«Tonje» lærte å sette grenser som pårørende – gikk fra skam til selvrespekt

NRK har valgt å kalle henne «Tonje» av hensyn til henne og familien.

Helt fra hun var et barn kjente hun på en skam for at moren ikke var som andre mammaer. I perioder var moren helt borte fordi hun måtte legges inn.

Etter hvert som hun ble eldre skjønte hun at moren var psykisk syk. En diagnose moren aldri har vært enig i. Det i seg selv har vært vanskelig å takle for Tonje.

– Den sorgen jeg har følt på er jo at hun skulle vært her. Hun hadde vært her nå, hvis ikke hun hadde vært så syk, sier Tonje om savnet av en mor som klarte å delta i hennes i liv.

Som voksen har hun valgt å sette noen grenser for å ta vare på seg selv. Hun har blant annet flyttet fra hjemstedet sitt.

Det kan også være en skam.

– Er jeg en bra nok datter? spør hun seg selv.

Styrke fant hun blant annet på kurs med andre pårørende.

• Tøffe budsjettkutt: Frykter at datterens tilbud forsvinner

Ikke alene

En undersøkelse fra Pårørendealliansen viser at pårørendes innsats tilsvarer 136 000 årsverk.

En gang i måneden møtes pårørende til psykisk syke og rusavhengige i Larviks pårørendesenter. Der kan de snakke åpent om alt.

Temaene er blant annet ensomhet, ta vare på seg selv og følelsen av skam.

Det er fagfolk med også. De lærer av de pårørende hvordan de kan gi bedre hjelp.

– Ditt liv er like viktig som noen andres, sier avdelingsleder Sissel Egenberg og viser til sikkerhetsinstruksen vi får på flyet:

– Ta på egen maske først, før du hjelper andre.

Det rådet har hun gitt til mange pårørende.

– Hvis de ikke tar vare på seg selv, så har de til slutt ingenting å gi. Det lyser rødt! sier Egenberg.

Hun mener det er ekstra vanskelig å være pårørende til psykisk syke og rusmisbrukere.

– Da føler man kanskje på en skam også? sier hun.

Det kjenner Tonje seg igjen i. Hun har gjennom årene prøvd å håndtere sin skjebne.

Gode råd er ikke alltid dyre

Ikke alle kommuner har et pårørendesenter. Her kan du sjekke tilbudet i din kommune.

Det nasjonale pårørendesenteret kan også kontaktes både på telefon og chat.

Fagkonsulent Inger Grødem sier de pårørende er en viktig gruppe som får stadig flere oppgaver.

Flere blir eldre, men sykehjemsplasser er det kamp om. Folk skrives stadig raskere ut fra ulike behandlinger. Mange alvorlig syke ønsker å få dø hjemme. Da må de pårørende trå til.

Grødem minner om at det faktisk er frivillig hvor mye man vil bidra som pårørende til voksne.

– Men de fleste føler på et moralsk ansvar, sier hun

Samtidig har alle behov for egne liv. Isolasjon og ensomhet kan ellers bli resultatet.

– Det hjelper å rydde opp i hva man kan bidra med og hva man ikke kan, forklarer hun.

Ved hjelp av ganske enkle hjelpemidler kan mye falle på plass.

For Tonje hjalp det å få innspill på om det var greit å sende moren en snap eller en SMS.

– Jeg tenkte at det var vondt for henne å ikke være der. Jeg ville ikke gni det inn at vi har det fint, mens hun er syk og alene.

De snakket om det på kurset og hun innså at kanskje var det godt for moren å delta litt via et bilde og en melding.

Det har gjort det lettere å ha kontakt med moren.

– Vi kunne vise at vi tenkte på henne, sier Tonje.

• Stor økning i behandling av psykisk syke. For Silje ble gårdsliv redningen.