NRK Meny
Normal

Toppmøte med løgn på menyen

ADDIS ABEBA (NRK): NRKs Afrika-korrespondent Sverre Tom Radøy har postlagt ukas brev i Etiopia, der det avholdes toppmøte i Den afrikanske union.

Liberias utenriksminister Augustine Kpehe Ngafuan

MOTVILLIG: Liberias utenriksminister Augustine Kpehe Ngafuan hevder alt er bra for liberiske ebola-arbeidere. NRKs korrespondent vet det ikke stemmer.

Foto: SHANNON STAPLETON / Reuters

Han løy, Liberias utenriksminister, der han sto med nypresset svart dress og blankpussede sko foran oss i Mandela-hallen. Han løy så det sang i marmoren, og jeg var den eneste som visste, bortsett fra ham selv.

Det var nok av mikrofoner og kameraer som fanget det opp. Mitt eget opptak ble overstyrt med romklang.

Ikke så rart. Det er 20–30 meter opp til taket i Storsalen til Den afrikanske unions hovedkvarter, som Kina var så vennlig å tegne, bygge og betale fire milliarder kroner for. Med den sans for detaljer som de har i Midtens rike, så reiste de Etiopias høyeste hus, men stoppet på 99.9 meter.

Naturlig toppmøte-sted

Dette som en hilsen til de afrikanske landene som vedtok å opprette Den afrikanske union, eller AU, i 1999. Driften er heller ikke finansiert av afrikanske land. 70 prosent av AUs budsjett dekkes av EU, USA, Kina og Tyrkia. Det vil unionen, med Robert Mugabe i spissen, ha en rask slutt på. Det er foreslått AU-skatter på flyreiser, tekstmeldinger og hotellopphold.

Kongress-senteret til AU, kinesisk tegnet, bygget og finansiert.

Kongress-senteret til AU, kinesisk tegnet, bygget og finansiert.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Afrika valgte Addis Abeba som hovedstad. Det synes etiopierne, et annet gammelt kulturfolk, er en selvfølge.

– Hvor ellers, spurte drosjesjåføren Yared,

– I Nairobi kanskje? Han smilte skjevt og fikk uventet brått start på bilen, en av de mange blå Lada-vrak fra 80-tallet med taxilisens, men uten aircondition.

I forrige uke besøkte jeg toppmøte i Den afrikanske union for første gang. Der møtte jeg den selvbevisste utgaven av kontinentet, stolt av det fellesskapet hadde fått til siden sist, ikke minst på det militære området.

Voksende selvtillit og økonomi

Den afrikanske union har liaisonoffiserer i 18 land og regulære styrker i tre. En er i Vest-Sahara. Landet er okkupert av Marokko i en ganske så glemt krig på lavbluss. Okkupasjonen gjør at Marokko er den eneste av Afrikas 54 stater som ikke får være medlem av Den afrikanske union. I Somalia mener de at de 22 000 soldatene med AU-emblemet på uniformen har hatt stor framgang i kampen mot terrorgruppen Al-Shabaab, ifølge AU selv.

Andre legger til at dette vel så mye skyldes amerikanske droner.

Unionen markerer seg i kampen mot ebola, og bidro med drøyt tusen helsearbeidere og store ressurser.

AU innkasserte også en stor seier da den viste gjennomslagskraft i dagene da framtiden for demokratiet i Burkina Faso stod på spill i høst. Det var afrikanske ledere med AU i spissen som fikk til en fredelig løsning, som forhandlet fram en overgangsregjering og fikk løfte om valg i november.

Nå skal unionen sende 7500 soldater for å ta Boko Haram. Den afrikanske unions selvtillit vokser.

Økonomisk vekst

Den økonomiske veksten fortsetter også, med flere av medlemslandene helt i toppen av vekstraten i verden, for alt det en slik statistikk må være verdt. Det ble snakket mye om oppgangen, mindre om at for få merker noe til den.

