Støtteerklæringer – virker de?

Slike "endorsements"  er svært vanlige i USA, men for velgere flest – viser det seg – betyr det svært lite hva kjendiser, Hollywood-stjerner og sentrale politikere mener.

John Kerry

I 2004 stemte nesten 60 millioner amerikanere på John Kerry, men i politisk sammenheng er dette snøen som falt i fjor. En tidligere presidentkandidat har ingen tyngde i seg selv.

I dette tilfellet kan det imidlertid ha en viss betydning at den politisk erfarne Vietnam-veteranen John Kerry går god for sin yngre kollega, som mange mener er for fersk i politikken til å flytte inn i Det Hvite Hus på det nåværende tidspunkt.

De er begge senatorer, og det vil bli tillagt en viss vekt at Kerry med 23 års fartstid i Senatet, sier at 46-åringen som har bare tre års tjenestetid bak seg i nasjonalforsamlingen, er den som bør bli USAs neste president.

Men viktigere er den praktiske hjelp Kerry kan bidra med.

Hans valgkamporganisasjon fra 2004 er i stor grad intakt og kan aktiveres på Obamas vegne. Dernest har han e-postadresser til flere millioner velgere som ga småbidrag til hans kampanje for fire år siden.

Det er ikke noen automatikk i at de som ga til Kerry i 2004 vil gi til Obama i år, men i verdens dyreste valgkamp vil alle monner dra.

Hollywood

Det er Hollywood-støtte som er mest vanlig, og siden de mest taletrengte artistene ofte er liberale i verdispørsmål, så er det demokratiske kandidater som blir omfavnet av filmstjernene.

Republikanerene elsker disse alliansene og bruker dem for hva de er verdt.

Ikke bare er de styrtrike og priviligerte, men de lever en drømmetilværelse i en fantasifabrikk; Slike folk er det de demokratiske lederne omgir seg med, sier republikanerene om artistene hvis patriotisme de sår tvil om. De besøker Cuba og Iran, er mot Irak-felttoget og Guantanamo-leieren.

Sean Penn og Susan Sarandon, Barbara Streisand og Ted Danson er profilerte Hollywood-aktivister som republikanerene advarer mot.

Oprah Winfrey

Den viktigste amerikaneren som har valgt side i denne valgkampen er megakjendisen Oprah Winfrey.

Hun støtter Barack Obama, og man kan ikke få bedre celebritetsstøtte enn Oprah i USA. Det er allikevel usikkert i hvilken grad selv et slikt endossement har noen virkning.

Når Oprah i sitt populære TV-program anbefaler en bok, går den umiddelbart til topps på bestselgerlistene, men når en velger bestemmer seg er prosessen mer sammensatt og komplisert enn som så, ifølge amerikanske kommentatorer.

Kjendis-støtte kan skape ekstra blest om valgkampmøter og kan føre til at velgerne tar en kandidat de ikke var opptatt av nærmere i øyensyn, men det er ikke mange som lar kjendisene bestemme hvem de skal stemme på.

George W. Bush

Da tidligere visepresident Al Gore ga sin støtte til Howard Dean i 2004, trodde de fleste at den tidligere Vermont-guvernøren hadde nominasjonen nærmest i boks.

Men mannen som fikk flest stemmer ved presidentvalget i 2000, ble en belastning for Dean, som var de unge aktivistenes kandidat. Å bli assosiert med Gore var det motsatte av hva han trengte.

I år tar republikanerene hensyn til dette. Riktignok er det viktig å ha et godt forhold til den sittende presidenten, og han kan være god å ha ved pengeinnsamlinger, men å bli trykket til presidentens politiske bryst kan fort føre til synkende oppslutning.

Det er George W. Bushs politikk og lederstil som har ført til at ordet ”change” er blitt det mest sentrale begrepet i årets valgkamp.

Å markere at man er mot forandring ved å knytte seg til den relativt upopulære presidenten, kan være ensbetydende med politisk selvmord. Derfor trår republikanerene varsomt i forhold til mannen de ønsker å etterfølge.

Avisene

Det er lang tradisjon for at store og små aviser går ut på lederplass og støtter en kandidat. Bortsett fra Wall Street Journal, som av prinsipp bare støtter saker og ikke kandidater.

Onde tunger vil ha det til at dette er eneste måten redaktørene kan treffe den mest spennende kandidaten på.

De blir gjerne avbildet sammen, og det er bedre for redaktørene enn å vente sammen med vanlige dødelige på den lokale kafeen, der man allikevel kan treffe vedkommende. Ifølge de som er skeptiske til praksisen.

Skeptikerne hevder at praksisen er gammeldags og i strid med pressens egentlige oppgaver. Hvordan kan man stole på avisens dekning frem mot valget når de har valgt side, spør kritikerne.

Stor avstand, liten virkning; liten avstand stor virkning

Folk som har studerte fenomenet hevder at jo mindre valget er, dess viktigere er et ”endorsement”.

Hvis lokalavisen går inn for en navngitt person og støtter hans kandidatur til en plass for eksempel i bygningsrådet, så vil langt flere la seg påvirke av rådet, enn om en riksavis anbefaler en presidentkandidat.

Når det angår den enkelte på kort sikt i hverdagen, er velgerne mer åpne for konstruktive innspill enn de er i rikspolitiske spørsmål.

Det er altså ikke støtte rent generelt som ikke virker, det er helt avhengig av tid og sted, person og situasjon.

Selv om de ikke kjenner effekten, bruker kandidatene mye tid på å sikre seg denne form for positiv oppmerksomhet, for de regner med at det er slik det fungerer.

Uansett: Det skader i alle fall ikke – som regel.