Folk studerer ødeleggelsene etter bilbombe i Benghazi 23. januar 2018
Foto: Stringer / Reuters

«Verdenssamfunnet forlot Libya i et kaos»

Syv år etter at opprøret mot Ghaddafi brøt ut, forteller libyere hvordan livet er blitt.

17. februar 2011 brøt det ut protester mot det 42 år lange styret til Muammar Ghaddafi i Libya. Med hjelp av Natos – og Norges – bombefly ble diktatoren etter hvert styrtet, og Libya skulle bli et fredelig demokrati, et vellykket eksempel på det som ble kalt den arabiske våren.

Slik gikk det ikke. I dag er Libya delt mellom to rivaliserende regjeringer, plaget av konflikt, lovløshet, og en kollapset økonomi.

Syv år etter den såkalte 17. februar-revolusjonen, forteller fem libyere hvordan livet er blitt.

Hamza Elkanuni (35), advokat i Tripoli:

Hamza

Hamza var kidnappet i 21 dager og ble torturert. Også broren og fetteren har vært kidnappet.

Foto: GEORGE KURIAN / NRK

I Ramadan 2016 ble jeg kidnappet. En bil passerte min bil og blokkerte gaten foran meg. Maskerte menn gikk ut av bilen, rettet våpnene mot meg og dro meg med makt ut av bilen. De la meg i bagasjerommet og tok meg med til et sted jeg ikke kjente. De slo meg med våpnene da de tok meg ut av bilen.

De holdt meg i 21 dager. Bare de siste tre dagene var uten vold og ydmykelser. Kidnapperne var maskerte, jeg kunne bare skille dem på stemmene. Ikke på noe tidspunkt så jeg noen av dem. Hvis jeg hadde sett dem, ville jeg ha blitt drept øyeblikkelig.

De ba om en million dinar i kontanter. Det er en enorm sum. Og uansett om en person er rik eller fattig, er det umulig å få tak i en slik sum i kontanter. Jeg sa: «Drep meg»!» De sa: «Når vi får millionen fra deg, vil vi drepe deg.»

Takk Gud for at jeg overlevde. Det er andre som blir kidnappet som blir drept selv etter at de har betalt løsepengene.

Kidnappinger er et stort problem. Også broren min og fetteren er også blitt kidnappet.

Etter 2011 ble sikkerheten på hjemstedet vårt verre. Huset vårt ble plyndret av militsene, og vi måtte flykte til Tripoli. Nå er hele familien her. Militsene har forlatt huset vårt nå, men de ødela det totalt. Både huset til min far og til mine to brødre ble plyndret og ødelagt.

Dette pleide å være et trygt land. Nå er det ingen som kan regjere på grunn av fragmenteringen. Våpen er i hendene til militser. Det er ingen stat, for da burde våpen kun være i hendene til hæren og politiet. En sterk regjering og en forent hær kunne ha hjulpet på situasjonen, men slik det er nå, er det tøft og vanskelig å bo i Libya. Vanlige folk lider: det er mangel på penger, mangel på strøm og vann, og trussel fra utallige militser og gjenger.

Verdenssamfunnet forlot Libya i et kaos. Istedenfor å hjelpe, gjorde de det motsatte. Libyerne trengte selv å endre det forrige regimet, men det burde ha vært en endring til det bedre, ikke til det verre. Det var i det minste ingen militser under det forrige regimet.

Den libyske dinaren var sterkere, den libyske økonomien var god, til tross for noe fattigdom, men etter 17. februar (2011), forverret økonomien seg. Ja, det var undertrykkelse og tyranni, men det forrige regimet var mye bedre både når det gjelder sikkerhet og økonomi. Nato hjalp ingenting; det bare førte til mer trøbbel.

Ashraf Amin Alazabi, butikkeier på gullmarkedet i Tripoli:

Gull

På gullmarkedet i Tripoli kommer folk for å selge gamle smykker. "Før solgte vi mer enn vi kjøpte. Nå er det motsatt."

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Etter alt landet har vært gjennom og mangelen på kontanter, er folk tvunget til å selge det de har. Folk har ikke råd til hverdagslige ting som mat og klær, så de selger smykkene sine for å overleve. Gamle familiesmykker som de har spart. Vi smelter dem om, lager nye smykker.

Før pleide vi å selge mer enn vi kjøpte, men nå er det motsatt.

Landet er mer spent enn tidligere. Alle i Libya er rammet av den økonomiske krisen. Du kan ikke finne én eneste person som ikke er rammet. Selv rike forretningsmenn merker den.

Mohammed Elswayh, sauebonde fra Misrata og eier av Libyas vakreste sau. Kjempet mot Ghaddafi i 2011, og mot IS i 2016:

Mohammed

Mohammed kjempet mot Ghaddafi i 2011. Senere, da IS kom til byen Sirte, kjempet han mot dem.

Foto: GEORGE KURIAN / NRK

Ghaddafi var ingen god mann. Han bombet gater og folk. Rakettene regnet over sivile, og hjem ble ødelagt. Barn ble også drept, unge folk, familier, selv utlendinger. Jeg deltok i krigen mot Ghaddafi. Jeg ble truffet av en rakett og ble skadet i beinet, men takk Gud er det ok nå.

Vi er inne i et nytt kapittel nå. Folk forsøker å bygge et nytt Libya. Myndighetene jobber for folkets interesser. Det begynner å bli bedre. Før 2011 var Libya en katastrofe, men nå blir det bygget på nytt.

Da Ghaddafi hadde kontroll, var sikkerheten god. Men han var mer opptatt av seg selv enn av det libyske folk. Han kom først, og det libyske folk i andre rekke.

Etter Ghaddafi kjempet jeg mot IS. De kom nesten til Misrata, og jeg følte at jeg måtte gjøre noe for landet mitt. IS drepte mange; de drepte til og med sauer og andre dyr.

Jeg ble skadet to ganger i krigen mot IS: en gang ble jeg skutt i brystet. En annen gang var jeg nær en bilbombe som eksploderte, og en splinter traff meg i øyet. Jeg ble behandlet på sykehus her i Misrata.

Takk Gud for at vi bekjempet IS. Nå er det ikke lenger IS i Libya. Krigen er over. Vi håper at det blir bedre nå, inshallah. Takket være Gud, er krigen og våpnene langt unna oss. Jeg håper de ikke kommer tilbake.

Sau

Mohammed eier Libyas vakreste sau.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Noen av vennene mine er ennå soldater i Sirte, men jeg er tilbake i mitt gamle liv som sauebonde.

Min sau vant førstepremien i en nasjonal konkurranse, den vakreste sauen i Libya. Den vant på grunn av skjønnhet og beinstruktur. Neste konkurranse er her i Misrata i mars. Jeg håper den vil samle folk fra hele Libya.

Nadia Salem Daab (47), leder for en barnehage, Tripoli:

Nadia

Nadia lengter tilbake til Ghaddafis tid. "Hvis jeg hadde hatt mulighet, hadde jeg forlatt dette landet."

Foto: GEORGE KURIAN / NRK

Hvis det var et sted jeg kunne klage, ville jeg ha klaget. Nato førte oss hit. Hvis Nato ikke blandet seg inn, ville vi ikke ha vært i denne situasjonen. Vi mistet alt, og vi mistet landet vårt.

Hvorfor bombet Nato? De har ødelagt for oss vanlige folk. Da Nato bombet, brydde de seg ikke om barn eller eldre. Det var forferdelig. Sønnen min Osama måtte få behandling i Tunisia, han tisset på seg av frykt på grunn av Nato-bombingen.

Etter at Muammar ble drept, tok militsene huset mitt, de tok bilen min, de satte fyr på huset mitt. De anklaget meg for å støtte Muammar og sa jeg måtte avhøres. Jeg var under husarrest i fem måneder, de lot meg ikke gå ut. Jeg mistet jobben.

Det er umulig for meg å glemme Muammar. Han er del av min personlighet. Selv om han er død, er det umulig å glemme ham. Jeg har ett bilde igjen av ham. Jeg gjemmer det her (henter det fra bak et skap i stuen). Hvis militsene ser at du har et bilde av Muammar, vil du bli arrestert, torturert. Hvis det var frihet, og jeg ikke var redd, ville jeg ha hengt det på veggen. Men nå er jeg redd det vil skape problemer for meg. Inshallah, jeg håper det kommer en dag hvor vi kan henge det opp igjen!

Vi er tilbake i steinalderen nå. Ingen vann, ingen brensel, ingen olje. Før hadde vi alt vi trengte. Kvinner kunne gå ute i trygghet, det var sikkerhet. Nå er jeg redd for å gå ut om kvelden og til og med på dagtid. Det er ikke sikkerhet slik det var da Muammar styrte. Jeg frykter at noe skal skje om natten. Hvis jeg er ute, frykter jeg at noen skal rette et våpen mot meg, stjele bilen min, eller rane meg. Jeg er forberedt på alt.

Det er et helvete. Helt ærlig talt, hvis jeg hadde mulighet, ville jeg ha emigrert, forlatt dette landet.

Ala Shann (31), musiker i Tripoli:

Ala

Ala drømmer om å leve av musikken, men det er vanskelig i dagens Libya.

Foto: GEORGE KURIAN / NRK

Jeg er daglig leder for en kafe for å tjene penger. Når jeg går ut herfra, er jeg musikeren Ala Shann. Men i et land som dette, i en situasjon som dette, er det ikke lett å leve av musikken. Jeg har gitt ut to plater og jobber med den tredje.

Da revolusjonen skjedde, trodde jeg at det kom til å bli bra. Kanskje ville noe endre seg. Men det ble ikke slik, folk begynte å drepe hverandre. Da angret jeg på at revolusjonen skjedde.

Vi drømte om frihet, men vi er ikke egentlige frie nå. Hvis noen for eksempel sier at de likte det gamle regimet, vil de garantert få problemer.

Etter revolusjonen, trodde vi først at alt gikk bra, så merket vi at det egentlig gikk dårlig. Vi var miserable. Hvorfor skjedde dette? Vi var glade i hverandre, spesielt i begynnelsen av revolusjonen. Vi trodde vi var best i verden. Men ikke nå lenger. Jeg lurer på hvorfor, og jeg skrev sangen «Hvorfor» om hvorfor det ble slik. Jeg skrev sangen om krigen, om hvorfor folk dreper hverandre, hvorfor barn blir drept, hvorfor det er raketter i gatene. Jeg håper at sangen, at ordene jeg synger, kan bidra til å hele landet.

Forhåpentligvis blir situasjonen bedre. Folk er leie av krig. Jeg tror, og jeg har fremdeles håp om at i løpet av de neste årene, kan det bli slik vi drømte om.