henne i 150 millioner år. Aubrey var på sporet av en verdenssensasjon i gruslagene på Svalbard.

Hun rettet på den gjørmete kjeledressen. Aubrey tok et nytt grep og bøyde seg over boremaskina. Lyden skar gjennom det ellers så tause fjellandskapet.

Hun elsket å stå der ute i søle og grus. Elsket å være i felt. Hun digget følelsen av å være på sporet av noe.

Nå jaktet hun på et hode.

Hullet Aubrey sto i var nesten to meter dypt. Det var her de hadde funnet kroppen.

Hun måtte komme seg lenger ned i lagene av jord og skifer. Nedover og bakover i tid. Millioner av år.

Håpet om å finne det var snart ute.

Drømmejakt på frosne knokler

23 år gamle Aubrey Jane Roberts var en av de yngste og minst rutinerte øglejegerne i Spitsbergen Jurassic Research Group. Det var sommeren 2012. Endelig hadde hun fått lov til å bli med opp hit til Svalbard, som mastergradsstudent i paleontologi og del av teamet til forsker Jørn Hurum.

Gruppa hadde gravd her oppe i åtte år. Fjellsiden de jobbet i denne sommeren lå litt nordøst for Longyearbyen. Wimanfjellet så ut som en diger pannekakehaug. Om vi hadde vært ute på havet og sett det på avstand, ville vi sett lagene av sten og grus oppover fjellsiden.

Wimanfjellet, Svalbard

GRAVSTED: Mange millioner år gamle kropper ligger i fjellsiden på Wimanfjellet. Alt har en gang ligget under vann.

Foto: Julie Rosseau Foto: Julie Rosseau

Også dette året hadde de funnet massevis av knokler og rester fra mange dyr her oppe. Det hadde vært god stemning, men nå var gjengen frustrerte.

De skulle snart pakke sammen og reise hjem. Ekspedisjonen var snart over for denne gang. Men de var ikke i mål. De manglet et komplett eksemplar, et helt individ med både kropp og hode. For en øglejeger er det den store drømmen.

Øglejegere

FORVENTNINGER: Øglejegere har gravd etter fossiler her på Svalbard siden 2004. Dette er gjengen som deltok på ekspedisjonen i 2012.

Foto: Stig Larsen

Aubrey hadde vært hekta på dinosaurer hele livet. Hun kunne ikke huske et liv uten dem. Dinosaurene i livet hennes var av plast, som tegninger i faktabøker og i filmer. Som treåring gravde hun seg ned i bøkene og printet ut egne faktaark om forhistoriske dyr som Velociraptor og Parasaurolophus.

Hun skulle selvfølgelig bli dinosaurforsker. I tenårene forsto hun at denne drømmen om å bli en skikkelig paleontolog måtte legges til side. For ingen ble jo det på ordentlig!

Hun trodde i hvert fall det.

Først på biologistudiet skjønte hun at hun hadde tatt feil. En av foreleserne var Jørn Hurum. En ekte paleontolog. Dinosaurforsker. Dinosaurene kunne bli en levevei.

– Da skjønte jeg at det var jo mulig, sier Aubrey.

Hun er takknemlig for å ha gått i læren til Jørn.

Jørn Hurum og Aubrey Grey Roberts

ØGLEJEGERE: Etter møtet med mentor Jørn Hurum forsto Aubrey at det var mulig å bli dinosaurforsker.

Foto: Erik Tunstad Foto: Erik Tunstad

Det skulle bli en drømmesommer i gjørme og jord. Hun var der hun hadde drømt om å være. I felt, i en fjellside på jakt etter fossiler.

Håpet var å finne restene etter øgler fra juratiden. De visste det var muligheter for å gjøre funn av et helt dyr i lagene her oppe i fjellet.

Og de trodde det kunne ligge oppi hullet til Aubrey. Med skalle.

Et fjell under vann

For 150 millioner av år siden så landskapet rundt gjørmehullet til Aubrey nokså annerledes ut. Svalbard lå den gangen omtrent der Oslo er i dag. Jordas levende overflate har alltid vært i bevegelse.

Det som i dag er Wimanfjellet lå under vann. I havet her svømte svaneøgler, pliosaurer og fiskeøgler. Øglejegerne vet at mange av dem endte livet sitt i jordlagene som nå ligger i fjellsiden.

Dette var tiden da det fløy enorme flyveøgler i lufta. På land, lenger sør, vandret svære virveldyr, dinosaurer, over grønne sletter.

Teamet, med Jørn Hurum i spissen, hadde vært her oppe på øglejakt før. Med stor suksess. De hadde funnet fossiler fra fortidsdyrene og de visste det var mer i fjellet her oppe på Svalbard.

Og de trodde det kunne ligge uoppdagede arter her.

Et hodeløst vakkert monster

Det var ingen overraskelse at de fant knokler også dette året. Flere individ, gjerne litt hulter til bulter og med knokler spredt rundt omkring, dukket opp i avsetningene fra den gamle havbunnen.

Men et skjelett skilte seg ut.