Med ledere fra 54 land, deres store, medbrakte hoff, alle journalister, diplomater, bistandsorganisasjoner, så var veksten kraftig også i hotellprisene.

Fem, seks, syv, åtte hundre dollar natten for et standard rom på et bra forretningshotell. Jeg lot være å spørre hjemmeredaksjonen, og tok inn på et tostjerners, for en langt mindre neve dollar. Dessuten var de fulle, Hilton, Sheraton, Radisson, der de som betydde noe bodde, og der det var storpolitiske jamsessions på nachspielene, mens de koptiske kirkene kalte inn til morgenbønn.

Hele toppmøtet var som en varemesse, eller som en jazzfestival på 70-tallet. Den gang svermet hvite journalister og andre blod-fan rundt «black men in black suits» i Molde, Kongsberg og Voss. Den gang visste de erfarne festivalelgene at det var liten vits i å høre på Dexter Gorden før litt ute i annet sett. Så også på toppmøtet i forrige uke. Få politikere hadde tid eller lyst til å høre på andre politikeres tolkninger av kjente refrenger. Dessuten var det viktigere å knytte kontakter, se og bli sett, kanskje over et glass, her som her.

Brende på besøk

Salva Kiir møter Børge Brende

SMIL, MEN ALVOR: Salva Kiir hilser på Børge Brende og Norges spesialutsending til Sør-Sudan, Jens Petter Kjemperud.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Også Børge Brende var i Addis Abeba et par dager, uten at NRK vil tegne bilde av utenriksministeren som en spesielt utsvevende festivaldeltaker «and all that jazz». For ham var nok det årlige møtet i Den afrikanske union mer som en varemesse, der man aldri visste helt hva man fikk. Avtaler ble kansellert på kort varsel, nye kom i stand i all hast. Gjestelisten til møtet i den norske ambassaden om terrorbekjempelse i Sahel-området, ble stadig skrevet om, og stemte aldri.

Norge ble som den eneste europeiske nasjonen begunstiget med en strategisk samarbeidsavtale med AU. Det er et signal fra UD om en utenrikspolitisk opp-prioritering av Afrika.

Det kostet sikkert noen kroner, men ble sett på som en diplomatisk seier for et lite lands diplomati, uten at vi vet så mye mer, foreløpig.

Sør-sudanske ledere hører fremdeles når Norge snakker, etter at Norge har støttet ledere derfra siden 60-tallet. Hvor godt disse hører etter, er en annen sak.

På Sheraton møtte Brende den ene av de to som mange mener er personlig ansvarlig for denne krigen, der kanskje 40000, kanskje 100 000 er drept og der barn og kvinner utsettes for seksuelle overgrep i et omfang som FNs spesialutsending aldri har sett maken til.

Salva Kiir hadde tunge øyne under den bredbremmete hatten, han var visst syk også.

Etter møtet fortalte Brende at Norge aldri har vært så direkte i sin kritikk som nå, og klar på at økonomiske sanksjoner rettet mot lederne selv, kan bli aktuelt.

Salva Kiir så da heller ikke ut til å hygget seg. Da jeg spurte om hvordan dette møtet hadde vært, svarte han: Møtet? Hvilket møte?

Riek Machar

DÅRLIG MOTTATT: Riek Machar skal ikke ha likt den norske holdningen til sanksjoner mot ledere i Sør-Sudan.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Så hastet Brendes følge inn i ventende SUV-er med politimotorsykler og høy fart, fra Sheraton til Hilton. Der ventet Salva Kiirs erkefiende, Riek Machar. Men Brende hadde brukt for lang til hos Salva Kiir, så kineserne hadde sneket seg foran i køen.

Kineserne skal ha fortalt Machar at uansett hva hans soldater gjorde, måtte han ikke ødelegge oljeinstallasjonene som kineserne er så interessert i.

Brendes og hans nærmeste 10 medarbeidere spiste pizza, og ventet, og ventet til tiden rant ut. Flyet hjem skulle snart løfte seg fra Afrikas røde jord, og delegasjonen hastet innom ambassaden og ut til lodgen for spesielt viktige personer på flyplassen. Dit hadde også Machar kommet seg i full fart for å møte den norske delegasjonen, hva nå det enn sier om Norges stilling i forhandlingene.

Machar var i godt humør før møtet, ikke så godt humør etter. Også han fikk vite at Norge kunne tenke seg å støtte økonomiske sanksjoner.

Avtalen som de to krigførende partene skrev under noen dager senere, ble ifølge observatører enda dårligere enn de Salva Kiir og Riek Machar tidligere har brutt på vei hjem fra liknende forhandlinger.

Pessimismen rår.

Løgnen om ebola-håndteringen

Krigen mot ebolaen ser man derimot slutten på, selv om nye tilfeller har dukket opp de siste dagene. Det er ikke 1,4 millioner smittede nå i februar, slik anerkjente forskningsmiljøer spådde kunne bli tilfelle, kun noen og tjue tusen. Det er halvannen prosent av det pessimistene spådde.

Dette skulle markeres med en egen sesjon under toppmøtet. Der fikk statslederne i de tre hardest rammede landene det meste av æren for at mye er bedre nå.

– Litt ufortjent, sa en lokal journalist. Et klart understatement.

Landene er i toppsjiktet i rangeringer av dårlig styrte stater i verden. Verneutstyr i lasteskip ble ikke losset, og NRK var nyhetsledende da vi filmet at streikende helsearbeidere ble sperret inne på ebola-mottak av sykehusledelsen, samme dag som helseministeren benektet at det var aksjoner i det hele tatt. De vasset i smitte uten godt nok verneutstyr, den dårlige lønna kom ikke fram og forsikringer av liv, helse og familie eksisterte ikke.

På vei til pauserommet for eksellenser fortalte jeg Liberias utenriksministrer at jeg hadde besøkt landet hans i den uken i oktober da det ble rapportert om størst økning i smittede og døde.

Han ventet til pressekorpset stilte seg opp og fortalte hvor ille det var da, og hvor bra det var nå, ikke minst pga. statslederen i landet. Jeg fortalte om helsearbeidernes situasjon.

Og han sa at nå var alt så meget bedre.

Samme dag hadde jeg fått en e-post fra Williams, en av lederne av det liberiske helsearbeiderforbundet. Han skrev at situasjonen ikke hadde endret seg stort fra oktober hva gjaldt lønninger og forsikringer. Jeg hadde møtt ham i Liberia under streiken. Da fryktet han for sitt eget liv, og hadde gått under jorda.

En helsestreik var dårlig reklame for Liberia som trengte internasjonal velvilje. Landet er kjent for ikke ta lett på opponenter.

Jeg gjenga Williams versjon til utenriksministeren, og han løy meg rett opp i ansiktet da han sa at alt dette var ordnet, og vi måtte tenke framover, «so if you will excuse me».

Jeg fortalte at familien til Williams var uten inntekter etter at han som fagforeningsleder hadde stått opp for sine medlemmer, og at han fremdeles bare tør se familien om dagen.

Flytur

FORVIRRET: På direkteruta mellom Addis Abeba og Nairobi, ønsket flyvertinnen oss plutselig velkommen om bord på dette flyet til Uganda.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Utenriksministeren sa at alt var bra nå, ikke minst takket være presidenten, og at vi alle nå måtte glede oss over at sykdommen snart var forsvunnet. «If you will excuse me».

Fremdeles unngår Williams å sove i eget hus. Hver natt skifter han oppholdssted.

På vei hjem etter to døgn i sirkus-AU. Ethiopian Airways rute 306 var klar til avgang. Selskapet er kåret til Afrikas beste, tre år på rad, og nattflyet skulle lande i Nairobi to timer senere.

Vel oppe i luften ønsket en sukkersøt stemme oss alle hjertelig velkommen til denne turen til … UGANDA.

-WHAT, ropte jeg og 49 andre passasjerer.

Men det er annen historie.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt