Reddet fra infernoet av et par gode sko

Joy Shephard kunne ikke tro det hun så. Var det mulig? Hvordan kunne noe sånt skje?

62-åringen tenkte straks at den 416 meter høye skyskraperen kunne komme til å knekke. At den kunne treffe det bygget hun var i. Hun var ikke i tvil: Hun måtte vekk herfra, måtte ned og ut.

«Dere er trygge»

På høyttaleranlegget kom det beskjed: Dere er trygge. Gå til kontorene deres, gå tilbake.

Men den tidligere læreren, som nå jobbet i storbanken Morgan Stanley, valgte å stole på seg selv, forteller hun i NRK-podkasten Krig og Fred. Joy Shepard var nyansatt i investeringsbanken og var invitert til et tre ukers kurs sammen med kolleger fra hele landet. Helgen før besøket startet koste hun seg med å se storbyen.

Tirsdag den 11. september fulgte hun kurset i bankens lokaler i det ene av de to såkalte tvillingtårnene til World Trade Center på Manhattan.

Et fly treffer

Da samlingen hadde vart en times tid denne morgenen var det tid for pause der oppe i 61. etasje. Plutselig syntes Joy det kjentes ut som bygget svaiet. Hun tenkte det kanskje var slik i sånne høye skyskrapere, mens noen andre mente det kunne ha vært en bombe.

– Jeg så ut av vinduet og trodde ikke mine egne øyne. Jeg sa «Vi er ikke blitt bombet. Det ser ut som halen på en jumbojet stikker ut av Tårn 1».

Klokka var 8.46. Det ingen visste da, var at 19 terrorister fra Al Qaida hadde kapret fire fly.

Kaprerne hadde lært seg å ta av og å føre flyene. De hadde planlagt å styrte og nå hadde det første flyet dundret inn i det nordlige tårnet i World Trade Center.

Joy syntes det så ut som flyet hadde skadet flere av etasjene i det høye bygget. Tenk at det kunne skje noe sånt på en så vakker dag! Hun fikk det ikke til å stemme.

Hun ble redd for at tårnet som var truffet kunne falle sammen. Joy overhørte beskjeden om at de skulle gå tilbake til kontorene sine. Hun begynte å gå mot nødutgangen.

– Jeg har alltid hatt forferdelig høydeskrekk. Jeg ville komme meg ned på bakken. Gang på gang fikk vi beskjed om å gå tilbake, men jeg hørte ikke etter.

Joy hadde jobbet som lærer i over 30 år. Hun var vant til å være den som ga instrukser og gjorde ikke alltid slik hun ble fortalt. Akkurat denne dagen hadde hun ikke fulgt regelverket for korrekt antrekk. For ifølge kleskoden i storbanken skulle kvinnelig ansatte gå med skjørt og høye hæler. Men denne dagen var hun iført et par pene bukser og flate, komfortable sko.

Alene i trappen

På vei mot nødutgangen ble hun stanset av en av sjefene i banken. Han kom etter henne, tok tak i henne og sperret veien. Han forsøkte å lede henne tilbake, men hun lot seg ikke stoppe. Hun dukket under armen hans og stakk så fort hun kunne.

I trappen var det helt tomt. Hun var der helt alene. Ingen andre var på vei ned. Lyset i gangen kom fra et vindu i taket høyt, høyt der oppe. Joy tenkte at det kunne bli et problem hvis, eller når, tårnet som var truffet ville falle og treffe deres. Da ville det bli mørkt der i trapperommet.

– Jeg begynte å be som en gal. Jeg ba til min avdøde mor. Jeg kunne nesten høre stemmen hennes si «Vennen, vi kommer fra sterke folk. Dette får du til».

Kjørte mot kjøreretningen

Mens Joy løp satt Greg Fried i bilen på vei til jobb. For 20 år siden var kirurgen ansatt som lege i politiet i New York. Radioen sto på der han kjørte innover denne morgenen og på nyhetene meldte de at et fly hadde kjørt inn i World Trade Center. Fra veien kunne han se at det brant i tårnet høyt oppe i etasjene.

På politiradioen ble alt personell bedt om å komme inn. Samtidig var motorveien inn til Manhattan stengt. Så Greg slo på politisirenene, vrengte bilen over to filer og kom seg over i motsatt kjøreretning. Der la han seg på gassen og kjørte inn mot sentrum.

Han parkerte bilen ved den kjente oksestatuen på Wall Street. Da visste han at han ville klare å huske hvor den sto, og den var ikke i veien for noen brannbil eller redningsmannskap. Han tok på seg en jakke der det sto at han var lege, og begynte å gå mot tvillingtårnene.

En bil med politifolk så jakken hans og plukket ham opp.

– Da vi kjørte mot tårnene, landet det plutselig en kvinne foran bilen vår. Vi så det var en kvinne, for hun hadde på seg kjole. Hun må ha vært i en av etasjene som ble truffet. Det ble dørgende stille i bilen, forteller han.

Truffet av fly nummer to

Inne i branntrappen i det sørlige tårnet løp Joy Shepard etasje for etasje nedover. Mens hun ba til alt og alle hun kunne komme på. Så kom fly nummer to.

Den dag i dag vet hun ikke hvorfor hun gjorde det, men da flyet traff, holdt hun godt tak i rekkverket med den ene hånden og hoppet litt.

– Hele bygningen bøyde seg litt forover. Så bakover. Så ristet den fra side til side. Foran meg dukket det opp en diger sprekk. Jeg kunne se dagslyset gjennom den.

Fly nummer to traff klokka 9.03, rundt 30 etasjer høyere opp enn der Joy var. Rundt henne ble lufta ble fylt av røyk og skrot, papirbiter og hete. Og lukten av bensin. Det sved i øynene og halsen. Små biter av glass fra takvinduet kom dalende.

Begge tårnene sto i brann. Fra utsiden kunne man se flammer og tjukk, svart røyk strømme ut. Flybensinen gjorde brannen voldsom. Både bygningsmaterialer og vrakgods fra flyet falt til bakken.

Nå oppdaget Joy to kvinner foran henne litt lenger ned i trappen. De hadde falt og landet i en haug. Den ene hadde skadet seg og trengte hjelp for å komme opp. Mens de tre begynte å gå nedover, hørte de folk som kom ut i trappen, både over og under dem.

Bønner og salmesang

Trappen var lang og trang og smal. Det var knapt plass til to personer å gå ved siden av hverandre. Etter en stund var det blitt så fullt der at det var vanskelig å komme fram. Men ingen viste tegn til panikk. De beveget seg sakte og målrettet nedover. Som én slags stor levende organisme, folk av alle raser, religioner og nasjonaliteter, forteller hun.

– Så begynte jeg å synge «Amazing Grace», de andre sang med. Jeg ba høyt, de andre ba med. Jeg tror alle tenkte at vår siste time var kommet.

Ferden fortsatte sakte nedover med sang og bønn. Sakte nedover. Og nedover. Strømmen var gått og det var ikke lenger noe lys fra takvinduet. Det ble mørkere og mørkere etter hvert og det var langt igjen. Nede ved 21-etasje spurte plutselig en ung mann som het Michael Sparks om det var greit at han holdt henne i hånden.

– Jeg svarte selvfølgelig ja. Og vi ble gående sidelengs nedover. Det var helt svart rundt oss. Vi kunne ikke se en hånd foran oss.

Her nede møtte de brannmenn som var på vei inn i bygget. Noen av dem tok seg av de skadde, mens andre viste trappevandrerne vei videre. Joy og de andre var etter hvert kommet helt ned og fram til hovedinngangen til World Trade Center. Her var det fullpakket med hundrevis av mennesker. De presset på for å komme ut og vekk fra et ødelagt bygg som var fylt med røyk og knust marmor og glass.

Et grusomt syn

Hun og Michael kom seg ut en sidedør. Der ute var også lufta full av vrakgods og søppel, men det var lyst og mulig å se.

– Og da jeg kom ut… å, herregud… Det var en ung kvinne som kom fallende. Hun traff nesten den venstre skulderen min. Jeg kunne ikke se på henne, men jeg ba for henne og familien. Jeg visste at hun kom til å bli savnet. Hun var så ung. Så falt en mann på høyre side av meg. Så så jeg opp..

Folk ved siden av henne sto også og kikket opp. Joy kunne ikke skjønne hvorfor de ikke løp unna, det falt store fly- og bygningsrester ned fra tårnet. Store som biler. De som var der, risikerte å bli knust av det som kom deisende.

– Jeg lurer på om de rett og slett var så skrekkslagne at de ikke klarte å bevege seg.

