Linda Ockelman i den blå babykurven hun kom til Sverige i.
Foto: Privat

Ga fra seg datteren – angret med én gang

Mor og datter lette etter hverandre fra hver sin kant av jorden i mange år. Løsningen var nærmere enn de trodde.

28. januar, 1977: En liten baby med tykt, mørkt hår kommer til verden på et stort sykehus i Santiago i Chile. Hun veier 3070 gram, og er sunn og frisk.

Moren, 21 år gamle Victoria, kan ikke beholde henne selv om det er det hun egentlig vil. Hun har sønnen Fabian fra før, bor hos moren sin, har ingen jobb, ingen penger og barnefaren er ute av bildet.

Hun har tatt et valg hun angrer på. Tvilen kommer raskt, men det er for sent. Hun kan ikke ombestemme seg.

Det Victoria ikke vet, er at situasjonen hennes snart skal endre seg.

21-åringen sender med jenta si en liten, lyserosa sparkebukse før hun gir henne fra seg.

Mot Europa

Datteren sendes på et barnehjem i Chile, hvor en kvinne som heter Lila tar vare på henne.

Den lille jenta er rolig. Hun ligger mye og sover i vognen sin ute i hagen, i skyggen av store mimosatrær med tykke, gule blomster.

Lindas pass med passbilde og et lite fingeravtrykk nederst til høyre.

LANG FLYTUR: Den lille jentas pass, med bilde og et lite fingeravtrykk nederst til høyre, måtte med da reisen til andre siden av jorden begynte.

Foto: Henrik Bøe / NRK

Etter et kort opphold på barnehjemmet, legges hun i en blå babykurv med en lysegul sparkebukse på seg. Med et rødt pass i bagasjen, starter reisen mot Europa.

Babyen får navnet Linda. Hun er på vei til Sverige hvor ekteparet som har adoptert henne, bor.

Ønsker henne som en del av familien

Samme år går sjekkeprogrammet «La Flecha del amor» (Kjærlighetspil) på argentinsk radio. Victoria, som bor hjemme hos moren sin i Chile, ønsker å flytte til nabolandet i øst, og skriver derfor et brev til radioprogrammet.

En mann ved navn Alfredo Callejo fra Argentina svarer.

Han vil bli kjent med Victoria og lurer på om hun ønsker det samme. Det blir starten på mange måneder med brevveksling mellom de to.

De forelsker seg.

Det tar ikke lang tid før Victoria forteller Alfredo hele sin historie, om sønnen Fabian og om datteren. Alfredo blir fortvilet når han hører at Linda er adoptert bort. Han sier han ville tatt vare på henne.

Etter i underkant av et år med brevveksling, spør Alfredo om Victoria og hennes sønn ønsker å flytte til ham i Argentina. Svaret er ja.

Lengselen etter datteren blir sterkere.

Victoria innser at hun kunne beholdt henne – Alfredo hadde hatt mulighet til å forsørge dem alle sammen.

Også han ønsker Linda som en del av familien deres.

De vil finne henne, møte henne, bli kjent med henne. De vet at hun heter Linda og at hun er i Sverige, men det er ikke mye å gå etter.

På andre siden av jorden

I februar 1977 sitter Ingmar Ockelman og kona spente på Arlanda flyplass i Sverige. Det er dem og tre andre par i samme situasjon. De åtte har fått et eget rom på flyplassen.

Alt ekteparet vet om babyen de venter på, har de lest i et brev fra Chile som kom for litt siden.

«Er lilla dotter har haft det jättebra hos señora Lila», heter det i brevet som er oversatt fra spansk til svensk.

Etter hvert kommer to flyvertinner inn på rommet på flyplassen. Med seg har de en kurv i hver hånd. De setter kurvene ned på gulvet, og ekteparet får se Linda for første gang.

Det er et stort øyeblikk med mange følelser. Hun er bare tre uker gammel, og for adoptivforeldrene blir det akkurat som å få et eget barn.

De tar henne med hjem til Strømstad, og begynner livet som en liten familie på tre.

Linda Ockelman i babykurv med blått pledd rundt seg.

ADOPTERT: Tre uker gammel flyttet Linda fra Chile til Sverige, hvor hun vokste opp i Strømstad.

Foto: Privat

Linda er fem-seks år gammel når hun begynner å lure på hvor hun kommer fra. Hun ser at hun har brune øyne og mørkt hår, mens foreldrene hennes er lysere. Hun lurer på hvorfor hun ikke likner dem, og begynner å stille spørsmål.

Adoptivmoren hennes forteller henne at hun er adoptert fra Santiago i Chile.

