Det er mai, og tiden hvor sørsang og søtsang, desperate dansetrinn, modulasjoner og kostymer av en annen verden inntar Europas TV-skjermer. Forumet vi snakker om er selvsagt Eurovision Song Contest.
Det er snart 60 år siden det hele kom i gang i Sveits i 1956, og siden den gang har fenomenet vokst og vokst. Norge har vært et av de mest trofaste medlemmene, med deltakelser siden 1960.
Men hvorfor elsker (eventuelt hater) nordmenn konseptet Eurovision? NRK tok en prat med hvermannsen på gata.
Les også:
Elsker det tradisjonelle
En av de trofaste beundrerne av Melodi Grand Prix, som hun foretrekker å kalle konkurransen, er Aase Bergsmark.
– Jeg tror jeg må ha fulgt med helt siden det startet jeg. Og det må jo ha vært cirka 100 år eller noe sånt, sier hun humoristisk.
Hun mener at Melodi Grand Prix er noe som rett og slett hører med i løpet av året.
– Jeg elsker det tradisjonelle ved det. Det er noe som samler både unge og eldre, og øst og vest i Europa. Og så håper man jo at det skal gå bra for Norge, jeg blir litt patriotisk. Men det er flere andre land som jeg håper får litt å glede seg over.
Men hun merker også at avstemningen ikke lenger reflekterer hennes egen smak.
– Når andre er begeistret for visse låter, tenker jeg at det var jo nesten ikke melodi i det hele tatt! Mens det liker synker nesten helt til bunns, ler hun.
Hun så på den første semifinalen som ble avholdt i går. Og treffende nok, mens hun sitter på et bakeri, sier hun.
– De latvierne som sang om å bake kake, de likte jeg!
Kan også bli forarget
Sammen med henne på bakeriet sitter Inger Bjørge. Hun deler mye av venninnens oppfatning.
– Jeg liker å se på, men jeg kan også bli forarget av og til. Noe av dansingen for eksempel, den syns jeg ikke er morsom. Det blir litt sånn at jeg ikke helt hvor melodien er, og det er jo melodiene man skal stemme på, ikke all staffasjen rundt.
Glanstiden for henne var da Jahn Teigen var med nesten hvert eneste år, og da Bobbysocks vant. Men det internasjonale aspektet er det mest unike.
– Du får innspill fra mange land, og avstemningen fra de ulike landene er spennende. Det er mye mer berikende enn at noen nordmenn står i et panel og synser.
Tvinger MGP på barna
Atskillig yngre, men minst like stor fan er Marte Drageset, som jobber på parfymeri.
– Jeg er oppvokst med Melodi Grand Prix, det er en del av minnene mine fra barndommen. Og det samme skal det bli for barna mine, de må se på, det er frivillig tvang, ler hun klukkende.
Og det er mye ved Grand Prix-fenomenet hun elsker.
– Rare kostymer, enda rarere sanger, alt det som skiller seg ut. Det blir også en fin sosial greie, vi inviterer venner, snakker om gamle opptredener og finner frem hårreisende Youtube-videoer.
At programmet er kjent for å være elsket og hatet er hun imidlertid godt kjent med.
– Men jeg skjønner ikke hvordan det går an å IKKE like Grand Prix? Hvis de skal diskutere det med meg så må de iallfall se på det først, sier hun bestemt.
(artikkelen fortsetter under bildet)
Fortsatt populært på dansegulvet
Gjør Grand Prix-låter seg fortsatt gjeldende på dansegulvet og i festlige sammenhenger?
Ja, mener DJ og musiker Morten Vangum. Særlig i selskaper hvor det finnes eldre ungdommer og voksne, er Grand Prix-låter midt i blinken.
– Særlig i disse maidager blir gamle Grand Prix-låter mye etterspurt. Johnny Logan, ABBA, låter som «Hallelujah» og «Save your kisses for me» er gjengangere og som får folk i godstemning på gulvet.
Han har også merket seg at det ofte er minner som er sterkt knyttet til Melodi Grand Prix.
– Grand Prix-låter vekker tilsynelatende mer minner enn andre låter fra samme periode, man får en spesiell retroeffekt.
Kjærlighet fra uventet hold
Og kjærlighet til Grand Prix kan også komme fra uventede kanter. Are Kalvø har tidligere kommet med denne kjærlighetsuttalelsen om konkurransen:
– Det er fint å la seg rive med. Gjerne av noe som er rart. Og langt unna det du ellers driv med. Og hvis du først skal la deg rive med av et tv-program, så kan du ærlig talt like gjerne velge et program som er både komisk, fargerikt, dansbart, latterlig, tøysete, alvorlig, smakløst, stilig, spennende og pinadø varer i tre timer, sier Kalvø.
Noen vil garantert rive seg i håret og jamre over sure toner denne uken, men man nok slå fast: Eurovision Song Contest har trolig kommet for å bli.