Frykter at broren skal drepe

Dørene er alltid låst. De lufter ikke i første etasje. Gardinene er ofte trukket for. Barna får aldri leke ute, uten tilsyn av en voksen.

Stine vet at broren har hatt konkrete planer om å drepe medlemmer av familien. Derfor tar de ingen sjanser.

Situasjonen deres er ikke unik.

Fagfolk mener det går mange potensielt farlige pasienter rundt i samfunnet fordi de ikke behandles med tvang.

NRK har valgt å anonymisere familien som omtales i denne saken. Vi kjenner til identiteten deres og har sett dokumentasjon som bekrefter historien de forteller.

– Han sa at han skulle drepe oss

For tre år siden var han en helt vanlig mann. En omsorgsfull sønn, bror og onkel, som ikke gjorde en flue fortred. En som bar handleposer for gamle damer på butikken, beskriver søsteren Stine.

Men merkelige ting hadde begynt å skje. Familien skjønte at noe var galt. Hvor alvorlig det var, kunne ingen av dem ane.

En natt skjedde det som fikk dem til å innse hvor syk han hadde blitt.

Mannen som kom opp trappa i morens hus, var ikke å kjenne igjen. Moren så at sønnen hadde et flir om munnen og var beksvart i øynene. Han bar en lang kniv, og gikk mot moren sin med bestemte skritt.

Moren vet ikke hvordan hun klarte å nå inn til sønnen med beskjeden.

«Nå går du. Snu. Gå ned.»

På et eller annet nivå forstod han at han måtte gjøre som hun sa og dro sin vei, beskriver moren.

Familien er helt sikre på at mannen i trappa var på vei opp for å drepe.

I ettertid har familien funnet opptak han hadde tatt av seg selv i psykotisk tilstand. Timevis med videoer fra seks måneder tilbake i tid.

– Han sa at han skulle drepe oss. Han sa hvordan han skulle drepe oss. Han sa på et tidspunkt i hvilken rekkefølge og hvem som skulle se på hvem som ble drept, forteller søsteren.

Les også Kripos-oversikt inkluderer for første gang alvorlig psykisk syke drapsmenn

Misfornøyd med oppfølging

Tre år etter at de begynte å se de første tegnene på at noe var galt, sitter mannen i dag alene i egen leilighet.

Han er for lengst skrevet ut av akuttpsykiatrien. Han får møte annenhver uke på distriktspsykiatrisk senter. I praksis er det snakk om en 10–15 minutters konsultasjon, sier søsteren.

Han får også tilbud om oppfølging av kommunalt psykisk helseteam, men søsteren forteller at broren sender dem på dør etter cirka 10 minutter.

Det har vært flere runder med psykoser, paranoia, vrangforestillinger og trusler om vold. Politiet har rykket ut en rekke ganger, forteller Stine.

Nå planlegger psykiatrien å avslutte oppfølgingen, sier hun.

Mannen overlates helt til seg selv. Ingen kan lenger fange opp om han blir dårlig igjen, før det eventuelt smeller, hevder familien.

Helsevesenet har vurdert mannen til å være samtykkekompetent. Det betyr at han er egnet til å ta gode avgjørelser på alle områder av livet.

Familien forstår ikke hvordan det er mulig.

De ser en bror og sønn råtne i sin egen leilighet. Det hoper seg opp med søppel, matrester og skitt. Hvis ikke de hjelper ham, har han ingen. Samtidig er de livredde hver gang de er på besøk for å vaske eller handle.

Det er vurdert at mannen har liten risiko for å bli voldelig, så lenge han tar medisiner og ikke ruser seg. Men familien sier de vet at han ruser seg jevnlig.

Nå venter de bare på neste psykose. De frykter en tikkende bombe skal gå av.

– Hvis han blir dårlig og ingen fanger det opp, er jeg er redd for at han føyer seg inn i rekken av andre erfaringer man har i samfunnet med så syke mennesker, sier søsteren.

– Som hva da?

– Som Kongsbergdrapene og Theresesgate.

– Hva slags beskjeder har dere fått når dere har prøvd å sikre ham bedre hjelp?

– Vi har fått beskjed om at han ikke kan straffes for tidligere sykdomsperioder. Også gjentar de i stor grad at han må få lov til å ta valg på egne vegne.

– Når er det galt nok? Når han har skadet eller drept noen, spør Stine.

– En skam

Den anerkjente psykiateren Randi Rosenqvist blir opprørt når hun hører familiens rop om hjelp.

– Jeg skriker når jeg hører slike historier. Det er en skam, sier hun.

Rosenqvist er ikke i tvil om at noe har gått galt i denne saken. Hun mener offentlige myndigheter må gripe inn.

– Hvis han er psykotisk og til fare for seg selv eller andre skal han innlegges. Punktum.

Historien er et eksempel på at den politiske utviklingen har gått for langt, sier Rosenqvist.

– Vi har blitt tutet ørene fulle de siste årene om at tvang er fælt og frivillighet er bra.

Rosenqvist mener at politikerne ikke forstår at tvang i mange tilfeller er god omsorg.

– Veldig lite av tvang er gjennomført med makt. Det er behandling pasienten ikke har bedt om selv. Er du svært syk, er du ikke i stand til å be om det. Da er det det offentliges ansvar å be om det.

Hun mener at politikerne ikke har tatt inn over seg at noen er så syke at de må ha langvarig, målrettet behandling.

– Det store rettssikkerhetsmessige problemet i Norge er at pasienter som trenger det ikke får behandling, ikke at pasienter som ikke trenger det blir tvangsinnlagt.

Les også Ny studie: Kutt i psykiatriske sengeplassar fører til dårlegare behandling

Drap og drapsforsøk

Nesten hvert tredje drap og drapsforsøk mellom 2014 og 2021 ble begått av personer med alvorlige psykiske lidelser, viser en Kripos-rapport.

Gjerningspersoner med alvorlige psykiske lidelser rettet oftere volden mot egne foreldre enn gjerningspersoner uten slike lidelser.

Rapporten peker på flere utfordringer med å forebygge voldsbruk hos personer med alvorlige psykiske lidelser.

De har også funnet ut at en gjentakende utfordring er pasienter med voldspotensial, som hyppig legges inn og skrives ut igjen etter å ha fått tilbake samtykkekompetansen.

– I verste fall blir noen drept

Den sikkerhetspsykiatriske avdelingen Granli i Vestfold huser noen av landets sykeste og farligste pasienter. De behandler pasienter som er lagt inn på tvang.

«Stine» og familien mener broren burde fått en plass på et sted som dette.

Familiens historie er langt fra unik, sier overlege Torkel Vang.

Vang ser lignende situasjoner ukentlig. At pasienter han mener skulle ha vært på tvang, får frie tøyler. De får ikke den hjelpen de trenger.

Det mener han fører til at mange av dem blir livsfarlige for seg selv, pårørende eller samfunnet.

– Det er veldig mye ved systemet her som ikke fungerer. Det går altfor langt, altfor ofte før noe blir gjort.

Det finnes en mulighet i loven for å bruke tvang, men Vang mener den brukes altfor sjelden. Han sier at veldig mange pasienter og pårørende ville hatt det mye bedre enn i dag, dersom farekriteriet ble brukt oftere.

Da ville mange flere pasienter vært på tvungent psykisk helsevern, og helsevesenet kunne sikret oppfølging og hindret tilbakefall, sier han.

– Det er i forbindelse med tilbakefallene at voldsrisikoen øker. I verste fall blir noen drept.

– Er dette et system du er stolt av å være en del av?

– Nei. Det er jo flaut. Det er dårlig.

At ikke farekriteriet brukes oftere, mener Vang handler om flere ting.

– Det ene er manglende kompetanse. Det andre er handlingslammelse eller mangel på handlekraft, sier han.

I 2017 ble loven om psykisk helsevern endret. Da ble det bestemt at pasienten må mangle samtykkekompetanse for å kunne tvinges til behandling.

Det betyr at du som pasient må være i stand til å forstå hva du sier ja eller nei til.

– Det har nok, unnskyld uttrykket, skapt mye støy i systemet. Det har blitt et voldsomt fokus på selve samtykkekompetansevurderingen, og så glemmer man å vurdere farekriteriet, sier Vang.

Les også Slår alarm om psykiatritilbudet: – Nå er grensen nådd

Skal evaluere lovendring

Helse- og omsorgsdepartementet vil ikke kommentere denne enkeltsaken.

NRK har bedt om et intervju med helseministeren, men vi har kun fått et skriftlig svar fra statssekretær Kristian Bekeng.

Bekeng sier at et ekspertutvalg i gang med å evaluere lovendringen om samtykkekompetanse fra 2017.

– Målet er et lovverk og praksis som både sikrer pasienten et forsvarlig helsetilbud, og samtidig vektlegger behovene til pårørende og samfunnssikkerheten.

«Stine» og familien forstår ikke hvorfor ingen lytter til deres rop om hjelp.

De føler seg maktesløse og slitne av å leve et begrenset liv i konstant beredskap.

– Hverken han eller vi skal behøve å leve sånn som dette.

Les også De elendige