Korrespondentbrev

Tyske retningslinjer på blindspor

BERLIN (NRK): Hvordan kunne politiet i Berlin etterlyse den savnede jenta med et bilde der hun ikke så ut som seg selv? Ukas korrespondentbrev handler om tysk «Ordnung» på blindspor.

tda82f21.tfo

MED FILTER: Rebecca Reusch på instagrambildet tysk politi har brukt i etterlysningene.

Foto: POLICE BERLIN HANDOUT / Epa

Med perfekt oppsatt, stripete champagneblondt hår, silkeglatt hud, smal nese, fyldige lepper og store mørkeblå øyne ser den tyske 15-åringen med et fast blikk rett i kameraet.

Hun ser ut som en modell, som en missedeltaker, som en Hollywood-stjerne.

Selfiens tidsalder

Problemet er bare, det er jo ikke slik hun egentlig ser ut. I likhet med veldig mange andre som legger ut bilder på sosiale medier, har også hun kjørt portrettbildet sitt igjennom en rekke skjønnhetsfiltre, før hun har publisert det på instagramkontoen sin.

Hårfarge, øyeform, hud, lepper og nesefasong er endret, slik det så ofte gjøres nå i selfiens tidsalder.

At verden vil bedras, særlig på sosiale medier, er ikke noe nytt. Men, hva skjer når denne sminkede og polerte liksomverdenen, møter den brutale virkeligheten?

Nå er nemlig 15-åringen fra Berlin forsvunnet i det som ser ut til å være en tragisk kriminalsak, og det er instagrambildet av henne som har prentet seg inn i folks bevissthet.

Det er nemlig dette bildet politiet bruker i søket, og som de har gitt til mediene. Ved offentliggjøringen av bildet, gikk politiet i Berlin til og med ut og sa at de med dette håpet på å få tips fra publikum.

Men, hvordan kan publikum hjelpe til med å finne en de ikke vet hvordan ser ut?

Svoger mistenkt

Helt siden hun forsvant 18. februar, har politiet stått i stampe. Tenåringen er ennå ikke funnet, men de har pågrepet svogeren hennes.

15-åringen hadde nemlig overnattet i huset til søsteren og ektemannen hennes før hun forsvant. Søsteren dro på jobb, og svogeren kom hjem fra fest mandag morgen.

Kombinasjonen av at han har en del hull i sin forklaring, og at han etter hvert har nektet å snakke med politiet, gjør at han fortsatt er mistenkt.

Men, han har blitt løslatt nå, på grunn av manglende bevis.

Familien er i tillegg overbeviste om at han er uskyldig. De mener tenåringen kan ha blitt bortført, av noen hun har møtt via internett.

Forsvinningssaken har de siste ukene blitt dekket side opp og side ned, og diskusjonene går høyt. Ett av de store spørsmålene er naturlig nok hvorfor et manipulert instagrambilde blir brukt som hovedbilde i letingen.

Til avisa Welt forklarer en talskvinne for politiet i Berlin at det er ikke politiet selv som bestemmer hvilke bilder som skal brukes i søk. Det er det nærmeste familie som avgjør, og faren til jenta har uttalt til mediene at de visstnok kun har bilder av henne med filter på.

«Vi er avhengige av at familien gir oss disse bildene, som de selv kjenner igjen barna på», forteller talskvinnen for politiet.

Politiet har med andre ord kun fulgt retningslinjene.

Rebecca Reusch

UTEN FILTER: Slik ser Rebecca Reusch egentlig ut.

Foto: Politiet

Urokkelige retningslinjer

I løpet av mine over fire år i Tyskland, har jeg ofte tenkt på dette med retningslinjer. Av og til har det irritert meg hvordan urokkelige retningslinjer ligger som snubletråder i det tyske samfunnet, og sørger for at maskineriet går svært lite smidig.

At så lenge en underordnet har fått den og den beskjeden fra en overordnet, så er det null fleksibilitet, null kreativitet og null tilpasning til situasjonen der og da.

Det handler om det tyske ordet som alle kan, selv de som ikke snakker tysk, nemlig «Ordnung».

Andre ganger setter jeg stor pris på rettferdigheten i at ingen skal kunne kutte noen hjørner.

Systemet er i hvert fall tilsynelatende likt for alle, og skal man holde orden i et land med over 80 millioner innbyggere så er det fullt forståelig at man ikke kan kjøre på med ulike løsninger etter folks eget forgodtbefinnende.

I tillegg har jeg alltid selv personlig likt at det er orden og system. Da jeg gikk på barneskolen, og vi skrev i minnebøkene til hverandre, svarte jeg ofte «å rydde» under spørsmålet om hobby.

Gode systemer gir trygghet når de fungerer, det er noe ukorrupt over det hele, selv om man av og til får hakeslepp over hvor blindt og stivbeint ting kan være her.

Og det er de stivbeinte historiene som ofte blir til anekdotene, særlig blant oss utenlandske innflyttere som ikke har det tyske systemet under huden.

Som for eksempel da noen kollegaer av meg skulle overta en utleieleilighet etter hverandre. Det skulle gå greit, sa utleier, men leiligheten måtte pusses opp før byttet.

Både han som skulle flytte ut, og hun som skulle flytte inn sa at det trengtes ikke. Ingenting var galt med leiligheten, i tillegg skulle den ene flytte ut den ene dagen og den andre flytte rett inn neste dag, så å vente på at leiligheten ble pusset opp var ikke særlig praktisk for noen av dem.

Dessuten skulle hun som skulle flytte inn overta en del av møblene fra han som flyttet ut, og hvor skulle vel hun gjøre av både seg og møblene, mens leiligheten ble pusset opp?

Det ble mye diskusjon frem og tilbake. Utleieren forholdt seg nemlig til den generelle retningslinjen om at når det er skifte av leieboer, skal leiligheten pusses opp.

Etter mye om og men, ble det som leietakerne ville.

Kanskje fantes det til slutt en retningslinje om at man kunne gjøre et unntak fra retningslinjen, i dette tilfellet?

Ordre foran kundeservice

Her om dagen snublet jeg i en urokkelig retningslinje igjen. Jeg var i en klesbutikk, og skulle inn i prøverommet med et lass med klær. Der var det imidlertid rundt 20 personer som sto foran meg.

Jeg gikk derfor opp i andre etasje i samme butikk, for å bruke prøverommet der istedenfor. I det jeg er på vei inn, kommer det en ansatt løpende og sier at prøverommene er stengt.

– Hvorfor det, lurer jeg og forklarer at jeg har gått opp hit, fordi det er en kjempelang kø til prøverommene i første etasje.

– Fordi vi ikke har noen til å passe på prøverommet her, forklarer han.

– Men, kan ikke du gjøre det, spør jeg og ser rundt meg i etasjen som nesten er tom for kunder.

– Det står jo allerede en som betjener kassa.

– Nei, min oppgave er å rydde i klærne, ikke å passe på prøverommet, forklarer han vennlig, mens han setter opp et sperrebånd og legger til:

– Jeg har fått beskjed av sjefen min om å gjøre det sånn. Jeg beklager.

Men, du har altså ikke fått beskjed av sjefen din, om å forsøke å holde på kundene med litt kundeservice? tenker jeg inni meg, men jeg lar være å si noe. Jeg har bodd her så lenge nå, at jeg vet at det er en tapt kamp.

Tyskifisert

I tillegg innser jeg at disse årene også har tyskifisert meg. Nå reagerer jeg for eksempel når jeg ser noen går over gata på rødt lys, selv om det ikke er noen biler å se, og tenker straks at: «det der er sikkert turister, for slik gjør jo ikke «vi» tyskere».

Og der jeg i begynnelsen selv sto og stanget hodet i veggen, fordi det føltes som om man aldri kunne komme med nok akkrediteringer, nok stempler og nok underskrifter for å få ting i orden her, så blir jeg nå selv oppgitt når jeg ser noen forsøke å overtale en tysk vakt om å få komme inn på et sted som er stengt.

Eller når noen forsøker å få lov til noe, selv om de mangler de nødvendige papirene og akkrediteringene. Et tysk nei er et nei. Ferdig snakket. I hvert fall inntil en overordnet kommer og gir en annen beskjed.

Ny beskjed

De 29 politifolkene som jobber med forsvinningssaken her i Berlin, har trolig fått en ny beskjed.

Etter all diskusjonen rundt instagrambildet har det etter hvert blitt frigitt bilder av 15-åringen uten filter, der hun ligner på seg selv.

Selv om det som nok har festet seg i folks bevissthet er det manipulerte bildet av en Lolitalignende skikkelse, så er det i hvert fall ingen som kan ta fra politiet at de ikke fulgte retningslinjene, da de i første fase lot det passere at det var familien som skulle plukke ut og bestemme hovedbildet i letingen.

SISTE NYTT

Siste nytt