Taliban-toppens advarsel

– Hvor skal dere, spør Taliban-soldaten som holder vakt utenfor utenriksdepartementet i Kabul.

– Vi skal til herr Balkhi, svarer jeg.

Etter en overfladisk kroppsvisitering slipper vi inn til det som en gang var et yndet mål for Talibans selvmordsbombere. Nå sitter de selv med makten, og frykten for terror er langt mindre.

Etter et par kopper med grønn te på pressesenteret hvor alle dokumentene våre behandles, blir vi hentet av en talib med en flunkende ny amerikansk M16-rifle med påmontert granatkaster slengt over skulderen.

– Dere kan vente her, sier taliben og peker på noen stoler i korridoren utenfor et kontor.

– Herr Balkhi vil møte dere straks.

Et surrealistisk syn

Mens vi venter på Taliban-toppen tenker jeg over hvor absurd det er å se Taliban-soldater i et departement i Kabul.

Dette er folk vi har vært vant til å se langt ute på landsbygda – i støvete jordhytter som mangler både strøm og vann.

De kjempet i årevis med gamle, rustne kalasjnikov-rifler fra 1980-tallet mot verdens mektigste militærallianse og styrker fra flere titalls land.

Nå er Nato kastet ut av Afghanistan og Taliban er de nye herskerne. De har tilgang på toppmoderne våpensystemer. Å se dem spasere inn og ut av maktens korridorer i Kabul, er et surrealistisk syn.

– Dere kan gå inn nå, sier taliben og viser oss inn til mannen vi er her for å møte.

– Velkommen til Afghanistans islamske emirat, sier Abdul Qahar Balkhi idet han håndhilser på meg og min lokale fikser og fotograf.

Balkhi er Talibans internasjonale talsmann. Han er en ung mann i 30-årene, med et behagelig ytre og lun stemme. Han snakker flytende engelsk med et snev av newzealandsk aksent.

Når jeg spør ham om han har bodd i New Zealand, drar han på smilebåndet og sier:

– Det er ikke noe jeg ønsker å dele med dere journalister. La oss bare si at jeg har studert i utlandet.

Advarselen fra herr Balkhi

Alle journalister som vil jobbe i Afghanistan må innom utenriksdepartementet og kontoret til Balkhi. Uten akkrediteringen med hans signatur, kan du glemme å jobbe som journalist i dette landet.

– Så, fortell hva dere ønsker å gjøre her?

– Vi er her for å dekke ettårsmarkeringen for at dere tok over hele Afghanistan. Vi har tenkt til å reise rundt i Kabul, vi skal til Nord-Afghanistan, til Faryab der norske soldater var stasjonert i mange år. Og vi skal til kjerneområdene deres i sør, nærmere bestemt Kandahar, svarer jeg.

– Hør her, sier Balkhi.

– Vi har ingen problemer med journalister, og dere er hjertelig velkomne. Dere kan lage de sakene dere vil. Men det er én ting jeg må si til dere.

Balkhi lener seg frem over skrivebordet, og fortsetter:

– Dere må være forsiktige med å bruke anonyme kilder. Vi aksepterer ikke at folk kommer med grunnløse påstander og anklager om for eksempel massedrap, tortur og bortføringer. Alt dere publiserer må dere kunne underbygge med flere kilder.

Der kom den, tenker jeg. Advarselen jeg har hørt at han har gitt til alle utenlandske journalister som har vært innom kontoret hans.

– Det å gi varslere mulighet til å snakke anonymt er et grunnleggende prinsipp i journalistikken, sier jeg.

Balkhi svarer:

– Folk må gjerne stille anonymt i intervjuene deres og kritisere oss. Det gjør afghanere daglig, overalt. Men hvis en anonym kilde hevder at Taliban for eksempel drepte 10 sivile i en landsby, så må vi be om detaljer rundt et slikt påstått angrep.

Taliban-toppen utdyper:

– Vi vil ikke vite hvem kilden deres er, men vi vil ha detaljer om angrepet. Hvor og når skjedde det? Hvem var de drepte? Vi må vite det slik at vi kan etterforske en alvorlig hendelse som det.