Det var ikke bare vrakgods som kom fallende. Joy sier at dette aldri har blitt vist på TV og knapt har blitt snakket om, men da hun kikket opp så hun utallige mennesker.

– Himmelen var «pepret» av mennesker som falt. Jeg så også flykroppen. Det var et grusomt syn.

Joy tror ikke alle de hun så hadde hoppet med vilje. Hun tror de ble blåst ut av trykket da bygget kollapset.

Svart som midnatt i en kullgruve

Samtidig sto politilegen Greg Fried bøyd over en brannmann som var hardt skadet. Rundt ham fløy papirbiter og glass. Med jevne mellomrom kunne man høre noen brak og en ny forsyning med ødeleggelse kom flyende ut av det høye bygget.

Mens Greg sto der, raste det første tårnet. Lufta ble fylt av svart røyk og bygningsdeler regnet rundt dem.

– Jeg gjorde slik jeg har lært. Rullet meg sammen som en ball. Tenkte at jeg kom til å bli drept. Det var ingen steder jeg kunne løpe til for å finne beskyttelse.

En dyp lyd rumlet mot ham. Senere skulle han finne ut at den skadet hørselen hans. Greg kjente noe som traff ham i ryggen og han fikk en merkelig følelse i bena. Så ble det stille.

– Det ble svart. Svart som midnatt i en kullgruve, forteller Greg.

Han lurte på om han var blitt blind. Tenkte at han ikke var mye verdt som kirurg hvis det var tilfelle. Han kjente at han kunne bevege seg, altså var han ikke blitt lam. Mens han satt der, mer eller mindre begravd i skrot opp til skuldrene, forsøkte han å få en oversikt over egne skader. Noe av støvet forsvant og han skjønte at synet var intakt. Da han reiste seg, kjente han er forferdelig smerte i ryggen og merket at han hovnet opp.

– Jeg forsto at det var en indre blødning. Jeg tok beltet mitt og forsøkte å stramme det der nede for å stanse blødningen. Og jeg skjønte at jeg måtte komme meg vekk derfra.

Ut av «dødssonen»

Det området doktor Greg Fried var i er senere blitt kalt dødssonen. 80 prosent av dem som var der den 11. september, mistet livet.

Greg hadde innsett at han var alvorlig skadet og at han måtte komme seg vekk. Det var vanskelig å puste, så han dynket et lommetørkle med vann fra vannflasken sin. Så gikk han vestover mot Hudsonelva.

– Jeg visste at jeg blødde. Et av tegnene på indre blødning er tørst. Og jeg var tørst.

Havnepolitiet hadde kjørt sine båter inn mot Manhattan da de så hva som skjedde. Greg kom til vannkanten og så at det var 6–7 meter ned til vannet og en av båtene.

– På en eller annen måte klarte de å få klort fast en stige. De hjalp meg om bord. Da var jeg svimmel, forteller han.

På den andre siden av elva fikk de ham inn i en sykebil og fikk sendt ham til sykehus.

Reddet av et par sko

Joy og Michael var kommet seg ut av World Trade Center. Joy hadde hoppet over et flyhjul og kommet seg unna. De løp i kaoset og kom seg inn på en irsk pub. Der bestilte de noe å drikke. En øl til ham, vann til henne.

– Plutselig begynte hele den lille puben å riste. Lyset gikk. Jeg løp til døren. Michael sa «nå faller tårn nummer to». Og vi løp igjen, sier Joy.

De to hadde kommet fram til at dette angrepet måtte være et terrorangrep. De bestemte at terrorister neppe ville være interessert i å angripe Greenwich Village og la i vei dit. Michael hadde noen venner der og der var de endelig trygge.

Joy ble plassert i en god stol med føttene høyt. De bestilte pizza som kom levert på døren og hun fikk noe å drikke.

Her fikk hun også låne en telefon. Etter flere forsøk kom hun fram til ektefellen sin, etter over fem timer på flukt. Han hadde også fulgt nyhetssendingene og kunne ikke tro det var sant da hun ringte.

Joy sier hun trakk vinnerloddet den dagen. Hun ble ikke en av de nesten 3000 som døde i angrepene den 11. september. Og hun er overbeviste om at valget at skotøy gjorde utslaget.

– Folk har sagt at jeg burde forgylle de skoene. Jeg er sikker på at de reddet livet mitt, sier Joy i dag.

• Les også: 11. september-angrepet krever fremdeles ofre

Se bilder fra angrepet: