De fant kjærligheten i terrorkaoset

Mens hele verden var i sjokk over Al Qaidas angrep på USA, og mens amerikanerne telte sine døde etter flyene som hadde styrtet inn over landet, møttes engelske Nick og amerikanske Diane.

I mange flere år kviet de seg for å fortelle hvordan de to møttes.

– Jeg tror vi hadde skyldfølelse, sier Nick.

Nektet fly å lande i USA

Den 11. september 2001 satt de to, og tusenvis av andre passasjerer, i fly på vei til USA. Amerikanerne fryktet at det kunne være flere terrorister i lufta og at det kunne komme flere angrep.

Nick og Diane, som satt på helt forskjellige steder i flyet, fikk ikke vite at luftrommet over USA ble stengt.

Mange fly var allerede kommet godt over Atlanterhavet og hadde ikke nok drivstoff til å snu. Det ville også blitt en krevende operasjon å plutselig dirigere noen hundre fly tilbake til Europa.

Nick Marson var ingeniør i oljebransjen og skulle på jobbreise i Houston. Diane, som den gangen het Kirschke til etternavn, hadde besøkt sønn og barnebarn i Storbritannia og var på vei hjem. Ingen av dem skulle egentlig ha vært i lufta den dagen. Men Diane hadde tatt det årlige familiebesøket litt tidligere enn vanlig og Nick hadde booket om billetten sin i siste øyeblikk.

Så kom beskjeden om at deres fly var omdirigert til Gander. Et sted noen knapt visste hvor var, mener Nick.

– De fleste tenkte kanskje at det var noe galt med flyet, og at kapteinen ikke ville gjøre oss engstelige. Men da vi landet så vi at det sto flere enn 30 fly der, sier han til NRK.

Fryktet flere angrep

I boken «The Day the world came to town» forteller Flykaptein Reinhart Knoth på Lufthansas fligth fra Frankfurt til New York om hvordan han fikk crewet til å sette serveringstraller foran cockpiten. Han visste at det ikke ville hjelpe stort, men tenkte at de i det minste ville forsinke terrorister, hvis de skulle prøve å ta kontrollen over flyet han førte.

Både i luften og på landjorda hadde mange nervene i høyspenn. På mange av de omdirigerte flyene fikk passasjerene ikke vite hva som hadde skjedd. De visste ikke hvorfor de ble sendt til Canada.

Dette var før smarttelefonenes tid, så informasjon var ikke så lett å få tak i.

De mange flyene som kom til byen, ble parkert på rekke og rad på rullebanen. Mens folk i Gander begynte å jobbe med hvordan de skulle ta imot de mange uventede gjestene, måtte passasjerene bli sittende.

Mange av dem hadde allerede vært lenge på reise, men før de kunne slippe inn i Canada, måtte passasjerlister kontrolleres. Var det grunn til å frykte noen av dem?

– Da vi landet så vi bevæpnet kanadisk politi som patruljerte mellom flyene. Det var skummelt og jeg var bekymret for familien min i USA, forteller Diane.

Nesten dobling av innbyggertallet

Byen Gander med rundt 10.000 innbyggere ligger på Newfoundland, helt øst i Canada. Da flyplassen åpnet i 1938 var dette den største flyplassen i verden. Her mellomlandet fly som trengte påfyll av bensin før de kunne fortsette reisen lenger vest og sør. De siste årene var trafikken blitt kraftig redusert, men nå kom plassen til nytte.

38 fly med nesten 7000 passasjerer ble sendt til den avsidesliggende byen.

Fylt av uvitenhet, og etter hvert angst og uro, kom flere tusen mennesker fra så å si hele verden til en by med 500 hotellsenger.

Sandwicher og nikotintyggis

Det ble mange timer å vente mens flyene sto på bakken. Noen var der i over ett døgn og forsyningen av mat om drikke om bord ble en utfordring.

– Vi fikk kveldsmat på flyet, men så var det tomt. Dagen etter hadde folk i området tømt skapene sin og laget frokostpakker til oss. Jeg tror ikke det var et kjøkken i Gander som ikke hadde vært i bruk, sier Nick.

I Gander og småbyene rundt fantes det bare ett supermarked og noen mindre matbutikker. Lagrene der var ikke store. Maten som nå ble servert i flyene var hentet fra private hjem.

Men folk på reise kan jo trenger andre ting. Det ble for eksempel også skaffet nikotintyggegummi til røyksugne passasjerer som en erstatning for sigarettene de ikke fikk tatt. Småbarnsfamilier fikk levert bleier og morsmelkerstatning.

Visste lite om angrepet i USA

Nick og Diane og de andre passasjerene fikk lite nyheter der de satt i flyene. Noen hadde mobiltelefon og fikk informasjon, men Diane sier de ikke visste stort.

For å få passasjerene effektivt gjennom terminalen på flyplassen, hadde kanadierne slått av alle fjernsynsskjermene. Det ble hengt opp lapper med «out of order» på dem. De ville ikke at folk skulle bli stående og se på de dramatiske bildene av flyene som traff World Trade Center i New York. Det samme gjorde de med telefonautomatene. Folk fikk heller få ringt hjem senere, når de var kommet mer på plass.

Sakte, men sikkert ble fly etter fly tømt for folk. Alt måtte kontrolleres og de fikk bare ta med seg håndbagasjen sin.

De 500 hotellsengene i byen ble forbehold flygere og crew. Det var viktig at de fikk sove godt, slik at de var uthvilt når de en gang skulle reise videre. Andre ble fraktet til skoler, kirker, samfunnshus og til andre lokaler der det var mulig å finne plass til en feltseng eller en madrass.

– Det var først da vi kom ut av flyet etter 20–30 timer at vi fikk se bildene av det som hadde skjedd, sier Nick.

• Les også: Gode sko reddet henne fra infernoet den 11. september

770 overnattingsgjester på skolen

På skolen Gander Academy hadde Diane Davis sittet klar i mange timer. Der hadde frivillige vært og levert tepper og andre ting man tenkte de reisende kunne trenge. Hun var lærer på skolen den gangen og forteller til NRK at de hadde skrapt sammen så mye som mulig. Gymmatter var lagt ut på gulvene. Noen av dem var ganske skitne med at fra talkumrester etter turning - til svette, men de måtte bare bruke det de hadde.

– Så ved ettiden på natten kom de første passasjerene. De var i sjokk, utslitt og forvirret.

770 sjeler fikk seg en liten soveplass på denne skolen. De fleste av dem trengte å få ringt til noen der hjemme for å få fortalt at de var i trygghet. Diane var den som satt på skolens telefon og hjalp til.

– En lette etter sønnen sin som var savnet i New York. En annen fikk vite at hans slektning hadde kommet seg trygt ut av World Trade Center.

Den lokale radioen i Gander hadde en løpende dekning av det store innrykket av gjester. Der kunne man be om hjelp.

– Det var nesten magisk. Vi meldte at vi var i ferd med å gå tom for dopapir. Da dukket folk opp med alt fra én rull til store pakker. Slik er det i et lite samfunn. Alle hjelper til, sier Diane.

Det ble noen travle timer for de frivillige. Køen foran telefonen var lang, og det var flere der som ikke snakket engelsk. De færreste hadde mobiltelefon og mange adressebøker lå i kofferten som jo lå i flyet. Diane og kollegaene måtte grave fram både geografi- og språkkunnskaper for å hjelpe folk til å få ringt hjem til sine i land som Hviterussland, Sveits eller Tyskland.

Avlyste streiken

Britiske Nick mener de ikke kunne havnet et bedre sted. Han kaller vertene sine for engler og sier de fikk hjelp til det meste. Både han og Diane, som ennå ikke hadde blitt kjent, hadde medisiner i kofferten som de ikke fikk tak i. De var ikke de eneste. Folk fra mange forskjellige land trengte legemidlene sine.

– Man måtte stille seg i en kø og registrere seg der. Jeg tenkte at det klarer de aldri verden.

Apotekerne i Gander fikk det travelt. De ringte til leger verden over for å forsikre seg om at de sendte fra seg riktige medisiner i riktige doser. To av dem jobbet i to døgn i strekk der de ringte et dusin forskjellige land. Med hjelp fra kanadiske helsemyndigheter ble rundt ett tusen forskjellige medikamenter fordelt og sendt til de passasjerene.

I dagene før 11. september hadde skolebussene stått stille. Sjåførene var i streik, men nå avbrøt de den og stilte på jobb for langt eldre passasjerer enn dem de vanligvis fraktet.

Diane og Nick ble kjørt til en liten by utenfor Gander som heter Gambo.

Et ikke- så-romantisk første møte

Der fikk de plass i foreningshuset til de lokale fiskerne og ble tildelt hver sin feltseng fra hæren. De sto som sild i tønne, forteller Nick. De fikk også fått tepper som hadde ligget lenge på lager. Det var de disse teppene som skulle gjøre at de to ble kjent med hverandre.

– Åh, møllkuler, var det første jeg sa til ham, forteller Diane og ler.

– Og jeg kom med et sånn halvmorsomt svar om at vi kaller det kamfer hjemme i England, fortsetter Nick.

– Det var vår første samtale. Veldig romantisk, ler de to i munnen på hverandre.

De to hadde havnet et annet sted enn de andre passasjerene på flyet sitt, så i sovesalen valgte de senger ved siden av hverandre. Det føltes tryggere med tanke på at de jo skulle tilbake på det samme flyet senere, forklarer Nick.

Ishockeybane ble fryselager

Neste dag sto tv-sendingene på med de samme bildene som rullet over skjermen igjen, igjen og igjen. De to bestemte seg for å gå en tur sammen og oppdaget at de hadde mer enn møllkuler å snakke om. Da de stanset ved en liten butikk for å kjøpe noe å drikke insisterte Diane på at hun skulle betale.

– Jeg tenkte at det ville øke sjansen for at han ville fortsette å holde meg med selskap. Jeg regnet med at han var såpass gentleman at han ikke bare ville ta imot og så stikke av.

De neste døgnene holdt de sammen. Rundt dem hadde frivillige organisert som best de kunne, med til tider ganske kreative løsninger. Leveranser av mat kom med ferge over til den store øya. Siden Gander ikke hadde noe kjølelager som var stort nok, ble varene plassert på byens ishockeybane.

Det ble ordnet så folk fikk dusjet på gymsaler på skoler, eller hjemme hos private som lånte ut badet sitt. Og det ble dratt i gang sosiale treff og turer.

Ville ha bevis på at det ikke var en drøm

Innbyggerne i Gambo arrangerte en liten utflukt for «flyfolket» som de etter hvert ble kalt, og de to ferske vennene trivdes fortsatt i hverandres selskap. På turen gikk Nick og tenkte på at han kanskje ikke kom til å se Diane igjen. Han ville ha et bilde av henne.

– Jeg ville ha et minne fra disse magiske dagene. Det er fælt å si det med tanke på hva som skjedde i resten av verden, men jeg ville ha et bevis på at dette hadde skjedd. At det ikke bare var en drøm.

Han forteller at han hang rundt henne og prøvde å få tatt et skikkelig bilde. Hun sa hun kunne flytte seg så landskapet kunne få kommet til sin rett, men Nick svarte «nei, nei, det er perfekt slik».

– Det var da jeg skjønte at han var interessert i meg og ikke utsikten, klukkler Diane.

Tid for avskjed

Etter fem dager i Gambo og Gander var det etter hvert klart for avreise. De mange flyene hadde stått parkert på rullebanen og nå begynte den å sige på grunn av all vekten. Det var på tide å komme tilbake til en slags hverdag, både for «flyfolket» og vertene deres.

De to turtelduene var klar over at de hadde levd i en slags boble, mens hele verden var opptatt av et stort alvor og en ukjent fare. Nå skulle de forlate tryggheten og varmen de hadde blitt møtt med i Canada. De skulle reise hver til sitt, 8000 kilometer fra hverandre. Diane og Nick visste ikke om de kom til å møtes igjen.

– Jeg var ikke klar over det da, men jeg har siden oppdaget at Diane er en tåreperse. På skolebussen tilbake til flyplassen begynte hun å gråte.

Nick la armen trøstende rundt sin nye venninne og tenkte å gi henne et lite kyss på pannen. Hun trodde han bommet og tok et godt tak i ham og ga han et skikkelig kyss.

– Jeg tenkte at dette er den sjansen jeg har. Hvis jeg ikke gjør dette nå, går vi om bord på det flyet og så kommer vi aldri til å ses igjen, forteller hun.

Fikk tilbud om nedkjøling

På flyet fra Gander til Houston var det ingen som satt på de setene som sto på boardingkortene deres. Heller ikke Diane og Nick. De satt ved siden av hverandre og fortsatte å bli bedre kjent. På flere måter.

– På overfarten gikk flyvertinnen med et brett med fuktige og varme kluter som hun delte ut. Nedover midtgangen gikk hun og sa «Varm klut? Varm klut?» helt til hun kom til oss. Da lød det: «Kald klut?», flirer Nick.

Så dro de hver til sitt. Hun til Texas og han hjem til britisk jord, men noen uker senere var Nick igjen på vei over Atlanterhavet. Han jobbet i oljebransjen og greide å finne en troverdig grunn til å dra på forretningsreise til Houston. Men det virkelige målet med reisen var å undersøke om kvinnen han hadde møtt fremdeles var slik som i Gander. Og det var hun.

Flere telefonsamtaler og e-poster senere fridde han, og Diane svarte ja. I september 2002, ett år etter det første møtet, giftet de seg.

Og bryllupsreisen? Den gikk til Gander og Gambo i Canada.

Hør NRKs podkast om angrepene den 11. september: