Begrepet har grodd seg fast: – Ingen vil snakke med deg om du er en «snitcher»

Både Ahmad Abozamel (16) og Andrea Gudbrands (17) er godt kjent med uttrykket «snitching» fra de gikk på ungdomsskolen i Skien.

Ingen av dem har tilhørt noe spesielt miljø, men begrepet brukes over alt blant ungdom, forteller de to.

– Du blir stengt ute. Ingen vil snakke med deg om du er en «snitcher», sier Ahmad Abozamel.

Det siste du vil bli kalt

Direkte oversatt betyr det tysting, og stammer opprinnelig fra kriminelle miljøer i USA.

De siste årene har det blitt et helt vanlig uttrykk, også her til lands.

Enten det er snakk om bagateller eller å holde kjeft om alvorlig kriminalitet – en «snitcher» er det siste du ønsker å bli kalt, forteller Abozamel.

– Det brukes i dagligtale. Det er veldig negativt å være en «snitcher», sier han til NRK.

Før var det enklere å skille.

Å tyste var alvorlige greier. Sladring var upopulært, men mer harmløst.

– Det er mange nyanser. Sladrehank er noe litt annet, mener Gudbrands.

– Gir uheldige konsekvenser

Rakel Rohde Næss er førstelektor i pedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og ansvarlig for et forsknings- og utviklings prosjekt på nettopp «snitching».

Dette var også et av flere temaer under forskningsdagene til Universitetet i Sørøst-Norge sist uke.

Næss mener det er viktig å forske på fenomenet.

– Det preger ungdomskulturen og regulerer hvordan unge oppfører seg mot hverandre og overfor hverandre, sier hun til NRK.

– «Snitching» gir ubehagelige og uheldige konsekvenser ved at ungdommene unnlater å si fra om viktige ting. Om man for eksempel har blitt banka, blir man samtidig redd for å bli sett på som en «snitcher». Det griper langt inn i privatlivet, sier hun.

Ungdommer hun har snakket med, sier at de ønsker at de voksne skal bry seg, men er samtidig veldig opptatt av hvordan dette skjer.

– De er opptatt av å være informert. De vil delta i de prosessene som skjer. Noen ungdommer forteller også at deres erfaringer er at en del voksne overreagerer, og trykker for fort på alarmknappen, sier Næss.

Bygger opp under frykt

Jonas Andreassen jobber som politibetjent ved forebyggende seksjon på Manglerud politistasjon i Oslo.

Han er tett på både ungdom og foreldre i arbeidet sitt.

– «Snitching» har fått en dynamikk og tyngde i seg som gjør at ungdom går rundt og er livredde for å si fra, sier han.

Andreassen opplever at det dreier seg mye om størrelsen på ungdomsmiljøene sammenlignet med tidligere.

At alle er lettere tilgjengelig, og kjenner hverandre på en eller annen måte.

– Man finner hverandre alltid på Snapchat eller Instagram.

Han blir ofte kontaktet av fortvilte foreldre. Ungdommen hjemme har kanskje fortalt om alvorlig mobbing eller trusler, men er livredde for at de skal bringe informasjonen videre.

Foreldrene ønsker å hjelpe, men er engstelige for hva som kan skje. Ofte fordi de ikke har andre nyanser enn det de får høre fra ungdommene selv, mener han.

– De får høre skremmende fortellinger om miljøer som er beinharde og store. At det er gutter og jenter der ute som er livsfarlige.

Han møter selv ungdommer som bruker mye tid på å bygge opp en slags fryktkapital. Det brukes igjen som makt i møte med andre ungdommer.

– Når de først opplever at dette fungerer, så fortsetter de med det, sier Andreassen.

Han mener det er ekstremt viktig å si fra om trusler og andre forhold som gjør livet vanskelig.

– Ellers vil jo de som kommer med truslene få definisjonsmakten over hva som er rett og galt, advarer han.

Han er derfor opptatt av å formidle at politiet ikke dundrer av gårde og trykker på den røde knappen uten at foreldre og ungdommer selv er involvert.

– Vi må jobbe på foreldre og ungdommers premisser, samtidig som vi må vise hvordan man kan løse problemene på en god måte. Ofte sitter vi på en god del informasjon om gjerningspersonene, som kan nyansere bildet.

Til ungdommene er han opptatt av å formidle at det som kalles «snitching» egentlig kan handle om omsorg.

– Det er ungdom som misforstår andres godhet. At noen faktisk bryr seg.

Vil ha temaet inn i undervisningen

Marco Elsafadi har jobbet med vanskeligstilt ungdom i en årrekke, og leder i dag organisasjonen Unify. Han kjenner uttrykket godt.

– Dette finner du jevnt over i alle klasserom. Det er ikke nødvendigvis snakk om spesielt harde miljøer. Det er helt ordinære ungdommer som går rundt og er bekymra for å bli en «snitcher».

Han mener uttrykket må begraves en gang for alle.

– Det har ikke noe godt ved seg. Det er kjempealvorlig. I verste fall kan ungdom gå rundt med selvmordstanker uten at noen melder fra om sine bekymringer av frykt for å være «snitch», sier han.

Elsafadi tror mange lærere og foreldre ikke er innforstått med hvor omfattende problemet er.

– Det kunne nok vært fint å adressert det oss voksne mellom også. Jeg tror ikke alle foreldre henger med på hvor vanlig dette begrepet har blitt.

Rakel Rohde Næss ved USN mener temaet er viktig å få inn i læreutdanningen, for å bedre undervisningskvaliteten så studentene er kjent med problematikken når de kommer ut som lærere.

– Det er forsket lite på og skrevet lite om. Det er ikke noe foreldre og lærere tenker på, fordi det er noe ungdommer snakker veldig lite om med voksne.

Andrea Gudbrands er enig.

– Det høres ut som et fint tema å ta opp i timen, i likhet med mobbing. Begrepet «snitching» er jo også med på å skape et dårlig klassemiljø, mener hun.

– Stor del av hverdagen

Forfatter Arne Svingen fikk seg en aha-opplevelse da han begynte å jobbe med ungdomsboken «Snitch», som ble utgitt tidligere i år.

Den går rett inn i den aktuelle problematikken, og forteller om en ung gutt som blir utsatt for et ran av tre jevnaldrende gutter. Han blir livredd, men vil jo ikke være en «snitcher»?

– Det inkluderer så mye mer enn sladring. Det er en sekkebetegnelse på alt som har å gjøre med hva du skal fortelle og hva du ikke skal si videre.

Temaet er en stor del av hverdagen til mange barn og unge, erfarer forfatteren.

– Det at de unge er opptatt av dette visste jeg jo før jeg skrev boka, men jeg skjønte ikke omfanget av det før etterpå. Det er jo ingen voksne som bruker begrepet, men det er dette unge er opptatt av akkurat nå, sier Svingen.