Linda ser rolig ut på utsiden, men inne i henne er saken en helt annen.

Hun blir usikker, men også nysgjerrig på hvem hun er. Hun har mange spørsmål, flere av dem stiller hun til foreldrene sine.

Hvorfor er jeg i Sverige? Hvorfor ville ikke de i Chile ha meg? Har dere kjøpt meg?

Moren forsøker så godt hun kan å forklare situasjonen for den lille datteren. Hun forteller at hun og mannen gjerne ville ha et barn, og at Lindas biologiske mor ikke hadde penger til å ta vare på henne.

Hun begynner også å ta Linda med på arrangementer som chilenske aftener i hjembyen Strømstad, for at datteren skal få et innblikk i hvordan det er i Chile.

Linda syns dette er rart. Hun aner ikke hva menneskene de møter gjør eller sier. Hun forstår ikke språket. På arrangementene spiser de sterk mat, har på seg poncho og hører på panfløytemusikk. Det er noe helt annet enn hva Linda er vant til.

Hun føler hun ikke hører hjemme der, og synes det er ubehagelig.

Linda Ockelman holder i et grønt album med bilder av henne.

BILDER: Linda har mange minner fra barndommen i Sverige.

Foto: Henrik Bøe / NRK

Før Linda blir voksen, har hun noen tøffe år. Barneskolen går fint, men årene på ungdomsskolen og videregående er vonde.

Strømstad er en liten by og det er ikke mange andre utenlandske der på den tiden.

Hun blir kalt «svarting» på grunn av de mørke trekkene.

Tenåringen er redd for å se annerledes ut, og forsøker å bli mer lik vennene sine. Hun bleker håret, men det blir bare oransje.

Nysgjerrigheten tar over

19 år gammel bestemmer Linda seg for å reise. Hun og ei venninne drar til New Zealand som backpackers. Der begynner nysgjerrigheten om hennes biologiske familie å vokse.

De bor hos to maorier – et urfolk som lever på New Zealand. Linda er med på familiefester og lærer seg å kjenne deres kultur. Det er en stor familie. De lever under enkle forhold, men er fornøyde med det de har.

19-åringen begynner å se for seg hvordan oppveksten hennes kunne ha vært, og blir nysgjerrig på opphavet sitt.

Hun lurer på om hun har søsken og hvem hun likner på.

Søket etter den biologiske familien starter.

Lærerkollega hjelper til

20 år gammel er hun hjemme i Sverige igjen. Det første hun gjør er å prate med faren sin, Ingmar Ockelman.

Han er lærer. En av kollegene hans kommer fra Chile og besøker familie der årlig. Ingmar gir kollegaen navnet på barnehjemmet der Linda tilbrakte sine første uker.

Tanken er at kollegaen neste gang hun er i Chile skal dele ut informasjon om at Linda ønsker kontakt med den biologiske moren sin.

Hjemme i Sverige har de ikke store forventninger til hva dette vil føre til.

Linda har mellomnavnet Tapia med seg fra Chile. Hun vet også at den biologiske moren heter Victoria. Det er det de nå har å gå etter – Victoria Tapia.

Hun merker fort at Tapia er et vanlig navn i Chile, og til liten hjelp i letearbeidet.

Når farens kollega kommer tilbake fra Chile, kan hun fortelle at barnehjemmet ikke lenger er der. Hun har fått kontakt med chilenske myndigheter, som har sagt at de skal prøve å finne Lindas biologiske familie. Hun har imidlertid ingen adresse eller kontaktinformasjon.

Lærerkollegaen tror likevel de skal klare å finne dem.

Linda blir litt usikker på hva hun egentlig vil. Hun veksler mellom å ville finne sin biologiske familie og å være usikker på om hun er klar for det. Hun tråkker på bremsen på letearbeidet.

Får sjokk etter oppringning på jobb

Senere samme år, 1997, i Argentina. På andre siden av jorden kan imidlertid lærerkollegaens innsats ha ført familiene et skritt nærmere hverandre.

Lindas mor, Victoria, bor sammen med Alfredo. De har stiftet en egen familie i Argentina. Hun jobber på et sykehus i Santa Fe.

En dag hun jobber i operasjonssalen ved sykehuset, får hun en telefon. Hun får beskjed om at det er viktig og forlater salen for å svare.

Mannen i andre enden ringer fra chilenske myndigheter. Han spør om hun har en datter. Victoria svarer ja, og tenker på den andre datteren sin. Vedkommende spør om hun har en datter som heter Linda også. Victoria svarer igjen ja. Hun får beskjed om at Linda leter etter henne.

Victoria får sjokk. Alfredo må hente henne. Overveldet av telefonsamtalen klarer hun ikke å oppfatte etternavnet hun blir gitt. Hun noterer ned navnet Linda Obus, og hun og Alfredo drar rett hjem til familien og forteller hva som har skjedd.

Letingen starter for alvor.

Liste med mange tusen «Lindaer»

Hele familien i Argentina vet om Linda. Alle ønsker å finne henne. Både for sin egen del, for å bli kjent med henne, men også for å døyve smerten Victoria har hatt siden hun ga fra seg datteren sin.

Sønnen deres, Gaston Maximiliano Callejo, hjelper til med letearbeidet. Han bruker mye tid foran pc-en, men finner ingen svar på nett. Han kontakter en bekjent i Peru som skal ha kontakt med den chilenske ambassaden i Sverige. Mannen sier han kan gi Gaston en oversikt over alle med navn Linda i Sverige.

Når han ser den lange listen, vet han ikke hvor han skal begynne. Det er for mange. Gaston velger å heller fokusere på letingen på nett.

På listen han har foran seg står helt sikkert navnet Ockelman, men han leter etter Obus.

Familien i Argentina kontakter også en privatetterforsker i Chile, men kommer ikke nærmere.

Årene går, men de mister ikke håpet. De har på følelsen at de vil kunne finne henne, en eller annen gang. Det er viktig for dem alle sammen.

Mangel på informasjon gjør imidlertid jobben vanskelig.

Får ikke svar, og gir opp

Letingen fra Sverige fortsetter. Farens kollega har mer informasjon til Linda. I Chile hadde hun fått beskjed om at Victoria hadde flyttet til Argentina. Kollegaen fikk også vite om Victorias sykehusjobb.

Som ung voksen setter derfor Linda seg ned og skriver brev til flere sykehus i hovedstaden Buenos Aires. Hun tror det er der moren jobber, hun vet ikke at det er på et sykehus i Santa Fe.

Linda får kun et par svar. Der står det at ingen med navnet Victoria Tapia jobber hos dem, men at de ønsker henne lykke til videre. Linda gir opp.

Hun mangler fortsatt Victorias adresse, fulle navn og kontaktinformasjon, og vet ikke hva mer hun kan gjøre.

At adopsjonspapirene kan være hjemme i Sverige, er ikke en tanke som slår henne. Det var en lukket adopsjon, tenker hun.

Linda flytter etter hvert over fjorden, til Norge og Sandefjord. Hun gifter seg og får egne barn, en sønn og en datter.

Letingen legger hun på is.

Facebook-post

Argentina 2012: Lindas biologiske mor og hennes familie vil ikke gi opp. Linda er hele tiden i bakhodet deres.

Etter hvert som sosiale medier blir mer og mer vanlig også i Argentina, legger de ut et innlegg på Facebook gjennom Gastons profil.

Facebook-posten der den biologiske familien i Argentina etterlyser Linda.

KONTAKT: Til tross for noen feil i Facebook-innlegget, skulle det vise seg å bli svært viktig.

Foto: Skjermdump Facebook

I teksten står det hvor Linda ble født, at hun ble adoptert bort og nå bor i Sverige. Moren skriver videre at hun ønsker kontakt og ber om hjelp fra folk som kan vite noe om Linda.

Det går flere år. De hører fortsatt ingenting.

Får se papirene

I mars 2015 er Linda på besøk hos adoptivmoren i Sverige. Moren har på forhånd hentet frem noen papirer.

Hun sier hun tror Linda nå er klar for det og gir henne papirene fra adopsjonen.

Det er første gang Linda ser dem.

I dem står hennes biologiske mors fulle navn: Victoria Margarita Tapia Salas.

Linda blir overrasket over at papirene er der. Men hun tenker at adoptivmoren har ventet så lenge med å gi henne papirene fordi hun er redd for å miste henne – ikke at det er gjort i vond mening. Hun har forståelse for det.

Passet og ark med informasjon om adopsjonen.

PAPIRENE FRA CHILE: Adoptivforeldre har tatt vare på mye fra adopsjonen. Da Linda fikk se papirene, fikk hun for første gang morens hele navn.

Foto: Henrik Bøe / NRK

Feil dato skaper usikkerhet

Det går noen dager fra Linda kommer hjem fra Sverige, til hun tør å google morens navn. Hun har aldri hatt hele navnet før.

Det første som dukker opp, er et tre år gammelt Facebook-innlegg. Hun trykker seg inn på lenken.

Linda blir med ett redd og glad om hverandre, hun kaldsvetter og blir svimmel.

Hun kan ikke spansk, men tror likevel at dette kan dreie seg om henne.

Hun vurderer om det kan være svindel av noe slag, og vet ikke hva hun skal tro.

I innlegget er det ikke alt som stemmer. Blant annet står feil fødselsdato oppført. Det gjør Linda usikker, men hun tror likevel det kan være henne det handler om.

«Herregud Linda, de leter etter deg»

Hun sender en skjermdump av innlegget til venninnen Gretha De la Garza med én gang. Venninnen er halvt meksikansk og kan språket. Hun vet at Linda leter etter sin biologiske mor.

Gretha har lagt seg når det plinger fra telefonen. Hun ser Facebook-innlegget i meldingen fra venninnen, sammen med teksten Jeg tror jeg har funnet dem.

Også hun mener det er stor sannsynlighet for at det er snakk om Linda etter å ha lest innlegget.

Hun får gåsehud og svarer: Herregud Linda, de leter etter deg!

Gretha ligger fortsatt i sengen, og bryter ut: Linda har funnet moren sin. Mannen hennes som ligger ved siden av henne, skjønner ingenting.

Tiden stopper opp

Kort tid senere får Linda hjelp fra venninnen til å sende en melding til Gastons Facebook-profil.

Er det meg dere søker?, skriver hun.

Hjemme hos Gaston føles det som om tiden stopper opp når meldingen tikker inn. Endelig skjer det de har ønsket så lenge. De har kontakt med Linda.

Når han skjønner at det er ekte, at de har funnet Linda, begynner Gaston å tenke over hvordan han skal fortelle dette til moren. Han vet at nyheten vil gi henne sjokk, og ønsker å overbringe den på rett måte.

Victoria er imidlertid på reise. Sønnen ringer henne og ber henne komme hjem. Han har noe viktig å fortelle. Hun avbryter ferien og kommer rett hjem. Først når hun er der, får hun beskjed om at Linda er funnet.

Det blir mye å ta inn. Hvordan fant dere henne? Hvor er hun? Jeg vil se henne, sier hun.

Victoria gråter, hun vil møte datteren, kjenne henne. Endelig er hun funnet. Noe vakkert har skjedd, tenker hun.

Den siste puslebiten

Fra å være enebarn i Sverige, har Linda nå kontakt med en bror, tre halvsøsken og ikke minst sin biologiske mor og hennes mann. De kommuniserer via sosiale medier, og venninnen Gretha er alltid med for å oversette. Ingen i Lindas familie i Norge kan spansk.

Hun får ikke vite så mye om sin biologiske far, bortsett fra at han ikke har kontakt med dem.

Hun føler likevel at den siste puslebiten endelig er på plass.

Linda er igjen nysgjerrig. Denne gangen på hvordan de er. De må møtes.

Argentina here we come <3, skriver hun på Facebook-statusen sin 12. mars 2015.

Klarer ikke gå av flyet

2016: Året etter drar Linda, hennes mann og to barn til Argentina. Gretha og hennes familie er også med. Venninnen gjør kommunikasjonen mellom Linda og familien i Argentina mulig.

Reisen går først fra Norge til Buenos Aires. Linda er nervøs, og ikke bare litt.

Hvordan vil det være å møte den nye familien? Hvordan vil de ta henne imot?

Linda Ockelman ser ut av hotellvinduet i Argentina.

TANKEFULL: Det gikk mange tanker gjennom Lindas hode da hun var i Argentina for å møte den biologiske moren sin for første gang siden hun kom til verden.

Foto: Privat

Linda og resten av reisefølget får litt tid i hovedstaden til å roe nervene, før den timelange flyturen til Santa Fe begynner. På flyplassen i den argentinske byen står Victoria og familien og venter.

Hun skal få se Linda igjen for første gang på 39 år.

60-åringen vet imidlertid ikke at datteren er så nervøs at hun sliter med å gå av flyet.

Når flyet lander, blir Linda nemlig bare sittende når de andre passasjerene begynner å gå ut.

Hun klarer ikke å gå av. Hun synes det er skummelt, og vet ikke hva som venter henne.

Hun er glad hun sitter bakerst i flyet. Da kan hun gå av sist. Men så åpnes dørene bak også. Linda får litt panikk, og vil ikke gå ut.

39-åringen kommer seg til slutt opp av setet.

Når de har hentet bagasjen, begynner alle, bortsett fra Linda, å gå ut. Hun blir igjen stående stille.

«Mitt barn, mitt barn»

Linda ser fire spørrende øyne hos barna sine, samler seg og går ut.

Victoria venter i ankomsthallen. Så ser hun henne. Der kommer datteren min, tenker hun.

Noe av det første hun legger merke til, er at Linda likner på henne. Det første hun ønsker, er å klemme henne.

Victoria og Linda har sett hverandre så vidt det er på Skype før de møter hverandre på flyplassen. Det er noe helt annet å se hverandre i virkeligheten.

Victoria holder datteren i armene sine og sier:

Mitt barn, mitt barn.

Det er akkurat slik Linda hadde både håpet og trodd på forhånd. Også hun ser likheten mellom seg og sin biologiske mor.

Hun klemmer henne, kjenner lukten, tar på henne. Hun kjenner at moren er myk, god og varm. Hun faller litt sammen, men Victoria holder henne oppe.

Situasjonen er som hentet ut fra en film. Linda synes moren lukter så godt. Det er mamma, tenker hun.

Video: Privat

Takknemlig

Sandefjord 2019: Rundt halsen til Linda henger et smykke med et elefantanheng. Det fikk hun av moren sin da de møttes i Argentina.

Linda Ockelman viser frem den lille, lyserosa sparkebuksa hun fikk med seg fra Chile.

MINNER: Linda Ockelman har fortsatt sparkebuksen hun fikk med seg fra Chile tre uker gammel.

Foto: Henrik Bøe / NRK

Hun og venninnen Gretha sitter i den lyse, åpne spisestuen i Sandefjord, men et nettbrett foran seg. De snakker med familien i Argentina. Gretha oversetter.

Store og små er samlet på kjøkkenet hjemme hos Lindas halvbror Gaston. De stiller til intervju med NRK for Lindas skyld, for å hjelpe henne avslutte et kapitel, som de sier.

Victoria sier hun er veldig takknemlig for adoptivforeldrene, for at de passet på Linda og beskyttet henne.

«Linda» betyr vakker på spansk, og moren er ikke i tvil om at navnet passer perfekt til datteren.

Drømmer om et nytt møte

Det oppstår mange følelser når de tenker tilbake, og tårer må tørkes både i spisestua hjemme hos Linda i Sandefjord og på Gastons kjøkken i Argentina.

Noen minner er helt klare, andre mer uklare. Linda forklarer i dag at Victoria har slitt med hukommelsen etter et slag på slutten av 90-tallet, og at det var derfor det blant annet var flere feil i Facebook-innlegget som ble lagt ut i 2012.

Linda og Ingmar Ockelman i stua i Sverige.

STØTTE: Ingmar Ockelman sier han aldri var bekymret for hva som ville skje dersom datteren fant sin biologiske familie.

Foto: Privat

Felles for dem alle er uansett at de ønsker å skape nye minner sammen – et nytt møte i Argentina.

Lindas adoptivmor gikk bort i fjor, men adoptivfaren Ingmar Ockelman stiller til intervju.

Han forteller at han og Lindas adoptivmor var uenige om når datteren skulle få se adopsjonspapirene.

Ingmar tror hun var engstelig for at datteren skulle flytte ned dit om hun fant sin biologiske familie, eller at deres situasjon skulle endre seg på en annen måte.

Didrik viser frem fotballdrakten sin.

LÆRER SPANSK: Også Linda Ockelmans sønn, Didrik (13), synes det er gøy med familien i Argentina. Fotball er en felles interesse. Han lærer seg nå spansk for å kunne prate med dem og føle seg som en familie.

Foto: Anette D. Stensholt / NRK

Lærer spansk

Lindas sønn Didrik (13) har nå valgt spansk på skolen for å kunne prate med den nye familien. Linda lærer av ham. Familiene holder kontakten via sosiale medier med hjelp fra Gretha, og Linda vil kunne klare dette alene etter hvert.

Hun har et stort ønske om å reise ned igjen, og har en konto det står Argentina på.

Der er håpet om et gjensyn like stort.

– Jeg vil se henne igjen, ha henne hos meg og klemme henne. Gi henne masse kjærlighet. All den kjærlighet jeg aldri fikk gitt henne, sier Victoria gråtkvalt.

Victoria og Linda sitter ved siden av hverandre i Argentina.

MØTE: Victoria og Linda fikk mye tid sammen i Argentina. De ser frem til neste gang de får til å se hverandre.

Foto: Privat

NRK opplyser at hele historien er fortalt basert på intervjuer med Linda og hennes familie i både Norge, Sverige og Argentina. Det er Gretha De la Garza som har oversatt fra spansk til norsk. NRK har også hentet informasjon fra skrivet familien i Sverige fikk fra Chile i forbindelse med adopsjonen.