De fant de første delene av kroppen tidlig på sommeren. Under to meter med skifer i gjørmehullet til Aubrey. Først den ene bakluffen, så de to fremluffene. En knokkelhaug vitnet om en liten rund kropp. Ut fra den strakte en lang smal hals seg og gravde seg innover i fjellet. Et nesten komplett og vakkert individ. Alt av knokler lå der de skulle, ikke spredt og rotete slik de ofte gjør etter millioner av år.

Etter 150 millioner år dukket en knokkelhaug opp. Det var en svaneøgles mage.

Knokler og redskaper

Mange digre føtter har vandret rundt på Svalbard.

Øglefot

Knoklene var vanskelig å skille fra skifer og jord.

Knokkel av svaneøgle på Svalbard

De skjønte at kroppen de hadde funnet var spesiell. Det fem meter lange dyret ble bit for bit gravd forsiktig frem fra fjellet. Nesten sensasjonelt. Bare nesten. For en ting manglet.

De skulle så gjerne også hatt hodet.

De så hvordan den lange halsen snoret seg inn i fjellet. Var de heldige kunne de finne det der inne. Dette var siste sjanse. De måtte snart reise, avslutte ekspedisjonen. Snart kom mørket og kulda til Arktis.

Aubrey turde ikke håpe for mye. Var så redd for å bli skuffa.

Håp i et knust hode

Det var dagen før de skulle pakke sammen. En siste sjanse. Det hastet. De fulgte halsen innover i fjellet, virvel for virvel. Forsiktig gravde de ut jord og hakket løs skifer. Knokkel for knokkel. Til enden.

Tomt. Ingen skalle. Gjengen rundt hullet var i ferd med å gi opp.

Plutselig så de noe brunt innimellom svart skifer og jord. 15-20 centimeter til siden for den øverste virvelen, dukket en ruglete og flat knokkel opp fra jorden.

Ikke langt fra enden av den lange slanke nakken, lå et bitte lite hode. En merkelig liten skalle.

Gruppa samlet seg rundt den brunlige lille knokkelhaugen. De så konturene av en underkjeve. Mange ørsmå lysebrune knokkelbiter lå rundt.

Øgleskalle i skifer

Patrick Druckenmiller

En skalle fra juratida er i seg selv unik. Men Aubrey skjønte at den også kunne bety noe mer. For ingen av beskrivelsene av de kjente artene fra denne tida passet med et slikt hode. Det var veldig lite i forhold til den fem meter lange kroppen, og den hadde to store groper der digre øyne en gang må ha vært. Hva var det de hadde funnet? Hadde de funnet en ny svaneøgleart?

For øglejegerne ble det unike eksemplaret tidlig omtalt som en hun. Selv om ingen egentlig vet. Det ble bare slik. Aubrey var med da de fant henne og dyret hadde ligget i hennes gjørmehull. Hun og kollega Victoria ga henne kallenavnet, Britney.

Britney hadde stukket snuten ut i dagslys igjen, etter 150 millioner år under jordlagene.

Frosne knokler i gips

Det fem meter lange dyret lå slik hun nok gjorde da hun døde. Med den ene luffen litt opp, flat på magen. Hva som gjorde at hun døde er ikke lett å si. De tror det må ha vært lite oksygen i havet der disse dyrene levde og døde. Derfor har så mange dyr blitt liggende nedgravd i mudderet på havbunnen, uten å råtne.

Aubrey og øglejegerkollega Victoria satt i skråningen og fniste. Nå var de slitne, men glade. De skulle snart hjem, hjem til byen, til hamburgere og hverdagsliv. En siste og avgjørende innsats måtte til før hjemreisen. Kjeledressene deres var nå blitt hvite av gips.

Millioner av år gamle knokler er skjøre greier. I jorda hadde de ligget trygt og stabilt alle disse årene, men for å kunne studere dem videre måtte de ut av fjellet. De skulle til Oslo der de skulle limes sammen igjen, forskes på og vises frem.

Aubrey var mest urolig for Britneys hodeskalle. De skjøre knoklene var knuste etter millioner av år i fjellet. Eneste måte å få bevart dem på, var å ta ut hele skiferblokken den har ligget i, gipse den og stabilisere den.

Og så håpe på det beste. Knoklene måtte tåle reisen til Oslo og laboratoriet der. En vanskelig og risikabel jobb.

Det ble tidlig klart at det var Aubrey som skulle få lede arbeidet med det vakre dyret. Britney ble hennes doktorgradsprosjekt. Et ærefullt oppdrag for en ung øgleforsker. Men også krevende.

De forsto at Britney kunne være den mest komplette svaneøgla de har funnet på Svalbard noensinne. Men et slikt funn er ikke mye verdt om alt er ødelagt.

Kaos av knokler

I kjelleren på Naturhistorisk museum i Oslo var en hel gjeng samlet. Aubrey var urolig. Hun så spent bort på den svære gipsklumpen som forsiktig ble trillet inn på verkstedet.

Gjengen med gipsklumpen kavet, ropte og lo. En litt nervøs latter. Aubrey var spent på hvordan det så ut inni. Om knoklene hadde ligget stabilt og greid den lange reisen. Kanskje lå de slik de lå da de fant dem i fjellet noen måneder tidligere, kanskje var det bare enda mer kaos og rot. Da ville prosjektet hennes være umulig. Da ville det ikke være mulig å sette Britney sammen igjen.

Kroppen og den lange nakken hadde klart seg. Det lille hodet hadde også greid reisen.

Nå lå Britney der på verkstedet i biter. De visste at Britney var en svaneøgle som hadde levd i havet. Men om hun var av de allerede kjente artene visste de ikke. Britney måtte beskrives til den minste detalj, hver knokkel, hvert ledd. Det ville ta flere år før de kunne si noe om hvor spesiell hun var.

Tusenvis av biter

Aubrey var glad hun skulle få hjelp. Fossilpreparanten May-Lis Funke skulle hjelpe henne de neste årene. For det å gjenoppbygge en svaneøgle fra juratiden ville ta tid. Knoklene måtte skrapes og renses for skifer og jord. Og tusenvis av små knokkelbiter skulle limes sammen.

De måtte finne de som hørte sammen. Et puslespill uten sidestykke. Over 2000 timer og tålmodighet måtte til.

Etter hvert ble delene av kroppen til Britney restaurert. Bitene falt sakte på plass.

Britney og Aubrey

Februar 2020, åtte år etter av hun ble funnet i fjellet, ligger Britney i biter i skapene på lageret til Naturhistorisk museum i Oslo. Aubrey og Jørn lirker ut brettene med knokler ut av skapet. Nå er de nummererte og rensket for skifer og jord. De fleste av de knuste og skjøre knokkelbitene er limt sammen. Noe ligger i små esker, her var bitene for små.

Aubrey og mentor Jørn Hurum samarbeider om å legge knoklene ned på det kalde betonggulvet. Forsiktig, bit for bit, knokkel for knokkel.

For første gang skal de få se Britney hel.

Britneys luffer, hale og mage legges ned. Halsvirvler former etterhvert den lange slanke halsen hennes. I enden legger de ned det lille hodet. Det mangler spissen av underkjeven.

Det var dette lille merkelige hodet som ble det endelige beviset. Britney er en nyoppdaget art og har til nå vært ukjent for vitenskapen.

Britney på gulvet

NY ART: Britney må ha hatt store øyne. Det er funnet svært få svaneøgler med hode fra juratiden.

Foto: Frida J. Krüger / NRK
Britneys fot

KNOKLER: Svaneøgla var godt bevart.

Foto: Frida J. Krüger / NRK
Aubrey Grey Roberts og Britney på gulvet

TETTE BÅND: Det har vært de to lenge.

Foto: Frida J. Krüger / NRK

Aubrey og Britneys lange reise har nå endt i en detaljert og vitenskapelig beskrivelse, og en artikkel publisert i det anerkjente tidsskriftet PeerJ.

Britney har fått det latinske navnet Ophthalmothule cryostea, som betyr Nordøye og frosne knokler.

– Britney er den mest komplette av alle svaneøglene som vi har funnet på Svalbard. Hun har en utrolig merkelig og spesiell kroppsform med sitt lille hode og store kropp. Og så er hun jo utrolig søt da, sier en stolt Jørn Hurum.

Nå vet de at Britney levde på Svalbard i overgangen mellom jura og kritt. Hun tilhører den gruppa av øgler som kalles Cryptoclididene. Hun hadde lange tynne tenner, veldig små kjever og liten munn. Hun levde nok bare av blekksprut og små fisk.

Det fem meter lange dyret levde og døde under vann. Illustrasjon: Esther Van Hulsen.

Svaneøgla Britney

Den nyoppdagede svaneøgla har nå funnet varmen på lageret til Naturhistorisk museum i Oslo.

Jørn Hurum og Aubrey J. Roberts

Et CT-bilde av skallen gir unike muligheter til å studere den.

Aubrey J. Roberts

Andre som henne, ble nok spist av større fiskeøgler og andre svaneøgler, som pliosauren. Den trusselen slapp hun unna der hun svømte rundt i havet.

– Det var en helt spesiell følelse å se alle bitene sammen, forteller Aubrey. Hun er stolt over at de er i mål, og at Britney er limt sammen og beskrevet.

Hun har blitt knyttet til svaneøgla si. Aubrey og Britney. Det har tatt åtte år. Men det var verdt det.

Nå gleder Aubrey seg til at flere skal få se henne i det som blir det nye Naturhistorisk Museum i Oslo. Britney skal få ligge, for de får henne ikke opp på beina igjen. Til det er hun for skjør.

Aubrey skal snart ut å grave i nye jordlag, på jakt etter enda eldre dyr.

Nå fortjener den vakre øgla å bli tatt godt vare på, synes hun.

– Hun har ligget der i fjellet i 150 millioner år. Hun fortjener å bli passet litt på nå, smiler den unge paleontologen.

Aubrey Grey Roberts og Britney

VANSKELIG PUSLESPILL: Det tok over 2000 timer å få limt øgla sammen.

Foto: Frida J. Krüger / NRK

Se og les mer om ekspedisjonen her: