Jeg har utsatt det. Vegret meg.
Fiskeben i halsen. Ti kroker i hjertet.
- Vil du ha ukesbrev fra Urix? Klikk her
Å gå i detalj om kvoter, historiske fiskerettigheter var noe jeg lovet meg selv aldri å gjøre, men noe har skjedd. Det begynte litt før 31. januar og det har styrket seg i ukene etter Brexit.
Det ropes om nasjonal suverenitet. Det skrives om Norge. Et nytt «look to Norway».
Avdøde fiskeriminister Jan Henry T. Olsen, «No fish-Olsen» spiller på underlig vis en slags rolle i Europa anno 2020.
Storbritannia kan og vil nå gjøre som Norge. Det er snakk om at dette kan bli stygt.
Vi må snakke om fisk
Setningen var innøvd, og jeg har allerede lirt den av meg minst 10 ganger; «fiskeri hvor forhandlingsresultatet også er viktig for Norge, er en av mange vanskelig saker som EU og Storbritannia må bli enig om i løpet av de neste 11 månedene». Fisk ferdig. Kan vi nå snakke om finans og det digitale marked?
Nei. Beklager.
Vekten av fisk på forhandlingsbordet i London og Brussel er nå politisk langt tyngre enn kiloprisen den samme fisken har på fiskemarked, enten det er i Peterhead i Skottland eller Volendam i Nederland.
Hva er det med fisk? Og hva er det med fiskeren?
Barnebøker og halspastiller
For å forstå dette må vi se på kitsch-maleriet av fiskeren med gul sydvest, pipe og skjegg. Vi må lese barnebøker med historier om fiskere; fedre som drar ut på havet mens barn og mor venter litt urolig hjemme i den lille fiskerlandsbyen.
Og ikke glem halspastiller. De som heter «Fishermans Friend».
Nesten mytiske forestillinger og klisjeer har liten verdi i realpolitikken i EU, hvis de ikke kan underbygges med tall.
Fiskere fra EU fanger 58 prosent all den fisken som EU, Storbritannia Island, Færøyene og Norge til sammen har lov å ta i britisk vann. Storbritannia fisker derimot lite i EU hav.
«No fish»
Fra 1. januar 2021, når overgangsperioden etter Brexit er over, trenger ikke Storbritannia å slippe en eneste fisker fra EU over kanalen, eller inn i britisk sone av Nordsjøen eller Nord-Atlanteren.
«A fish called Nigel», frontfigur i kampen for Brexit Nigel Farage på fiskemarkedet i Grimsby. I Grimsby stemte nesten alle innbyggere for Brexit.
Foto: Danny Lawson / AP– Vi vil ha mulighet til å fange den fisken vi selv vil, på samme måte som Norge, triumferte Brexitforkjemper Nigel Farage senest noen dager før Brexit var en realitet.
– Vi kan forhandle med EU på en årlig basis og gi dem de kvotene vi selv bestemmer.
«A fish called Boris». Også Boris Johnson besøkte fiskemarkedet i Grimsby før valget. Hvordan statsministeren spiler «fiskekortet» kan avgjøre forholdet til EU.
Foto: BEN STANSALLVi skriver 1. februar 2020. Storbritannia er formelt ute av EU.
Torsk og makrell tar lite hensyn til Brexit
Jeg skulle ha sittet på en kafe i fiskerhavna Boulogne-sur-Mer, på fransk side av den engelske kanal. Eller på en pub i Killybegs i Irland. Ansikt til ansikt med en bekymret fisker. En fisker som frykter at et britisk «no fish» vil tippe tråleren over verdens ende. Men det er ikke helt sånn.
Jorda er fortsatt rund. Det går ikke an å fornekte. Havstrømmene har ikke endret seg vesentlig.
Brexit, et unektelig menneskeskapt fenomen, har ikke endret hvor makrellen svømmer, torsken gyter eller hvor rekene får rødfargen som gjør at restauranter i Italia kjøper dem.
Jeg sitter da heller ikke på en pub og ser gjennom vinduet på måkene gli over trålerne i Killybegs. Jeg sitter i Brussel med nesen ned i papirer om EUs felles fiskeripolitikk.
Det meste har fra EUs side til nå fulgt en bestemt logikk. Temaer har blitt diskutert hver for seg saklig. Det er ikke EU som har blandet kortene.
Så dette. Det er kommet hint før, men nå er det klar tale.
EUs sjefforhandler Michel Barnier sier Storbritannias tilgang til å selge varer i EU, ikke bare matvaren fisk, men alle varer, vil bli avgjort av den tilgangen fiskere fra EU får til britisk vann.
Hvorfor Michel Barnier?
Fisk er en liten del av EUs totale økonomi. Ikke så viktig for Storbritannia heller.
Reker mot Viagra
Så hvorfor sette makrell, torsk og reker opp imot Jaguar, Vodaphone og Viagra. Hvorfor er det så viktig for EU at deres fiskere skal få fiske i britisk farvann?
Hvorfor?
I spørsmålet om alt som lages og tjenester som uføres sitter EU på de beste kortene. Det er først og fremst Storbritannia som ønsker å slippe inn EUs indre marked. Hvorfor løfte frem fisk?
Fisk er kanskje det eneste området hvor Storbritannia står styrket etter Brexit.
En fiskebåt i Nordsjøen. Nordsjøen har etter Brexit grense til Norge, EU, Storbritannia og Færøyene.
Foto: ANDY BUCHANANDet er noe med fiskeren
Som tidligere fiskeriminister i Frankrike forstår kanskje Michel Barnier det?
Imens fisken selv er den mest statsløse av alle anarkister, der den svømmer under vann uten en anelse om hvilke grenser den krysser, er det annerledes med fiskeren.
Bildet av dem er forbausende likt, uansett hvilket land de kommer fra der de står i våte ullgensere.
De er ærlige og hardt arbeidende. Med en nærhet til naturen, men de seiler ikke med EU-flagg. De seiler med nasjonale flagg.
En kystnasjon som svikter sine fiskere svikter noe av det stoffet nasjonen er laget av.
Det handler om den sosiale kontrakten mellom sårbare lokalsamfunn og den aller øverste myndighet.
En liten båt som deltok i «flåten» av fiskebåter som seilte opp Themsen under engelske, skotske og britisk flagg rett før folkeavstemningen om Brexit i 2016.
Foto: STEFAN WERMUTH«Torskekrig»
Sier Storbritannia at alt fiske i britiske farvann er forbeholdt britiske fiskere, vil det raskt få konsekvenser. Fiskerne på fransk side av den engelske kanal vil i realiteten være konkurs. De kan knapt kaste garn over ripa, mens de ennå ligger i havn uten å fiske i det som i dag er britisk farvann.
Det kan bli voldsomt og det ryktes at Frankrike i et sånt scenario vil nekte sine fiskere å legge ut ifra havn. Den britiske marinen har leid inn to nye fartøy for å kunne styrke patruljeringen av fiskebåter.
De frykter konfrontasjoner hvor franske og britiske fiskebåter støter mot hverandre eller mot kystvakten.
En uønsket og ny versjon av torskekrigen mellom Storbritannia og Island på 1970 tallet.
Noe som vil skje er at de større industritrålerne fra Irland, Spania og Frankrike vil sette kurs for å ta sine kvoter i andre EU-vann og da særlig i Irskehavet.
Det vil bli trangt om plassen. Fisken blir yngre og mindre fet enn den litt eldre ofte har vært når den har svømt videre inn i britisk vann. Verdien vil bli lavere.
En unikt mislikt politikk
EUs felles fiskeripolitikk vil være i spill.
Fiskeripolitikken er unik. Du vil knapt finne en fisker i EU som støtter politikken og som synes den gir dem det de har krav på.
I 2017 traff jeg fiskeren Patrick Schilder i Volendam i Nederland. I generasjoner hadde familien fisket ål. Nå fisket han kun fire måneder i året og problemet var at spanske fiskere fisket ålen som babyål før den vokste seg større og svømte opp til Nordsjøen og det søte brakkvannet utenfor Volendam.
Nå ville han stemme på en av frontfigurene fra det ytre høyre. Ikke fordi han støttet ytre høyre, men fordi noen måtte riste opp i systemet både i Nederland og EU.
Patrick Schilder snakket om lite annet enn EUs fiskeripolitikk. Andre ytre høyresaker brydde han seg mindre om. Det vil være lettere å snakke direkte med spanske fiskere enn med Brussel mente han.
– Vi vil jo begge bare overleve.
En del fiskere som Schilder i Nederland og i Irland, Frankrike, og Spania vil se på misunnelse på britiske fiskere som nå ikke lenger er underlagt EUs felles fiskeripolitikk.
I et EU som ennå sliter med tilliten fra egne borgere er dette eksplosivt.
EUs toppledere kan raskt stå i en krise hvor EUs egne fiskere vender seg mot hverandre. Spanske fiskere legger press på sin regjering, franske på sin, irske på sin og det kan bli noen vanskelige toppmøter Brussel.
Det er for å komme denne krisen i forkjøpet, Barnier nå, i strategisk skifte, spiller ut et dårlig kort sammen med et godt kort.
Er det noe som vil gjøre det svake kortet bedre?
Jo, den britiske fiskeriindustrien har i dag ikke kapasitet til å foredle all fisken de fanger.
Storbritannia eksporterer det meste av fisken de fisker, og importerer det meste av fisken de spiser; for eksempel den britiske favoritten, fiskepinner.
Nekter EU dem markedstilgang, vil de sitte på mye fisk de verken får fanget spist eller solgt.
Det er nå. Det kan endre seg over noen år. År for år kan skotske og engelsk fiskehavner bygge seg opp, og for hvert år gi EU mindre og mindre.
Det er britene som ser til Norge
Ikke uten grunn er det Storbritannia og ikke EU som ser til Norge. Årlige forhandlinger er overhodet ikke i EUs interesse. Franskmennene har i så måte forlangt en fiskeavtale på 35 år for å gi Storbritannia tilgang til å selge finansielle tjenester til EU. Altså fisk mot aksjer.
Hva så med «look to Norway»? Jo mindre tilgang EU får til britisk vann, jo mer vil EU presse på for å få tilgang til norsk vann.
I tillegg er det ikke kun EU som må forhandle med Storbritannia.
Norge må gjøre det etter Brexit. Norge har nå en langt større havgrense til Storbritannia enn til EU. Norske fiskere fisker 40 prosent av all sin torsk, sei, hyse og sild i britisk vann. Storbritannia tar kun 10 prosent av sine kvoter i norsk hav.
Det er ikke er Norge som sitter på de beste kortene her.
Så den innøvde setningen er ikke bortkastet.
«Fiskeri hvor forhandlingsresultatet også er viktig for Norge, er en av mange vanskelig saker som EU og Storbritannia må bli enig om i løpet av de neste 11 månedene».
Det kommer mer i senere rapporter.
