Våren er kommet til Washington

Korrespondentbrevet er denne uken postlagt i Washington.

Hør brevet i lyd:

Det går mot lysere tider her i Washington.

Kveldsmørket venter litt lenger og morgenlyset kommer litt tidligere enn bare for noen få uker siden. I forrige uke opplevde vi også det første blaff av vår. Sol fra bortimot skyfri himmel og over 20 grader i skyggen.

Vi ble så våryre at vi sporenstreks ryddet bort vår medbrakte norske snøskuffe, hentet frem hagestoler og inntok årets første lunsj utendørs på terrassen. Det var en befriende følelse.

Norske ski i amerikansk natur

Et ørlite snøfall denne uken har ikke dempet de første vårfornemmelsene. Solen har nesten smeltet all snøen igjen - og det er lite som minner om norsk vinterferie her borte akkurat nå.

Jeg må medgi at jeg savner en skikkelig langrennstur i traktene rundt Norefjell. Her i Washington har vi i løpet av vinteren på det meste hatt 10-15 centimeter snø på en gang.

Jeg rakk bare en skitur i vinter på de medbrakte langrennsskiene. Det nærmeste jeg fant en slags skiløype var på turveien i det populære turområdet Great Falls like utenfor byen.

Vi skøytet oss fremover på en blanding av issåle og snø på hovedferdselsåren, og familien vår opplevde raskt å bli et yndet fotoobjekt.

Turgåere hadde knapt sett noen på langrennsski før i dette området - ihvertfall ikke en hel familie samtidig. Vi trodde vi var de eneste med ski på beina denne søndagen.

Men på vår hjemvei dukket det overraskende nok opp en enslig amerikaner på gammeldagse treski.

Vedkjøp i shorts

Noen dager senere var det min tur til å kikke litt ekstra.

Det var på en av de kaldeste dagene og jeg var på lokalbutikken for å kjøpe noen sekker med ved. Foran meg i kassakøen sto en solid amerikaner med handlevognen stappfull av vedsekker.

Antrekket hans denne vinterdagen var tro det eller ei: kortbukse.

Ikke rart at jeg måtte kaste et blikk eller to ekstra på de blendahvite beina som sto foran meg i køen.

I mitt stille sinn undret jeg på om shorts i februar også var et vårtegn her i USA.

Morgenstund har gull...

Vår datter er begynt å spille ishockey på et jentelag i Montgomery, like utenfor Washington. Skøyter er populært blant amerikanere. De har en haug med innendørs skøytehaller til både rekreasjonsbruk og profesjonell satsing.

Laget til datteren vår trener to ganger i uken og spiller kamper i helgene. Det vil si, de tilbyr faktisk en tredje treningsdag til de ivrigste.

Lenge prøvde vi å overse denne ukentlige tredje treningsmuligheten. Tidspunktet er nemlig klokken 05.00 på morgenkvisten.

Men vår datter ville prøve morgenøkta og da faren til nabojenta tilbød seg å kjøre, var det bare å gi etter.

Jeg spurte treneren om bakgrunnen for denne grytidlige treningen, og fikk til svar at det var kamp om ishallene og at det nesten ikke kostet noe å leie ishallen på det tidspunktet av døgnet - og at han likevel var oppe så tidlig.

Men det hører nok også med at for noen av jentene handler det også om å bli så gode at det åpner for stipendmuligheter på college.

Jeg tror jeg skal være så ærlig å si at jeg aldri kommer til å bli noe entusiastisk A-menneske som står opp i otta for å gå på trening.

Bambi uten hjelm

Å gå på skøyter på dagtid derimot skal jeg nok alltids klare.

Jeg ble litt overrasket over at amerikanere som slippes løs på glattisen for første gang, ikke er pålagt verken hjelm eller annet verneutstyr.

I en skøytehall så jeg selv hvordan de stavrer seg fremover på ustøe skøytebein og ofte endte i nærkontakt med isen.

Muligens det finnes et unntak for søksmål med hensyn til skøytebruk, fordi ellers her i landet frykter man rettslige etterspill hele tiden.

Et pensjonistektepar i Washington saksøker politiet i DC etter at de opplevde at huset deres feilaktig ble stormet i en narkorazzia. Politiet hadde tydeligvis ikke sjekket husnummeret godt nok på forhånd og banet seg bevæpnet inn i pensjonistenes hjem.

Nå krever ekteparet 1 million dollar, eller 6 millioner norske kroner, i erstatning for det ubudne politibesøket.

Nrk.no sensurert

Togselskapet som frakter passasjerer mellom New York og Washington tar tydeligvis heller ingen sjanser på søksmål. De tilbyr gratis tilkobling til Internett om bord, men har innført en streng sensur på hvilke nettsteder du får tilgang til på togturen.

Jeg ble en smule forbløffet da jeg ble nektet adgang til NRKs egne nettsider fordi det kunne være innhold som kunne virke støtende på medreisende, som den automatiske varselsiden beskrev det.

Norske avisers nettsteder kunne jeg imidlertid uten problemer laste ned under togturen - med artikler og illustrasjoner tilpasset en løssalgspresse uten blygsel og sperrer.

Men nyhetssidene på nrk.no var altså utilgjengelige. Jeg vurderte et øyeblikk å fremme et søksmål for diskriminering.

The President's Day

Amerikanerne har ingen vinterferie som hjemme i Norge. Denne uken feiret vi i stedet The President's Day - en fridag for å hedre og minnes alle USAs presidenter.

Et auksjonsfirma lokket med nettauksjon på et par gamle notatlapper signert tidligere president Abraham Lincoln.

Notatlappene ble funnet i en gammel utklippsbok i et soveromskap i et dødsbo. I tillegg ble det funnet et sortkantet adgangskort til Det hvite hus onsdag 19.april 1865 - den dagen president Abraham Lincoln ble begravd.

Lincoln ledet USA gjennom sin største interne krise noen gang, Den amerikanske borgerkrigen, bevarte unionen og avsluttet slaveriet. Han ble skutt og drept i et attentat mens han overvar en teaterforestilling.

Utropsprisen for de gamle papirlappene ligger på 1000 dollar eller rundt 6000 kroner per lapp. Den ukelange nettauksjonen avsluttes ikke før i dag, så hvor mye de originale presidentlappene oppnår i pris, er fortsatt uvisst.

Shopping og romantikk

På The President Day holdt skoler og offentlige kontorer stengt, mens butikkene var åpne og fristet med store prisavslag. I dette landet der økonomien er avhengig av forbruk og kjøp, dynkes enhver nasjonal fridag ned i forlokkende tilbud og prosentavslag.

Om det er President Day, jul eller påske spiller ingen rolle - det er «business as usual» for den amerikanske handelsstanden.

I forrige uke gikk kremmerne nesten av hengslene. Da var det Valentines Day og et kjøpepress uten like. Hvor hen jeg snudd meg og gikk, ble jeg tilbudt å kjøpe røde hjerter, røde roser eller rosa drikke. Butikkene hadde ryddet plass til egne hyller med bare Valentines-gaver.

Mange amerikanere, eller for å si det mer presist amerikanske kvinner, elsker denne dagen. Godt hjulpet av en salgskåt handelsstand, er de på bristepunktet av forventninger til sine kjære.

Akkurat denne dagen følte jeg meg virkelig verdsatt som kunde hos blomsterhandleren, som pussig nok bare hadde kvinnelige ekspeditører på jobb for å håndtere køen av menn.

En nabofrue hadde fått med seg sin mann til å invitere hele gata på champagne og cupcakes Valentines-kvelden. Det ble en hyggelig aften og for oss en flott mulighet til å treffe alle gatas naboer. Det sprudlet av selskapet, der yngstemann var to år og eldste 85.

Verten serverte rosa champagne til gjestene, og ungene fikk pynte sine egne muffins med rosa glasur og sukkerhjerter.

En av nabofruene var kjapt ute med å fortelle min bedre halvdel at hun hadde fått en ny designerlampe av sin mann på denne kjærlighetsdagen.

Han virket litt brydd da jeg senere på kvelden skrøt av gaveinnkjøpet, og måtte medgi at hans innsats kun hadde bestått i å låne ut kredittkortet slik at fruen selv kunne velge å kjøpe det hun hadde mest lyst på - for hans regning.

Jeg måtte smile for meg selv.

Skrekkfri vindusvasker

Ski-VM og vinterferie hjemme i Norge står i skarp kontrast til de første vårfornemmelsene vi kjenner på her borte. Om bare tre dager skriver vi mars måned.

Forleden dag skvatt jeg på kontoret mitt her i Washington. Kontoret ligger i 8.etasje i leid bygård midt i hjertet av hovedstaden.

Jeg satt i egne tanker da et skarpt smell og en sort sugekopp festet seg på utsiden av vinduet. Og der hengende i en tynn line vaiet en vindusvasker frem og tilbake med svamp i den ene hånden og nal i den andre.

Jeg ble sittende å måpe et øyeblikk ved synet av den akrobatiske vindusvaskeren.

Selv har jeg høydeskrekk og ville aldri ha tenkt tanken en gang på å påta meg vindusvask hengende i en tynn line flere titalls meter over gatetrafikken.

Men nå er kontorvinduene mine klare for å møte vårsola.

Også på den lokale kaffebaren virker det som om vårstemningen er i emning. Kundene synes å være i bedre humør og med færre ytterklær enn for bare noen dager siden.

Køen er ofte svært lang på min lokale kaffebar, og det slår meg hvilken eksemplarisk, tålmodig køkultur amerikanere utviser.

Valgmulighetene er mange på denne kaffebaren - både når det gjelder smaksvarianter og størrelser på pappkrusene.

Selv har jeg funnet meg en søt favoritt - kaffelatte med vaniljesmak. Det er kanskje ikke akkurat den mest mandige varianten, men du verden hvor godt den smaker.

I disse dager er det et aldri så lite livgivende pustehull å nyte sin favorittkaffe på en benk utendørs.

Det er slike hverdagsglimt som bekrefter hvor ørlite som egentlig skal til for å føle et øyeblikks lykke. Og det på en helt vanlig hverdag her midt i hjertet av amerikanernes pulserende hovedstad.