Nummer 11

Det er helt stille i det store, hvite huset. Det er en stemning der som er nesten umulig å beskrive.

Hviskestemning. Det kjennes for voldsomt å snakke med vanlig stemme. Det er noe sårt, noe vanskelig og vondt som ligger i lufta.

Janett ligger og ser ut av de store vinduene i stua. Fra sykesengen hun har fått låne av kommunen har det blitt mange lengtende blikk ut mot vårsola. Blomstene i bedet hennes har begynt å titte fram. Hun skulle så gjerne vært der ute. Ute i lufta.

– Jeg hadde kjøpt masse gravid-turtøy. Det har han bare måttet selge igjen, sier hun, og nikker mot ektemannen Mathias.

Hendene hennes søker den lille kulen på magen. I løpet av de tre månedene hun har ligget så stille hun kan i senga, har magen endelig blitt så stor at de nesten tør å håpe. Men redselen er så stor at den overskygger mye av gleden.

De vet så altfor godt hvordan det kan ende. 10 ganger tidligere har de trodd at de skal bli foreldre. 10 ganger har det endt i sorg og fortvilelse.

Denne dagen, 10. april 2019, er Janett nesten 28 uker inn det ellevte svangerskapet. De har aldri kommet så langt før. I dag har de latt NRK få lov til å komme hjem til dem.

Historien deres er nesten ikke til å begripe, og hvordan skal det gå denne ellevte gangen? De vil fortelle, uansett utfall. Vi blir enige om å holde kontakten.

Sjokket

Mathias husker den første gangen aller best. Det var tidlig sommer i 2015, og de hadde en deilig helg friskt i minnet.

Det var fint vær, alt var så idyllisk. Janett følte seg helt frisk.

Mathias hadde sin aller første dag i ny jobb denne mandagen. Janett skulle til kontroll hos gynekologen. De første tre månedene av svangerskapet var overstått med god margin. Den lille gutten inni magen var 15 uker.

Beskjeden om at hjertet hans hadde sluttet å slå kom som et sjokk. De hadde hørt hjertelyden bare få dager før.

Janett måtte legges inn på sykehus for å føde, eller abortere, som det heter.

Det ordet kjente hun seg ikke igjen i. Det var ikke det hun gjorde. Hun måtte få ut gutten deres som var død i magen. Det var slik det føltes, ikke som en abort.

Det var en traumatisk opplevelse både for hun som trodde hun skulle bli mor, og for han som trodde han skulle bli far.

Han rakk kun å presentere seg og si hei i den nye jobben, før han ble sykemeldt. Hun, som ikke engang hadde fortalt noen om graviditeten, måtte først fortelle at hun hadde vært gravid, og så fortelle at hun hadde mistet barnet.

Aron

Janett har to tvillinggutter på 10 år fra et tidligere forhold. Mathias trives godt som stefar. Ønsket om et felles barn er stort. De prøver igjen. Lite vet de da om hva som venter dem.

Det blir en berg-og-dal-bane med gleder og sorger de neste årene. Janett blir lett gravid, men så går det galt hver eneste gang et sted mellom uke 9 og 15 i svangerskapene.

Høsten 2017 blir Janett gravid for niende gang, og ekteparet tror endelig at alt skal gå bra. De har kommet seg til uke 18, nesten halvveis til mål. Gutten de allerede har gitt navnet Aron vokser inni magen.

Juleforberedelsene er så smått i gang. Janett og Mathias gleder seg til å bli foreldre.

Aron sparker i magen, og vinker når det blir tatt ultralyd. Janett føler seg i fin form, men en dag oppdager hun en blodflekk. Hun må undersøkes på sykehuset.

Beskjeden er ikke til å tro. Skal det virkelig gå galt igjen? Janett vet at hun er 18 uker inn i svangerskapet, og at det bare er noen små uker igjen til barnet i magen hennes teller som en person som norsk helsevesen kan forsøke å redde.

Hun ber om å få ligge i sengeleie, med hodet ned og beina opp, i håp å komme langt nok. Hun skal i alle fall vite med seg selv at hun har gjort alt hun kan for gutten sin.

Etter to uker i sengeleie får Janett en infeksjon. Hun har kjent at sparkene inni magen har blitt svakere.

Til slutt er det ingen annen utvei. Aron, den lille gutten på 20 uker, blir født. Janett og Mathias ser hvordan han kjemper og prøver å puste.

På papirene de får fra sykehuset senere står det «dødfødt gutt».

Google

Hun har brukt mye tid ved datamaskinen. Googlet, lest og samlet informasjon. På en nærmest desperat jakt etter svar på hvordan hun kan få til å bære fram et barn, har Janett lest forskningsprosjekter og lett etter personer der ute i verden som kanskje kan hjelpe.

Janett jobber med barn og unges oppvekstvilkår, og er vant til å lese rapporter og analyser. Hun går i jobbmodus, og saumfarer nettet etter svar. Flere ganger har helsepersonell spurt om ekteparet er leger, siden de vet så mye.

For resultatet etter år med søk på nettet er en stor mappe med informasjon. Ekteparet ville skaffe seg oversikt selv, siden de følte at ingen andre hadde det. Det har vært en stor og rotete jobb å samle inn alt materialet. En enda større jobb har det vært å sortere hva som er til å stole på.

For det er mange tilbud der ute. Janett beskriver det som vill jungel av informasjon. Hun har tenkt mye på andre som er i deres situasjon. Par som kanskje ikke har de samme ressursene til å finne ut av ting selv.

Før Janett møtte Mathias hadde hun egentlig bestemt seg for at hun ikke ville ha flere unger. Men Mathias sterke ønske om et barn gjorde at hun endret mening. Og når hun først vekket morsinstinktet, var det ingen vei tilbake. Hun beskriver det som en flamme som er tent som er umulig å slukke igjen.

Halvannen måned etter Aron blir Janett gravid for 10. gang. Nok en gang mister hun fosteret i uke 12. Denne gangen går det nesten galt med henne selv også. En blodforgiftning gjør at tilstanden hennes blir svært alvorlig.

Etter dette blir Janett usikker på om hun orker mer. På dette tidspunktet har hun gått på medisiner, passet på kostholdet og hatt gravidhormoner konstant i flere år.

Gjennom ti graviditeter har ekteparet forsøkt alt norsk helsevesen har å tilby. Runder med blodfortynnende medisin, progesteronstøtte og IVF-behandlinger. De lurer på om de skal sette en strek.

Gynekologen deres, Linn, har hjulpet dem så godt hun kan, og fortviler over at hun ikke har noe sted å henvise dem.

Hun kontakter kolleger i Danmark etter at Janett har googlet seg fram til en spesiell avdeling ved danskenes rikshospital. Slik kommer ekteparet i kontakt med en enhet som spesialiserer seg på gjentagende graviditetstap. Et tilbud som ikke finnes i Norge.

Innkalling til en time i København kommer idet Janett og Mathias er i ferd med å gi opp.

Danmark

I den forblåste danske hovedstaden finner de fram til den rette fløyen av sykehuset. De tar heisen helt til toppen. «Fertilitetsklinikken» står det med store bokstaver på to automatiske glassdører.

Det er ikke spesielt fancy eller flott. Janett og Mathias setter seg ned ved et lite bord i en smal gang. De venter. Er spente. Janett kjenner at hun nesten hyperventilerer.

På døra foran dem, på et lite beskjedent skilt, står det: «Enhed for gjentagende graviditetstab». Bak den døra ligger deres aller siste håp. Det er i alle fall slik det føles.

Døra går opp.

– Hansen, sier sykepleieren, og nikker til dem.

De er ikke Hansen. De er Rogn Falkevik, forklarer de til sykepleieren.

Hun får det ikke helt til å stemme, og sjekker papirene sine igjen.

Det er ingen andre par som venter i den smale gangen. Kun Janett og Mathias.

Det blir etter hvert klart at de er kalt inn ved en feil. Denne enheten tar kun imot danske pasienter.

Tårene triller nedover kinnene til Janett, og hun kjenner at hun nesten ikke får puste. Mathias blir bunnløst fortvilet, og skjønner ikke hvordan dette kunne skje.

Men som i et mirakel bestemmer teamet på klinikken seg for å ta dem imot likevel. De får tilsendt alle papirer fra Norge, og har en lang samtale. Føler at de blir tatt på alvor.

Så tilfeldig. Og superflaks, som Janett kaller det selv. For her får de høre om et forskningsprosjekt som denne avdelingen akkurat har startet opp.

De kan ikke være med i forskningsprosjektet på grunn av avstanden. Teamet vil ikke kunne overvåke dem slik prosjektet krever. Derfor foreslår lederen for enheten en behandlingsplan som gynekologen hjemme i Norge kan sette i gang.

Janett og Mathias bestemmer seg for å prøve. Det er snakk om en medisin som Janett skal ta hver dag. En gammel malariamedisin som blant annet brukes til behandling av revmatiske sykdommer og lupus.

Janett begynner å ta medisinen sensommeren 2018. I løpet av høsten blir hun gravid for 11. gang.

28 uker

De har fått spørsmålet mange ganger. Foreldre, svigerforeldre, venner har i beste mening spurt hvordan i all verden de orker å gå enda en runde.

Svaret er enkelt.

De kan ikke ha gått gjennom alt dette forgjeves. Uten en premie i enden.

Janett orker ikke tanken på å måtte selge vogna og babyutstyret de har kjøpt inn, pakke ned barnerommet de har stelt i stand. Den tanken er ikke til å holde ut.

I dette ellevte svangerskapet har de gjort tre ting annerledes. Janett går på medisinen hun fikk anbefalt i Danmark, hun har ligget stille i en seng store deler av tiden og i uke 15 av graviditeten fikk hun sydd inn en cerclage. Dette er et bånd som sys rundt livmorhalsen for å hindre at den åpner seg.

Nytten av cerclage er omdiskutert. Mange er skeptiske til prosedyren, og Janett og Mathias har fått beskjed om at inngrepet medfører stor risiko.

Også sengeleie er omdiskutert, og ekteparet blir flere ganger gjennom svangerskapet møtt med at det ikke har noen som helst effekt.

De velger å lytte til seg selv. De har prøvd alt annet. Det har ikke fungert. Kanskje ett av disse tre tiltakene kan føre til en lykkelig slutt?

Men ting går ikke på skinner. Tiden Janett har ligget stille i sykesenga midt i stua har vært tøff for både henne og Mathias. I begynnelsen var det mye smerter, og flere turer til sykehuset i ambulanse.

Hun merker at hun har mistet mye kraft i kroppen og at hun er slapp. Pulsklokka har vist 120 bare hun har reist seg for å gå på do. Det var det hun pleide å ha i puls på trening.

Det å ligge i seg selv er en påkjenning. Hun må ta sprøyter hver dag for ikke å få blodpropp. Men hun tenker det er en liten pris å betale for å komme i mål. Det verste er å være avhengig av andre hele tiden. Hun må be ektemannen om hjelp til alt.

Selv om de har fått mye god hjelp fra familie og venner, har mange av de hverdagslige oppgavene naturlig nok falt på Mathias.

Han prøver å tenke på at dette er en liten periode av livet. Og at hvis alt går bra, så er det verdt det. Men han har blitt sykemeldt. Han er tappet. Hele situasjonen tar på.

Janett fokuserer kun på å holde den lille gutten inne i magen sin. På dette tidspunktet er det bare noen dager igjen til de når den magiske grensen. 28 uker. Hvis barnet blir født etter dette regnes det ikke lenger som ekstremt prematurt.

Janett har lest at for hver dag hun klarer å holde babyen inne i magen, har han fire prosent større sjanse for å overleve. Det motiverer veldig.

Hun smiler, men i øynene hennes durer en redsel. Hun tør ikke helt å glede seg ennå.

For et par dager siden overhørte hun tvillingguttene på kjøkkenet. De hadde besøk av kamerater. Hun hørte ikke hele setningen, men fikk med seg følgende:

– Hvis vi får en lillebror til sommeren.

Hvis. De har opplevd alle tapene, de også. De tør heller ikke helt å tro at denne broren kommer til å bli en del av familien.

Og dette er noe av grunnen til at ekteparet har bestemt seg. Tvillingguttene skal få slippe flere runder. Janett og Mathias er enige om at dette forsøket, det ellevte, er det aller siste.

Og de har aldri kommet så langt på vei. Selv om det har vært kritisk flere ganger. De har vært på vei til sykehuset i ambulanse og trodd at fødselen har startet. Eller at noe har vært galt. Men hver gang har det roet seg igjen.

I ett øyeblikk gleder de seg. I det neste gråter de, og er livredde.

Kanskje hun kjenner noe i ryggen eller i magen. Da kommer panikken og redselen. Janett vet at mennesker er programmert til å lære av erfaring. Hennes erfaringer er ikke gode.

Hun har opplevd å kjenne spark og bli kjent med noen der inne i magen. Så har det sluttet å sparke. Derfor setter Janett pris på hver eneste bevegelse hun kjenner.

NRKs fotograf tar noen siste bilder før det er tid for å dra denne aprildagen 2019. Før vi drar fra det store, hvite huset med sykeseng midt på stuegulvet, må vi få det bekreftet én gang til.

Svaret til ekteparet er klart. Selv om dette ikke skulle gå bra, selv om de ikke skulle bli foreldre denne gangen heller, vil de fortelle historien sin.

– Vi vet vi hvor stort behov det er for at folk kan få hjelp og informasjon. Dette er viktig og riktig for oss uansett, sier Janett.

De siste ukene

Hun er nesten mer nervøs på dette tidspunktet enn hun noen gang har vært. De er så nær målet. Hvis babyen skulle komme nå, har han gode sjanser for å overleve og være frisk.

Janett er livredd for at det skal skje noe med ham inne i magen. Egentlig vil hun bare få gutten sin ut og passe på ham. Samtidig vil hun at han skal vokse seg så stor og sterk som mulig.

Nok en gang kjenner ekteparet på en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Noen dager er fylt av lykke, spesielt når de når milepæler de nesten ikke har turt å håpe på.

Når Janett sender denne meldingen er det bare to dager til hun har time på sykehuset. Cerclagen, som til nå har hindret livmorhalsen i åpne seg, skal fjernes.

Ingen vet hvordan kroppen hennes kommer til å reagere på dette. De vet at det er en risiko.

Det kommer ikke noe umiddelbart svar på denne meldingen. For denne mandagen ble en tøff og følelsesladet dag for Janett og Mathias.

Ingen ting gikk som det skulle. Cerclagen lot seg ikke fjerne, slik de hadde planlagt. Etter mye fram og tilbake ble det bestemt at den måtte opereres ut.

De fikk time dagen etter.

Først drømte de om å komme over 28. Så nådde de mot alle odds uke 34. Mai nærmer seg slutten, og det skal gå to uker ut i juni før Janett igjen gir lyd fra seg.

Dagen før hun sender melding har hun vært inne til kontroll. Den viser at fødselen nærmer seg veldig. Modent og tilrettelagt er ordene hun bruker.

Hvis fødselen ikke setter i gang av seg selv i løpet av helgen som kommer, vil hun bli satt i gang mandagen etter.

Hun reflekterer over reisen hun og ektemannen har vært gjennom. Er fortsatt veldig redd for at noe skal gå galt helt på tampen.

Etter dette blir det stille.

I fem dager.

I mellomtiden har Janett gått i krigsmodus. Hun har fått nok. Mens familie og venner venter i det som føles som en evighet av bekymring, forventing og spenning, blir fostervannet tatt tirsdag 18. juni. Hele 37 uker inn i svangerskapet.

Mirakelgutten

Døra til det store hvite huset åpner seg. Denne gangen er det er en høyreist, smilende dame som ønsker velkommen inn. Det er Janett.

I huset er det stille som sist. Denne gangen er det ikke fordi det er noe vondt og vanskelig som henger i lufta, men fordi en liten, frisk og fin gutt ligger og sover i stua.

Mathias bretter stolt den lille dyna til siden.

– Det er så godt å kunne vise fram noe så fint, sier Janett.

Mange av dem som kjenner historien deres har grått når Janett og Mathias har kommet gående med ham.

I det samme Janett forteller om dette blir hun alvorlig i ansiktet. For hun har dårlig samvittighet. Fordi hun er så glad nå.

– Selv om vi har kommet i mål og fått en gutt, så er alt vi har opplevd på veien fortsatt med oss. Alle vi har mistet. Det er ikke borte, sier Janett.

Kropp og psyke har blitt herjet med i fire år. Ekteparet er glade for at de ikke ga opp.

De har stått på, jobbet, googlet. Vurdert forskjellige behandlinger, vært usikre, tatt sjanser.

– Vi har feilet gang på gang, sier Janett.

For det er slik det føles for henne. Til dags dato vet hun ikke hva det er som feiler henne, og hvorfor hun har spontanabortert så mange ganger. Hun har blitt utredet for habituell abort, men ikke fått noe svar. Ingen diagnose.

– Hver eneste gang har jeg analysert og gått igjennom ting. Har jeg gjort noe galt, har jeg spist noe, var det den treningen.

For det er hennes kropp. Det er henne det skjer med.

– Det er mitt barn som jeg skal holde trygt og passe på. Jeg har følt hver eneste gang at jeg burde gjort noe mer.

Hun tenker på Aron som de mistet i uke 20. Tårene triller, og hun ser ned på den sprell levende gutten hun har i armene.

– Vi er veldig heldige som har deg. Jeg er så glad for at du er her.

Det har vært til stor hjelp for ekteparet å være åpne om situasjonen sin. På den måten har de fått forståelse, hjelp og støtte. De første årene var de veldig private. De fortalte nesten ingen om hva de gikk igjennom, i likhet med mange andre som opplever spontanabort.

Etter hvert som tapene ble så mange følte de at de måtte åpne opp.

– Hver eneste gang det gikk galt skrev vi oss nesten ut av samfunnet. Ingen visste hvorfor. Den siste tiden har vi fortalt alt til alle. Jeg skulle ønske vi hadde gjort det mye tidligere, sier Janett.

Det finnes ikke et klart svar på hvorfor det gikk bra denne gangen. Var det alle månedene i senga? Var det cerclagen? Var det medisinen fra Danmark? Ingen vet. Det eneste som er sikkert er at over fire år med ulykke er over for ekteparet.

På gratulasjonskortene de har fått etter at Fillip August ble født er det mange som har brukt det samme ordet.

Mirakelgutten.

Janett og Mathias hadde først et håp om at alle gode ting skulle være tre.

Lykketallet ble til slutt 11.