Med munnbind på skjermen

Balkhi forteller at Taliban for noen uker siden anholdt en vestlig journalist. Hun ble senere kastet ut og fikk innreiseforbud nettopp på grunn av utstrakt bruk av anonyme kilder som kom med grove anklager mot Taliban.

Som en dårlig skjult trussel om hva som venter oss hvis vi bryter reglene deres.

Vi takker for oss og tar med oss den hellige akkrediteringen.

Som utenlandsk journalist risikerer jeg altså å bli kastet ut av Afghanistan. Men hva med de lokale kollegene mine? Hvordan blir afghanske journalister behandlet av Taliban?

Vi drar til Tolo News' hovedkontor i Wazir Akbar Khan-bydelen i Kabul. Det er her de fleste ambassadene – også den norske – holdt til.

Unge journalister haster inn og ut av de ulike redaksjonene og studioene. I 10 år har Tolo News vært Afghanistans fremste nyhetskanal. Den er kjent for sin hardtslående og kritiske journalistikk. Sine dedikerte journalister.

Mange fryktet at Taliban ville stenge ned kanalen. Men de fikk fortsette driften – mot alle odds.

– Vi er glade vi får jobbe, men vi er underlagt mange begrensninger, forteller Sonya Niazi, en av de kvinnelige programlederne.

25-åringen leder dagsendingene til Tolo.

– For noen måneder siden kom Taliban med krav til kvinnelige programledere om å dekke til ansiktet, i et forsøk på å få oss vekk fra skjermen. Vi nektet. Vi tok heller på oss munnbind under sendingene, sier Niazi.

– Hvordan er det å bruke munnbind som programleder?

– Det er ikke lett. Jeg sitter i tre timer i studio med munnbind. Det verste er at jeg skjuler min identitet som kvinne. Men stemmen min kommer i alle fall gjennom.

Hun forteller om de andre utfordringene kvinnelige journalister står overfor.

– Vi får ofte ikke lov til å dekke pressekonferanser. De gangene vi slipper inn er det under strenge tiltak som det å dekke ansiktet og hodet. Våre muligheter som journalister er sterkt begrenset under Taliban.

Toba Walizada er en av de unge, fremadstormende reporterne til Tolo. Hun er bare 23 år gammel, men har allerede blitt kjent for sin konfronterende journalistikk.

– Taliban sier: «Hva gjør dere her? Kvinners plass er i hjemmet, dette er ikke en jobb for dere. Hvem har sendt dere? Vi vil ikke snakke med dere.» Når vi ikke gir oss, blir vi tatt med til politistasjonen hvor vi risikerer å bli slått og truet. De vil tie oss i hjel, fastslår hun.

– Er du ikke redd for å være så åpen om Talibans overgrep mot journalister?

– Nei. Dette er den nye hverdagen vår og det minste jeg kan gjøre er å fortelle verden om hvordan vi har det, sier Walizada.

Ansetter flere kvinner

Taliban har satt store begrensninger på kvinners deltakelse i samfunnet. Jenteskoler er stengt og kvinner nektes jobb i mange sektorer. Tolo News har svart med økt rekruttering av kvinnelige journalister.

– Vi har heldigvis doblet antall kvinnelige ansatte etter Talibans overtakelse, sier redaktør Hekmat Safi.

– Mange journalister mistet levebrødet sitt på grunn av manglende reklameinntekter. Hundrevis av medier er lagt ned. Derfor bestemte vi oss for å strekke oss så langt det lar seg gjøre og gi dem en jobbmulighet.

Safi sier at Tolo er stolt av jobben deres kvinnelige reportere og programledere gjør.

– Til tross for problemene og begrensningene, har våre kvinnelige medarbeidere sagt: «Vi vil at stemmen vår skal bli hørt. Vi vil fortsette jobben vår og nekter å la noen kneble oss.»

Tolos tøffe kvinner frykter at Taliban snart skal beordre dem vekk fra profilerte roller. De vet ikke om de har en jobb å komme til i morgen. Derfor står de på hver dag som om det er den siste.

Toba Walizada forteller at jobbsituasjonen blir verre for hver dag som går. Hun mener fremtiden ser mørk ut.

– Vi er redde for begrensningene til Taliban. Jeg har en familie å forsørge. Hva skal jeg gjøre hvis de beordrer meg vekk fra jobben jeg er så glad i?