Aliaksandra driver motstandskamp fra Bergen: – Det er så viktig med sånne som henne

– Jeg risikerer fengsel i mange år bare for å gjøre dette intervjuet. Men jeg kan ikke lukke øynene for det som skjer hjemme, sier Aliaksandra Haurusik.

Hun kommer fra Belarus og er student i eksil i Bergen.

Det at hun fortsatt holder øynene åpne og fortsetter motstandskampen er viktig, ifølge Den europeiske studentunion.

For protestene i Belarus er ikke lenger de samme.

– De kunne ikke fortsette på samme måte. Det er derfor det er så viktig at sånne som Aliaksandra fortsetter, sier Emily MacPherson som er styremedlem i organisasjonen.

Hun er urolig for at problemene i Belarus blir litt glemt.

For å forstå situasjonen må vi tilbake i tid.

«Europas siste diktator», kalles han. Aleksandr Lukasjenko har hatt makten i Belarus, tidligere kjent som Hviterussland, siden 1994.

I 2020 vant han valget med hele 80 prosent av stemmene. I alle fall dersom en skal tro myndighetene.

For motstanden mot den Putin-vennlige politikeren var og er stor. Tusenvis demonstrerte i gatene og gjorde opprør mot «valgseieren» ingen trodde på.

En av dem som tok til gatene, var Aliaksandra Haurusik fra Brest.

I flere uker var hun med på demonstrasjonene i hjembyen. Men 11. oktober var det slutt.

Fikk panikkanfall i politibilen

Haurusik viser frem en video hun har på mobiltelefonen.

Filmen viser fire bevæpnede politimenn i fullt firsprang etter den unge kvinnen.

– Se på innsatsen. Store sterke menn som løper alt de kan etter meg.

I ettertid syns hun det nesten ser litt komisk ut.

Men der og da var det blodig alvor.

– Da de tok meg igjen, brukte de vold for å stoppe meg. De dro meg i håret og slepte meg inn i politibilen. Der fikk jeg fullstendig panikk, forteller Haurusik.

Forbrytelsen hennes var å holde opp en plakat med teksten «Når urett blir loven, er motstand en plikt».

Straffen ble to uker på en liten celle hvor hun ble kontinuerlig overvåket av et videokamera.

BT har fortalt historien om Aliaksandra før.

24-åringen beskriver et kaos av følelser da hun satt fengslet.

– Det var stressende på en måte som jeg aldri har opplevd før. I hodet mitt raste frykt, stolthet, en følelse av mot, alt mulig! Omtrent som å skulle hoppe i fallskjerm.

Hun demonstrerte fordi hun ønsker frie valg og demokrati i Belarus. Men folk som jobbet for å sikre stemmer til opposisjonen ble arrestert.

– Slik vil jeg ikke at det skal være i landet mitt.

– Representativ

– Dessverre er Aliaksandra ganske representativ, sier MacPherson.

Den europeiske studentunion har ikke oversikt over hvor mange som er i samme situasjon som Haurusik. Det er vanskelig å telle på grunn av frykt for represalier.

Og de vil heller ikke fortelle oss hvor mange de vet om.

– Det er på grunn av sikkerheten deres.

Ikke alle er åpne om situasjonen sin, slik som Haurusik. MacPherson peker på at de som flykter fra Ukraina er trygge når de kommer ut av landet.

Men studenter som Haurusik som reiser fra Belarus, er utrygge uansett hvor de er.

De vet at rundt 1500 er politiske fanger i Belarus og at titusener av studenter har flyktet og bor i andre land. De fleste reiser til Polen, Litauen, Latvia og Tsjekkia.

– Vi kan ikke snakke om de studentene som er igjen i Belarus, som vi har kontakt med. Da er de i fare, sier MacPherson.

De følger situasjonen og frykter konsekvensene som Lukasjenkos støtte til Putin kan få.

– Om Belarus blir dratt inn i krigen, vil det få store konsekvenser.

– Mange vet lite om Belarus

Da Haurusik slapp ut av fengsel, var hun stemplet som «politisk fange». Det fører med seg vanskeligheter. Likevel gikk hun tilbake til studiene.

Men til slutt måtte hun forlate landet. Gjennom ordningen Students At Risk fikk hun muligheten til å fortsette masterstudiet i Norge.

Nå lever hun i eksil i Bergen. Samtidig jobber hun for å få oppmerksomhet og forståelse for det som skjer i hjemlandet.

– Jeg møter mange som vet veldig lite om Belarus. Da forteller jeg min egen historie. Det som skjer der er så smertefullt at jeg ikke bare kan lukke øynene. Det er derfor jeg fortsetter med dette, sier 24-åringen.

UiB-rektor: – Berikende

De siste årene har Universitetet i Bergen tatt imot 24 studenter som lever i eksil. Rektor Margareth Hagen mener eksilstudentene bidrar til å gjøre studentmiljøet i Bergen enda bedre.

– Disse studentene er en kjemperessurs og beriker miljøet med sine perspektiver. De er også veldig aktive i frivilligheten og i studentforeningene våre, sier Hagen.

I Belarus er ikke studentorganisasjoner lovlige.

– For oss er det helt naturlig å ta imot studenter i eksil og vise solidaritet med studenter som er forfulgt, sier Hagen.

Tør ikke dra hjem

MacPherson i Den europeiske studentunion understreker at det Aliaksandra gjør er viktig. Hun er opptatt av at studenter må stå sammen.

Hun forklarer at studenter i eksil gjerne har de samme bekymringene som norske studenter. De tenker på eksamen, bolig og studiestøtte.

Samtidig har de mye annet å bekymre seg for.

– Mange har ikke tilgang til bankkontoene sine, og de vet ikke når eller om de får møte familiene sine igjen.

Lite tyder på at Aliaksandra Haurusik vil returnere til hjemlandet med det første. Så lenge det sittende regimet styrer, regner hun det ikke som trygt å dra tilbake.

– Slik ting er nå, er det umulig for meg å dra hjem. Bare dette intervjuet gjør at jeg kan bli fengslet i mange år, sier hun.

Hør radiosaken her: