Hopp til innhold
Kronikk

De elendige

Noen psykisk syke klarer ikke å bo alene og ta vare på seg selv. De lever i helsefarlig kaos og ensomhet, og får ikke den hjelpen de trenger.

Anne Østgaard

Mennesker med psykiske lidelser skal også ha innflytelse over sitt eget liv. Samtidig må vi innse at noen pasienter ikke evner å bo alene og ta vare på seg selv, skriver Anne Østgaard.

Foto: Guri Cathrin Pfeifer

«Mennesker med psykiske plager må få bedre og raskere hjelp», forkynte statsminister Jonas Gahr Støre i sin nyttårstale. I 2014 sa statsminister Erna Solberg omtrent det samme: «I årene som kommer vil regjeringen arbeide for å styrke det psykiske helsetilbudet (…) Det må bli enklere å få hjelp.»

Tja...

Faktum er at pasienten ikke er i bedring. Det har snarere gått fra vondt til verre. På 90-tallet ble det vedtatt en opptrappingsplan mot 2008. Norge skulle da ha 6 565 døgnplasser i voksenpsykiatrien, og det polikliniske tilbudet skulle også trappes opp.

I dag har vi rundt 3280 døgnplasser. Altså bare halvparten så mange som opptrappingsplanen anslo som nødvendig. Samtidig er ventetiden på hjelp utenfor institusjon uanstendig lang.

Hvor ille kan det gå når hjelpeapparatet svikter? I fjor ble Kongsberg, Røa og Bislett i Oslo satt på kartet på dramatisk vis. Tre psykisk syke, unge menn dukket opp i nyhetsbildet. To drapsmenn og et offer som kunne blitt drapsmann.

Hjelpeapparat og politi kjente godt til dem fra før. Sju liv gikk tapt. Spørsmål ble reist. Ansvar forsøkt plassert. Kritikken haglet.

De er dessverre ikke de eneste. Altfor mange syke, som vi ikke hører om, lever uverdige liv, og får ikke hjelpen de trenger.

Som pårørende og verge for en psykisk syk bror, har jeg vært tett på psykiatrien i 30 år. Jeg har jevnlig besøkt institusjoner som Blakstad Sykehus og nå nedlagte Lier psykiatriske sykehus. Vakre omgivelser med bygninger preget av styrt forfall. Ute og inne.

Mange psykisk syke mangler både boevne, sykdomsinnsikt og behandlingsvilje.

I dette nedslitte og neglisjerte skal de sykeste bli friske. «Svingdørspsykiatrien» hersker. Lange, stabiliserende og helende opphold er få forunt. «Alle» skal leve i egen bolig, og behandles i hjemkommunen.

Bra for noen, men veldig mange psykisk syke mangler både boevne, sykdomsinnsikt og behandlingsvilje. De klarer seg dårlig i egen bolig, særlig når de ikke får den oppfølgingen de trenger.

Som min alvorlig syke bror.

Han er kjent med at han omtales i denne kronikken, og har gitt sitt samtykke til at jeg skriver, i den grad han er samtykkekompetent. Jeg har som pårørende og verge vurdert det slik at det er viktig å si fra om forholdene, fordi dette handler om flere enn min bror. Derfor velger jeg å signere denne kronikken med fullt navn.

Min bror bor i omsorgsbolig i storkommunen Drammen. Tidvise sykehusinnleggelser varer i et par, tre dager – uansett behov, tilstand og ønske. Det er ikke plass, og «han er først og fremst kommunens ansvar».

Ofte tar akuttmottakene hånd om svært syke pasienter med behov for lengre opphold på psykosepost; ren oppbevaring, gjerne med bruk av skjerming, det vil ofte si isolasjon, og tvangsmidler.

For en tid tilbake bar jeg ut nær 40 bæreposer med søppel fra min brors lille leilighet. Jeg fant viktig post og inkassokrav. Kjøkkenet var overfylt, uten mulighet til matlaging. Oppvask i klesskap, kommodeskuffer og under sengen.

Trekk på sengetøy manglet. Vasketøy på badegulvet hadde tørket til harde, illeluktende klumper. Et nedgriset kjøleskapet fylt med tomme melkekartonger og kjeler med udefinerbart innhold.

Ventetiden på hjelp utenfor institusjon er uanstendig lang.

Og litervis med brus. Kostholdet hans er elendig, og i grell kontrast til forskning som viser at sunt kosthold kan bedre psykiske lidelser.

Mulig det, men hvem skal handle og lage den sunne maten? Og hva med elendig institusjonsmat og alle brus- og sjokoladeautomatene på psykiatriske avdelinger?

Min bror lever under uverdige forhold i kommunal regi. Jeg må reise 14 mil tur/retur for å hjelpe ham, og ved ovennevnte «besøk» jobbet jeg og en innleid rengjøringshjelp i 13 timer. Full av berettiget harme lot jeg et berg av søppelposer bli liggende ved inngangen til personalet da jeg dro hjem om kvelden.

De visste hvor det kom fra, men jeg hørte aldri noe. Klager til de kommunale instansene som skal ha ansvar for å hjelpe, er forgjeves. Unnskyldninger og forklaringer er vikarierende. En gjenganger er «manglende samtykke». I senere tid også corona. Men situasjonen har vært slik lenge.

I noen sammenhenger betraktes han altså som samtykkekompetent, altså i stand til å forstå hva han faktisk sier ja eller nei til. I andre tilfeller ikke.

Han har tidligere vært tvangsinnlagt, og har i årevis vært underlagt tvunget psykisk helsevern i form av tvangsmedisinering.

Samtidig har personalet som har ansvaret for ham, angivelig «ikke lov» til å kaste søpla hans uten at han ber om det.

Oppnevnelsen av meg som hans verge ble i sin tid også foretatt uten hans samtykke, men med hans aksept.

Min bror lever under uverdige forhold i kommunal regi.

Jeg er absolutt tilhenger av at mennesker med psykiske lidelser også skal ha innflytelse over sitt eget liv.

Samtidig må vi innse at noen pasienter ikke evner å bo alene og ta vare på seg selv. De lever i helsefarlig kaos og ensomhet, og hadde vært tjent med å bo i små, betjente bofellesskap.

De trenger et tilbud som ikke finnes.

Sterke stemmer bidrar til debatt. Men når de frem? I en kronikk i Dagens Medisin «fillerister» den erfarne psykiateren Randi Rosenqvist helsepolitikerne. Hun ber for de sykeste, som også kan være de farligste.

Jeg synes det er oppløftende at hun skal lede aksjonsgruppen mot nedleggelse og salg av flere psykiatriske institusjoner, og for flere og bedre behandlingsplasser.

14 av 17 er planlagt nedlagt, tre er allerede solgt. Planer om nybygg er tiltenkt korttidsopphold, med færrest mulig pasienter, i bygg av typen som planlegges på nye Aker sykehus: En høyblokk, midt mellom to av landets mest støyende og trafikkerte veier.

Altfor mange syke, som vi ikke hører om, lever uverdige liv.

Psykiatrien har en lang og uhyggelig historie. Mye er bedre, men mye også verre. Flere regjeringer og partier har bidratt til en om- og nedprioritering av psykiatrien, de mektige helseforetakene til effektiv nedbygging.

Samhandlingsreformen har pålagt kommunene tunge oppgaver. Mange mangler fortsatt evne og vilje til å løse dem. Vi har en samtykkelov som skal sikre forsvarlig medbestemmelse, men som misbrukes og mistolkes.

Alvorlig psykisk syke forstår ofte ikke sitt eget beste.

Det må ikke hindre at de får den behandling og hjelp de trenger.

(Drammen kommune er kjent med innholdet i denne kronikken.)