Kommentar

Låst i en slags hentesveis

Jeg klippet håret selv, og prøvde å skjule de voksende vikene.

Henrik Bøe med en slags hentesveis

OPP OG FRAM: Håret er lagt slik at vikene skal bli minst mulig synlige.

Foto: Privat

«Jeg ser at du er litt tynn i håret.»

«Ja?»

22 år gamle meg kjente at jeg begynte å rødme, men jeg lot som at jeg syntes det var morsomt og naturlig å snakke med frisøren om dette. Situasjonen var klein nok allerede.

«Jeg kan anbefale denne sjampoen. Kunder har sagt at den virker.»

Frisøren holdt fram en blålilla flaske. Det var en dyr sjampo, men den påstod at den var verdt det. Tross alt kunne den stoppe hårtapet – og i beste fall få håret til å vokse ut igjen.

«Virker den?» spurte jeg tvilende.

«Ja», sa frisøren.

Jeg sa nei takk til sjampoen, men fikk med meg en prøve og litt reklame hjem.

Jeg har ikke vært hos frisøren siden.

Sjampoen

Men jeg kjøpte sjampoen. Flere ganger. Ikke fra frisøren, men samme uke bestilte jeg den på nett. Innerst inne skjønte jeg jo at dette ikke kunne virke, men samtidig var det kanskje verdt å prøve? I beste fall kunne den kanskje hjelpe til at jeg ikke mistet mer hår, tenkte jeg.

Den dukket opp i postkassen, og jeg brukte den en stund. I tillegg kjøpte jeg en slags mikstur, som i kombinasjon med sjampoen skulle få håret til å vokse ut igjen.

I alt brukte jeg vel rundt 1000 kroner på denne sjampoen, før jeg ga opp. Det ble dyrt, og jeg merket ingen effekt. Dessuten var det litt styr med å prøve å gjemme den bort så ingen andre skulle se den.

Skolebildet

Frisørbesøket med den blålilla flasken skjedde flere år etter at jeg først begynte å miste håret. Jeg husker at jeg så på klassebildet for 10. klasse og syntes hårfestet mitt så litt annerledes ut enn på de andre guttene i klassen. «Er det viker?» spurte jeg mamma. «Nei da», sa hun, og forsikret meg om at håret mitt alltid hadde vært sånn. Mamma løy.

Klassebilde av Henrik Bøe i tiende klasse

VIKER? 16 år gammel lurte jeg på hvorfor hårfestet mitt begynte å se ut som en «M».

Foto: Privat

Jeg begynte å miste håret omtrent da jeg også begynte å «miste» kvisene, som hadde beleiret mesteparten av ansiktet mitt i løpet av tenårene.

Uten mirakelsjampo ble løsningen å klippe håret selv. Over flere år hadde frisyren min utviklet seg fra «kort på sidene og litt lengre på toppen» til «middels langt hele veien som rufses litt rundt framover på sidene slik at vikene ikke blir så veldig synlige», så det var ikke så synlig om håret ikke var helt jevnt klippet, tenkte jeg.

Frisyren fungerte dårlig i motvind, men da kunne jeg jo bruke en lue, eventuelt snu hodet litt sidelengs så ikke håret på begge sider fløy opp med vinden. Ofte fant jeg den perfekte vinkelen som gjorde at håret ikke flagret helt opp, samtidig som jeg ikke gikk veldig rart med hodet.

Låst

Et par år etter det siste frisørbesøket gikk jeg på et nytt nederlag. Den geniale blandingen av hårvoks og gelé som jeg brukte, forsvant fra butikkene. Dermed var det klart for en ny og dårligere versjon av den rare frisyren, som hadde utviklet seg enda lenger bort fra «kort på sidene og litt lengre på toppen».

Med gelé ble håret stivt og ekkelt, med voks ble det heller ikke noe bra. Likevel beholdt jeg denne frisyren. Ikke ville jeg dra til frisøren, og jeg turte ikke å barbere håret vekk og bli «skalla». Jeg visste jo ikke hvordan jeg kom til å se ut, og hvis jeg først gjorde det var det ingen vei tilbake.

Jeg var låst i en slags hentesveis. I flere år.

Henrik Bøe med litt hår

SELVKLIPPET: Slik så mitt selvklippede hår ut.

Foto: Sverre Lilleeng / NRK

Hvorfor det, egentlig?

Hvorfor tenkte jeg så mye på det? Jeg snakket ikke med noen om det, og det skjedde svært sjelden at noen kommenterte håret mitt. Egentlig var det bare jeg som gjorde dette til en greie, inne i mitt eget visnende hode.

Nettopp det tror jeg er noe av årsaken til at det kan være vanskelig å miste håret. En veldig synlig del av kroppen visner bort, bokstavelig talt. Du har ikke kontroll over det, og alle kan se det.

Jeg vet at mange menn med visnende hår synes det er en vanskelig situasjon å være i. Kanskje synes flere dette er et problem nå enn tidligere. Ifølge hårklinikker NRK har snakket med, vil flere og flere menn ta hårtransplantasjon, og noen av disse er ungdom under 18 år. Samtidig kan barberer Jeffter Kwaah berolige menn med lite hår på toppen – nå er det nemlig trendy med kombinasjonen massivt skjegg og blank isse.

Ikke at det hjelper meg, som heller ikke har noen skjeggvekst å skryte av.

Fordeler

Jeg vil likevel slå et slag for fordelene ved å barbere bort manken:

  • Du slipper sovehår, luehår og andre typer hår.
  • Du kan kamuflere at du blir mer og mer skalla, ved at du allerede er skalla.
  • Hvis det plager deg at du mister håret, er det ganske stor sjanse for at du kommer til å slutte å tenke på det etter at du er blitt vant til å være hårløs.
  • Sannsynligvis ser det bedre ut enn å tviholde på det lille av hår man har igjen.
  • Det er mye billigere enn hårtransplantasjon og andre løsninger for å beholde håret.

Skalla

For meg løste deg seg en vinterdag i 2010. Jeg tok mot til meg, spaserte inn på Clas Ohlson, tok med meg en billig hårklippemaskin til kassen og betalte. Jeg dro rett hjem, og barberte av meg håret. Først 7 millimeter langt, så kortere. Til slutt endte jeg opp på 3 millimeter.

Det var en befrielse. Jeg sluttet å gå sidelengs i vinden, og jeg sluttet å tenke noe særlig på håret i det hele tatt. Den eneste negative konsekvensen jeg har opplevd, er at håret bør barberes ganske ofte for at det ikke skal se rart ut. Og hårklippemaskinen begynner å bli ganske sliten – jeg har den samme fortsatt.

Skalla mann fra øynene og opp

SKALLA: Slik ser jeg ut på hodet i dag.

Foto: Håkon Eliassen / NRK