Nylig inviterte Vestfold Røde Kors alle som jobber med vanskeligstilte barn og unge til konferansen «Jakten på den gode oppveksten». Målet var å bedre samarbeidet mellom partene for å kunne yte best mulig for barna.
I Norge oppgir 60 prosent av 421.000 barn og unge at de opplever å være ensomme, 78.200 lever i fattigdom og flere blir utsatt for vold og seksuelle overgrep gjennom oppveksten.
Flere stiller spørsmål om hvordan dette kan skje verdens beste land. Ifølge ekspertene har alle et ansvar for å ta del i jakten på den gode oppveksten.
Les også:
– Vondt å være fattig
Penger har vært en mangelvare i mange år for den kurdiske flyktningen Alan Renas og hans familie.
Midt på vinteren i 2002 flytter Alan og kona til kalde Norge. Her får de etter hvert tre barn, som ikke skjønner hvorfor de ikke kan delta på alt som vanlige norske barn gjør.
– Det er klart det gjør vondt å høre barna fortelle hva klassekameratene deres har opplevd på fritiden og i ferier, særlig når vi ikke har mulighet til å tilby barna våre det samme, forteller familiefaren.
Han synes det er vanskelig å skape et liv med samme standard som en vanlig norsk familie.
– Da vi kom hit hadde vi ingen oppsparte penger, vi trengte alt fra førerkort, en bil og et sted å bo. Også måtte vi skaffe oss jobb, sier Renas.
De usynlige menneskene
Familien Renas er ikke alene om å være fattige i Norge. Likevel er det sjette året på rad som landet vårt havner øverst på lista over land som er best å bo i.
Tall fra Riksrevisjonen viser en annen virkelighet, hvor andelen familier med vedvarende lav inntekt er økende.
Ivar Brevik gav til slutt opp etter å ha forsket på fattigdom i Norge i mange år. Årsaken var at han ikke opplevde noen fremgang.
Foto: Linn Løkken / NRKI 2012 gjaldt dette 78.000 familier, noe som er en økning fra fem til åtte prosent på ti år.
– For mange barn og unge er det en stor skam å være fattig i verdens beste land. De prøver gjerne å skjule fattigdommen for omverden, sier forsker Ivar Brevik ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).
I flere tiår har han forsket på fattigdommen i Norge. Han mener det er små grep som skal til for å hjelpe familiene som sliter mest økonomisk.
– Det er lettere sagt enn gjort, men håpet mitt er at flere skal få opp rullgardinen. Og kommunene bør sette inn tiltak for å redusere barnefattigdom på kommuneplanen, mener Brevik.
Han etterlyser en nasjonal enighet om hva som er rimelig samfunnsdeltakelse og normalt forbruk for å stadfeste hvor mange vi kan anse som fattige i Norge.
Les også:
Begrenser deltakelse
Brevik kaller fattigdommen for ufrihetens tvangstrøye. Å leve som fattig er det samme som å leve som minoritet, mener han.
– Ifølge FNs barnekonvensjon har barn rett til å delta i lek og fritidsaktiviteter, likevel gjør mange kommuner for lite for at fattige barn skal kunne leve sosialt, sier Brevik.
Undersøkelser viser at fattige barn og unge har svært få ting og få opplevelser sammenliknet med jevnaldrende. Dessuten opplever de mindre nærhet og aksept i forholdet til jevnaldrende.
– Barn og unge fra lavinntektsfamilier har langt større problemer med å beholde sosiale nettverk, de isolerer seg og taper sosialiseringsressursene, hevder Brevik.
Men det er ikke bare fattigdom vi bør åpne øynene opp for i jakten på den gode oppveksten, ifølge ekspertene.
– Bruk «nabokjerringparagrafen»
Hver dag opplever barn og unge i Norge både vold og seksuelle overgrep i hjemmet.
I nesten halvparten av de årlige voldssakene som politiet rykker ut til er det barn til stede.
Familievoldskoordinator Camilla Grimsæth oppfordrer alle til å ta grep om barns sikkerhet.
Foto: Linn Løkken / NRK– Halvparten av disse barna har økt risiko for å slite psykisk eller bli voldsutøvere- eller ofre senere i livet, forteller familievoldskoordinator Camilla Grimsæth.
Hun har 26 års erfaring fra politiet hvor hun arbeider med vold i nære relasjoner. Grimsæth presiserer at alle har et ansvar for å beskytte og se disse barna.
– Få vet om at straffeparagraf 39 sier at alle er pålagt til å gripe inn dersom magefølelsen forteller oss at et barn ikke har det bra. Paragrafen er også kjent som «nabokjerringparagrafen», sier Grimsæth.
Politiet er avhengige av at samfunnet rundt stiller opp og avdekker vold mot barn og unge, mener Grimsæth.
– Vi må bli bedre til å bry oss, alle sammen, sier hun.
Politiet i Vestfold jobber i disse dager med å se på hvordan de kan bli bedre i forhold til vold mot barn. De ser på interne rutiner og overgangen til eksterne samarbeidspartnere.
– Det neste steget blir å se om vi kan samarbeide enda bedre med barnevernet lokalt.
Les også:
- Mange unge sliter psykisk – familieforhold ofte årsaken
- Eksplosiv økning i anmeldelser om vold mot barn
Flere trenger hjelp
Politiet har ingen sikre tall på hvor mange barn og unge som opplever enten psykisk eller fysisk vold hjemme.
Fattigdomsforsker Ivar Brevik etterlyser også en undersøkelse som ikke baserer seg på å beregne fattigdom ut fra inntekt. Han ønsker at en skal gå ut fra hva en gjennomsnittlig nordmann ser på som nødvendigheter og hva som er luksusvarer.
Det er store mørketall i hvor mange barn og unge som av ulike årsaker opplever å ha en vond oppvekst.
Hos frivillige organisasjoner som Røde Kors opplever de stadig større pågang fra familier som trenger hjelp.
– Antallet familier som kommer til oss øker for hvert år, og det er både godt og vondt på samme tid, mener Torhild Wivestad Johansen.
Hun er frivillig i Røde Kors i Vestfold og har ansvaret for familietilbudet «Ferie for alle». Dette tilbudet tok Alan Renas og barna hans imot i sommer.
– Det var en fantastisk opplevelse for oss, selv et halvt år etter snakker barna om ferien, sier Renas.
Han sier familien ser lysere på fremtiden etter at de deltok på «Ferie for alle».
– Vi har blitt kjent med flere familier og føler oss mer likeverdige, jeg tror vi vil delta til neste år også, avslutter familiefaren og smiler stort.
